Ser du Guds godhet mot deg?

Søndagskveld ble minsten syk og etter noen timer på sofa med vondt i magen bar det i seng og få minutter senere kom det meste som var der opp. Etter at det er skiftet på sengen og han er tilbake under dyna snakker vi litt om at det er jo litt rart dette. Jeg sier smilende at da jeg litt før ba om at Jesus skulle ta vekk all vondskapen i magen tenkte jeg ikke på at dette kunne skje, men det var jo bedre nå? Han nikker bekreftende, det var mye bedre nå.

Vi snakkerom  litt av hvert, om at han føler seg trygg når vi gjør spesielle ting, at han har sin måte han trenger å bli trøstet på og mye annet. Mamma visste hvordan han skulle bli trøstet, det var sikkert og visst. Jeg forteller om da han var 4 1/2 og sa at Gud ikke passet på ham og han får store øyne. Hadde han sagt det? så det ut som han tenkte. Jeg fortalte at han sa at Gud ikke passet på han, men da jeg spurte hvem som gjorde det så svarte han mamma. Når jeg spurte hvem som passet på mamma, så var det Gud. Så da passer Gud på meg så jeg kan passe på deg sa jeg at jeg spurte om? og det svarte han klart og tydelig ja til, så da passer egentlig Gud på oss alle da? Ja, han gjør det. Men noen trengte å merke det gjennom andres omsorg. Han smiler varmt mens vi snakker.

Så kommer det at jeg ikke alltid kan gjøre alt med dem, og det sier jeg meg enig i, for jeg kan jo ikke. Men har du merket alt jeg har gjort for deg i dag da, spør jeg? Nei, svarer han, og ser på meg med undring. Hva har du gjort da, ser det ut som han tenker og jeg sier. Hvem var det som laget jordbærmilkshake til deg og alle som var på besøk? Og husker du at jeg laget sjokoladekake-kjeks med krem til dere? Og skrelte grønnsaker, delte og kom ut med, hentet vann og glass i lasse og litervis, og jeg nevner et par ting til.

Oiii…

Det gikk opp for ham hvor mye mamma hadde gjort for han den dagen som han egentlig ikke hadde merket og tenkt over, men da han ble fortalt det så var det en god, trygg og overraskende åpenbaring som kom over ham. Så mye mamma gjør for meg, mamma kjenner meg, mamma bryr seg, mamma hjelper meg, mamma er der, mamma elsker meg og passer på meg.

Hva med deg, merker du alle de tingene Gud gjør for deg i løpet av dagen eller opplever du ham som fraværende? Gud er ikke fraværendes i ditt liv, han gjør utrolig mye for deg, klarer du å se det?

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)

Ferdiglagte gjerninger

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

I mange kristne sammenhenger er det mye snakk om å finne «sitt kall», å leve ut de «store drømmene» og liknende. Det er ment som en oppmuntring og bekreftelse på den enkeltes verdi og viktighet, men det blir ofte en klam tvangstrøye som holder mennesker tilbake og nede.

Snakker Gud om «sitt kall» og «store drømmer» i den betydning vi gjør i dag?

I Bibelen var drømmer knyttet opp mot spesielle situasjoner og tjenester. Det var som et sendebud fra Herren inn i en spesiell situasjon. eller en visjon som ble lagt foran et menneske for at det skulle vite hva som var Guds plan og hensikt. Det var ikke snakk om å leve suksessfulle liv slik det i dag ofte knyttes opp mot.

Kall blir ofte knyttet til en spesiell oppgave eller retning man skal ta med livet. I Bibelen leser vi at det er enkelte mennesker som har spesielle kall, de skal være ledere, profeter, lærere, evangelister og slikt. Men dette gjelder da ikke alle? Det er mennesker som får dette lagt over seg og de får en spesiell ledelse inn i plasser, posisjoner og muligheter som åpner dører for at de kan vokse og modnes i disse tingene.

