tjenersinn

av

Skatten i leirkrukker

Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. (2. Kor.4:7)

Noen titalls ganger siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt lyst å legge den ned. Jeg føler at det er lite vits, at det jeg gjør er så lite og smått, jeg føler at jeg er ikke god nok til å skrive, det er så mange andre som kan mye bedre, jeg føler jeg ikke kan nok om Guds Ord, jeg føler meg ikke kompetent i det hele tatt. Og likevel kjenner jeg at jeg skal dette. Selv de dagene det er hjernekræsj og ordene bare stokker seg, selv de dagene jeg ikke har vært en god mamma (mer monster-mamma enn mønster-mamma) og til og med de dagene jeg ikke er ett godt eksempel på en Jesu etterfølger kjenner jeg at jeg skal fortsette å skrive.

Hvorfor Gud velger å bruke meg til dette forstår jeg ikke, men jeg vet at Han gjør. Og jeg vet at Gud vet at jeg kan ikke dette alene. Det er for mange brister i meg, det er så mye som må fikses, det er mye jeg ikke vet eller forstår, og likevel velger Gud å bruke meg?

Jeg føler det slik i forhold til all skriving jeg gjør. Jeg føler meg ikke kompetent, men likevel gjør jeg det. For det avhenger ikke så mye av meg, men mest på han som bor i meg. Jeg kan ikke skrive ett ord som skaper forandring hos mennesker, men Gud kan puste sitt liv inn i ordene. Gud kan gjøre ordene levende og han kan nå mennesker gjennom dem. For meg er det ufattelig stort, at Gud velger en så ufullkommen og sliten og svak dame som meg til å dele sitt hjerte og sine ord med andre. Det er både stort og litt ubegripelig…

Det avhenger ikke av hvor god jeg er, men hvor god Gud er. Det er ikke hva jeg gjør som er viktigst, men hva Jesus gjorde. Gud bruker bare ufullkomne mennesker til å vitne om seg selv og vår avhengighet av ham gjør at han kan virke gjennom oss. Så om du også føler seg som ett sprukent kar, slik jeg ofte gjør, så fortvil ikke, fortsett i lydighet og vit at Guds kraft vil virke gjennom deg.

av

mens vi venter…

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal.6:9)

Det er dager og tider der vi har mer lyst til å gi opp ennå fortsette. Vi har f.eks. holdt på med en oppgave eller tjeneste lenge, men ser ikke noe særlig til resultat. Sjeldent er det en oppmuntring å få eller en takk for hva man gjør, det kommer aldri ett tilbud om litt hjelp eller ører som er villige til å lytte. De gode tilbakemeldingene er få, mens de negative om alt som er galt eller kunne vært annerledes er det flere av. Det er lett å bli matt å kjenne at frustrasjonen bygger seg opp… Er det noe vits i å fortsette?

Det er lett for andre å si at det er Gud du tjener og at du ikke skal tenke på å se synlige resultater eller på å få litt anerkjennelse av andre, men det er noe annet når man er den som står midt oppi disse tidene og følelsene. Det er vondt og sårt, man er trett og sliten, og man kjenner på frustrasjon og motløshet. Fordi vi er skapt til å være del av ett fellesskap, er vi også i behov av andres kjærlighet, omsorg, oppmuntring og anerkjennelse. Men skulle vi ikke få det når vi føler vi trenger det, er det likevel vårt ansvar å fortsette å gjøre det gode. Har ikke Gud tydelig talt til deg om å avslutte hva du holder på med av oppgaver og tjenester, så bli værende. Klyng deg til Herren selv, la Han få trøste og oppmuntre deg, la Hans styrke fylle deg- en dag vil du se resultatet bli synlige, gi bare ikke opp.

