Guds omsorg

av

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fresd, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

av

Nåde for flokken når en leder faller

Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk. (4.Mos.20:11)

De siste årene har det til tider blitt diskutert om mennesker virkelig har møtt Gud under «vekkelser» eller om det er en annen makt, ikledd lysets drakt som virket blant mennesker. Det har vært påstått at siden lederen/taleren tydeligvis er på kollisjonskurs med Guds Ord i enkelte saker, er det ikke Gud som virket med sin kraft blant de mennesker som hadde kommet for å få ett møte med Gud og ta del i den «utøsingen/vekkelsen» de «så/hørte/erfarte» skje.

Er dette sant? At det ikke er Gud som virker blant hungrige sjeler fordi lederen/taleren har endel synlige og ikke helt ubetydelige feil og skavanker både i eget liv og i sin forståelse av Guds ord? Før du leser videre, hva mener du? Hva mente du da Lakeland/Todd Bentley ble diskutert i vide lag, var det Gud som virket?

I 4. Mosebok kap. 20 leser vi at Israelsfolket er ute i ørkenen og at folket samler seg imot og også tretter med Moses og Aron fordi det ikke er vann der. Igjen kommer reglen med «har dere bare ført oss ut her for å dø? Vi hadde det mye bedre i Egypt.» Folket har allerede glemt at Gud litt tidligere sørget for dem og at det fosset vann ut av klippen etter at Moses slo på dem. Folket er bare opptatt av det som skjer akkurat der og da, og har ikke i tankene alt hva Gud allerede hadde gjort for dem. De stoler ikke på Herren, og de vender seg også mot sine ledere. Moses og Aron går utenfor leiren til sammenkomstens telt og søker Herren om hva de skal gjøre. Herrens herlighet viser seg og de får beskjed om å samle alle sammen. Foran hele folket skal de tale til klippen og Gud vil la det strømme vann ut av den.

Men vi ser her en Moses som er blitt både sinna og handler ulydig. Han taler til folket og sier: «Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?»(v 11). Moses er skikkelig sint fordi folket reiser seg mot dem og for at de ikke stoler på Herren- og i ett «anfall» av stolthet og forakt over folkets innstilling bryter Moses ut i denne reglen og så slår han to ganger på klippen.

Stoltheten kan vi ser i ordene han sier, «tror dere vi kan få vann til å strømme?» Moses og Aron kunne aldri få vannet til å strømme, bare Gud, men her setter Moses seg i det sted at han og Aron er de som sørger for folket. Gud hadde heller ikke sagt han skulle slå på klippen, Gud hadde sagt han skulle tale til klippen. Moses er blitt fanget inn i en kjødelig innstilling, han hever seg selv over de andre og han er ulydig mot hva Gud sa.

Vi mener ofte at når ledere viser en slik holdning av stolthet og ulydighet vil det ikke være Gud som virker blant mennesker, men er det slik? Vi leser her at Gud lar vannet fosse fram, selv etter Moses’ ulydighet, og både mennesker og buskap får drikke. Gud har omsorg for sine selv når de er trassige og selv når lederen feiler og faller, vil Gud i sin nåde og barmhjertighet sørge for flokken. Gud vil ikke la en forsamling/flokk tørste i hjel fordi lederen falt, det elsker han dem for mye til. Gud virker gjennom ufullkomne mennesker, og Gud vil også av omsorg, barmhjertighet og nåde overfor flokken, også virke gjennom ledere som feiler og faller.

Moses og Aron måtte ta konsekvensene av sin ulydighet, de fikk ikke lede folket inn i det lovede land. Men vi skal også huske hvordan Gud i nåde og barmhjertighet sørget for folket og buskapen selv når lederne feilet og falt.

av

å leve det man har erfart

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!  Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.  For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst.  Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle.  Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. (2.Kor.1:3-7)

Jeg har alltid syntes det er lettere og mer treffende sagt på engelsk: «God doesn’t comfort us only for us to become comfortable, but for us to become comforters.» (Gud trøster oss ikke bare for at vi skal få det behagelig/komfortabelt, men for at vi skal bli trøstere/mennesker som trøster andre)

Gud møter oss i det vonde og tunge på mange ulike måter. Vi kan oppleve å få en fred som overgår forstanden og som istandsetter oss til å stå faste og oppreiste i stormvær. Vi kan oppleve at psykiske problemer, uvaner os synder som har holdt oss ned i lenker, plutselig brister og vi er fri. Vi kan oppleve å få oppmuntringer og ord fra himmelen som skaper håp, forløsning og utfrielse. Vi kan oppleve å bli trøstet midt oppi det vonde av Gud og/eller mennesker som sier: «Jeg forstår, jeg vet, og jeg er her.»