Men hva med flertallet av oss? Er det ikke slik at de fleste av oss ikke kan si helt klart hva vi føler er «vårt kall»? Er det ikke slik at de fleste av våre store drømmer er mer knyttet til egne ønsker og følelser enn at det er noe Gud har gitt oss en visjon om? Hva med oss? Hva med oss som sliter med å finne vår plass, vi som tidvis føler at vi er mindreverdige fordi vi ikke fungerer «i tjeneste»?

Er det «tjeneste» og «kall» for alle troende i den forstand det ofte fremstilles eller er det mer slik at vårt kall er at vi skal leve ut vår gudstro i vår hverdag, i vår omgangskrets og i vårt nærmiljø?

Vi må begynne å se viktigheten og verdien i å være mennesker som er tilstede for andre i hverdagen, mennesker som er «salt og lys» i alle typer sammenhenger, mennesker med mer omsorg for andre enn oss selv. Det er stor verdi i dette og det har større påvirkningskaft enn vi er klar over. Like viktig som at vi går ut i hele verden som Jesu vitner, er det at vi går ut i hverdagen som Jesu vitner.

Vi trenger ikke å lete med lykt og lupe etter all verdens unike og spesielle muligheter, vi trenger å være trofaste og tjenestevillige i vår vanlige hverdag. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger. Det er plutselig noen som trenger en klem eller en oppmuntring, plutselig noen som trenger et lyttendes øre, noen trenger en håndsrekning, mens andre trenger litt ekstra penger.

Vi må slutte å gjøre det å tjene Gud så vanskelig. Oftest er det viktigste at vi er trofaste i hverdagen og er vi det vil vi også se og kunne benytte alle de gjerninger Gud har lagt klar for oss. Vi må åpne øynene slik at vi ser den nød og de behov, den smerte og sorg, den motløshet og maktesløshet, den frustrasjon og det sinne som mennesker rundt og sliter med, og så må vi handle gjennom å gjøre vårt for å hjelpe dem.

Ikke la dagene passere mens du venter på at den store drømmen skal skje, ikke la det der framme hindre deg fra å gjøre hva du kan i dag. Se behovene og nøden og strekk deg etter å hjelpe, Gud lar deg gå i ferdiglagte gjerninger.

Gud gir muligheter

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
(Jes. 55:8)

Vi opplever alle tider i livet der vi ber om mer kjærlighet, større mot, dypere fred, varmere barmhjertighet og mye annet. Vi kjenner at det er ting og egenskaper vi mangler og vi ber Gud om å fylle på med hva vi mangler.

Ofte sitter vi med en ubevisst forventning om at Gud skal fylle på med akkurat hva vi ber om, men hva som oftere skjer er at Gud gir oss muligheter til å vandre i nettopp hva vi ber om. Gud setter oss i situasjoner der vi blir strukket på nettopp de områder vi ba om hjelp.

Ber vi om sterkere familiebånd, er det ofte at det kommer episoder, omstendigheter eller tider der vi får mulighet til å vise at vi vil stå sammen, at vi vil støtte hverandre og gå videre side om side.

Ber vi om at vi skal bli mer barmhjertige, så bør vi ikke bli overrasket om vi plutselig opplever at vi enten møter mennesker som trenger en god dose barmhjertighet, eller at noen vi allerede kjenner plutselig åpner seg opp og deler vanskelige stunder.

Ber vi om å bli mer frimodige og/eller modige, så må vi ikke bli så overrasket hvis vi plutselig får uventede muligheter til å vitne, til å gjøre noe nytt, til å tråkke over båtripa og begynne å gå på vannet.

Gud gir oss ikke alltid direkte hva vi ber om, oftest gir han oss muligheter til å utvikle de egenskaper vi ba om. Og mens vi vandrer i ferdiglagte gjerninger, vilGud gjøre sitt verk i oss.