Hvem behage?

Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter. (1.Tess.2:4) -se også Gal.1:10

Det er ikke ukjent at enkelte predikanter pakker Guds ord inn i bomull for å ikke støte noen. «Vi må være litt rund i kantene så ingen tar anstøt» har blitt uttalt flere ganger. Og vi er ikke bedre i vår egen hverdag, vi prøver å være litt forsiktige og gå rundt grøten slik at evangeliet blir lettere for andre å akseptere.

Ved å gjøre dette forkynner vi ikke den hele og fulle sannhet, vi vanner ut evangeliet. Evangeliet er en kraft til frelse når det forkynnes i sin helhet, men hva skjer med det når vi vrir og tvister det til slik  at alle skal kjenne seg igjen og samtidig aldri føle seg støtt av noe? Er det da Guds frelsende evangelium vi forkynner?

Vi skal ikke springe rundt å sende folk til helvete, men vi skal våge å si det som det er. Synd skiller menneskene fra Gud og Jesus er den eneste veien til Gud. Det er ved å akseptere det verk Jesus gjorde du kan bli frelst og komme til himmelen.

Mange vil si det er ett hardt og brutalt budskap og at vi stenger mange mennesker ute ved å si det slik. Skal ikke kristne elske alle da? Jo vi skal, men det betyr ikke at vi skal akseptere alle slags meninger, holdninger og livsstiler. Hva vi skal leve  og forkynne utfra, er sannheten i Guds Ord, og det sier at det er bare Jesus som kan frelse.

Når du forteller andre om Gud, våger du å si det som Guds ord forteller det? Eller er du mer opptatt av å ikke støte (=behage) mennesker og dermed både pakker evangeliet inn i bomull og kutter kanter for at det skal fremstå som mer spiselig?

å ta steinene ut av hånda…

Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd… I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?… rettet han (Jesus) seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne… Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. (utdrag Joh.8:3-9)

Vi har alt for lett til å tenke og mene ting om andre som er både dømmendes og nedlatende. Kanskje er det ting som ikke er riktige vi reagerer på, men det gir oss ikke lov til å være nedlatende, frekke eller dømmendes.

Synd er aldri riktig, og det er tider der det er rett og timelig å ta det opp med andre og å sette fingeren på at dette er ikke bra. Men vi skal ikke hele tiden gå rundt å finne feil hos andre, heller ikke påpeke dem hver gang vi ser dem.

Vi må ikke så fort glemme at vi er selv både frelst og bevart av nåde. Det er ikke pga egen fortreffelighet eller gode valg, men av ren nåde. Når Gud har tilgitt oss så utrolig mye er vi selv forpliktet til å møte andre mennesker med nåde, sannhet og kjærlighet. Hvis det er en «feil ånd» bak våre ord og ikke kjærlighet for det mennesket vi snakker med, gjør vi klokest i å holde munnen lukket. Vi skal tale mot synden, men vi skal også bevare medlidenheten og kjærligheten til ‘synderen’. Vi må være ydmyke nok til «å legge steinene» vi holder i hånda ned og møte mennesker med den kjærlighet og nåde som Jesus gjorde.

Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. (Ef.4:15)