Uansett hva vi opplever og uansett hvordan vi møtes i det tunge og vonde, er det erfaringer vi tar med oss videre. Og disse erfaringene er ikke kun for oss personlig. Det er ikke bare for at vi skal renses og istandsettes, ikke bare for at Gud skal kunne vise sin storhet og trofasthet mot oss, ikke bare for at vi skal ha noe godt å tenke tilbake på, men også fordi vi gjennom å personlig ha blitt hjulpet og trstet, blir istandsatt til å hjelpe og trøste andre. Som det står ett annet sted: For intet har dere fått det og for intet skal dere gi det videre. Gjennom at vi opplever hjelp, trøst og omsorg i vonde, tunge og vanskelige tider, får vi viktig og nødvendig styrke, håp og oppmuntring som hjelper oss videre, men samtidig læres vi opp og istandsettes vi til å senere kunne hjelpe andre til å stå faste i troen når de møter motgang.

Hva vi har lært, skal vi lære videre,
hva vi har fått, skal vi gi videre.
Vi skal leve det liv vi har erfart
og ikke bare snakke om det.

av

Andakt når du er sliten

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. (Jes.55:1-2)

Her en dag var dette ett av søkeordene som henviste noen til bloggen. Jeg kjente hjertet sank litt da jeg leste det. Ikke fordi de kom hit (jeg ba Gud om at de må ha funnet noe til styrke og oppmuntring) men fordi jeg vet hvor vondt det er å være sliten. Jeg vet hvordan det er å gå gjennom år med tøffe tak og en kropp som ikke fungerer. Og jeg vet at det er ikke alltid så mye man kan si som hjelper… ofte er en klem, en klapp på skuldra og en «jeg forstår» noe av det beste man kan få. Å få ett lass med bibelvers listet opp hjelper ikke alltid så mye, og det er ikke alltid den beste fremgangsmåten heller.

Hva jeg tenkte på igjen er hvordan kong David ivaretok de av mennene sine som var så slitne at de ikke orket mer, han lot dem bli igjen der de var og så dro kongen og de mennene som fortsatt hadde styrke igjen ut i kamp. De vant og da det var tid for å dele «byttet» ville ikke de kjempende dele med de hvilende, men kong David sier at de som passer forsyningene har like stor del av seieren og byttet skal deles likt. Kong David forstod at mennene var utslitte og han tok hensyn til det, men han visste også at det var trofast menn som hadde kjempet hvis de kunne (se 1. Sam..30).

Og jeg tenker på hvilket flott bilde dette er av hvordan Gud kjemper for oss også. Når vi ikke orker, vil Gud- og de av våre søsken som har styrke- stå i kampen. Vi som er slitne skal få lov å hvile og finne nye krefter. Jeg tenker også på hvordan Jesus tok med seg disiplene avsides for at de skulle få være alene sammen og hvile etter de hadde vært ute på «misjonsoppdrag»(Luk.9:10). Gud vil ikke vi skal slite oss ut i tjenesten eller at livet og dets utfordringer skal slite oss ut, han vet at vi har behov for hvile.

Samtidig er det viktig at vi tar en grundig kikk på eget liv. Hva er det som gjør meg så sliten? Er det at jeg har for mange oppgaver og er med på for mye? Hvis det, hva kan kuttes ned på? Er det at familien har en for hektisk hverdag med for mange aktiviteter? Kanskje må det en begrensning til og barn og voksne må velge hva de helst vil holde på med? Er det utfordringer som egen sykdom, familiemedlemmers sykdom eller annet, må man ta hensyn til de begrensninger det gir, og også være villig til å motta hjelp fra andre. Selv om det er ting som vi kan gjøre for å lette hverdagens byrder og belastningen på oss selv, vil vi også møte tider der ting bare er tungt, vanskelig og vondt.  Bruk tiden din vist, ikke bare på det som tapper for krefter, men også på lek og moro. Uansett årsak til at du er sliten og har det tungt, vit at det er hvile og hjelp hos Jesus.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt.11:28)

av

i skyggen av dine vinger

Når hjertet er fullt av smerte og tårene triller ned ditt kinn,
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når motgang deg møter og sinnet blir tynget av mismot
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når ondskapen snakker og ordene rammer
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn.

Når vennene svikter og du ensom står igjen
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når døden deg rammer og tomheten ruver
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når alt rundt deg raser og livet forandres
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Gud, jeg roper til deg, du som svarer. Vend øret til meg og hør mine ord!
Vis din underfulle miskunn! Du frelser dem som flykter fra fiender
og søker tilflukt ved din høyre hånd.
Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger
for lovløse som plyndrer meg, for dødsfiender som omringer meg.
(Sal. 17:6-9)