Herre, du min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern…  For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel.
(Sal.18:2-3, 32-33)

av

Vær med og hjelp de som lider nød

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. (Rom.12:13)

«Vær med og hjelp de hellige som lider nød» setter fokus på to ulike typer handlinger. Ved første øyekast er det lett å lese det som: Vær med å hjelp som i å gi en hjelpende hånd når noen er i nød eller er i behov av hjelp. Ser vi derimot tydeligere etter, ser vi at det er faktisk to ulike typer handlinger som nevnes.

  • Vær med og
  • Hjelp

Det er snakk om både en omsorgsside og en praktisk side i forhold det å hjelpe de som lider nød. Vi ikke bare oppfordres til, men vi pålegges, å dele hverandres byrder og å gå sammen gjennom det vonde. Vi skal være med den som lider i dennes lidelse. Det betyr at vi må høre på tanker og frustrasjoner, dele tårer og sorg, og vi må være deres støtte å lene seg til og skulder å gråte på. Samtidig skal vi bringe håp og trøst inn i deres nød gjennom vår omsorg og gjennom å peke på Gud. Det skal med andre ord også utvises omsorg gjennom å involvere seg og ikke kun ved å gi en liten praktisk eller økonomisk håndsrekning slik vi fort tenker.

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom12:15)

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal.6:2)

av

Vær gode mot hverandre

Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre,
slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Ef. 4:32)

Her hjemme har det blitt endel snakket om bussulykken i Kenya hvor en norsk ungdom døde. Vi kjente han ikke selv, men han var herfra og siden en i familien min kjente han godt, er det blitt ett naturlig samtaleemne. Det er blitt spurt om hvordan og hvorfor, om hva som vil skje med sjåføren, om mer rundt selve hendelsen og om de andre involverte har kommet hjem. Men hva jeg kjenner har berørt meg sterkest er hvordan guttene mine hedrer minnet til en ungdom de ikke kjente.

Dagen etter minnestunden i menigheten leste jeg hva avisen (på nett) skrev om den, og tårene bare trillet. Jeg viste det til guttene og leste også litt av det som stod. Èn av tingene festet seg tydeligvis i hjertet på eldstegutt og jeg har hørt ofte den siste uken: «Husker du hva han andre sa om han? At han alltid hilste, og de kjente ikke hverandre…» Gutten er tankefull mens han sier det, og vi har fått mange fine prater om det å være gode mot andre. Vi trenger ikke kjenne noen for å være snille mot dem, vi kan smile og hilse til alle, og det kan faktisk være veldig viktig og betydningsfullt for enkelte. «Ja, sånn som det var for han som sa det» sier alltid gutten tilbake da. «Ja, sånn som for han» svarer jeg.

Vi trenger ikke kjenne ett menneske for å vise godhet, vi kan gjøre det mot alle, og det kan være med på å gi den andre styrke og mot til å fortsette i en vanskelig stund.Tenk, det var noen som så meg i dag.

 La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet
og gode gjerninger. (Heb. 10:24)

Info: Neste uke- uke 9- er vinterferie her i sør, så da tar jeg også ferie fra bloggen.
Håper de som har ferie nå har kost seg, og god ferie til de som skal ha!

av

Skapt med en mening

For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt farshus vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» (Ester 4:14)

Historien om Ester som går fra en foreldreløs jente til dronning er facinerende. Vi ser tydelig hvordan Gud legger ting tilrette, selv om det ikke er tydelig og klart for Ester selv hvorfor ting skjer og blir som de gjør. Hennes onkel Mordekai har en litt større forståelse, noe dette verset viser.

Som for Ester har Gud en mening for alle sine liv. Vi er alle skapt for en mening, og vi har alle en viktig plass å fylle. Om vi ikke redder ett helt folk, eller forandrer en hel verden, er vi ett av de viktigste menneskene i noens liv. Du er noens «Ester» og er den som kan dele Guds hjelp og redning inn i deres liv.

Kan du komme på mennesker du har kjent som der og da (for en tid som denne) var som en «Ester» for deg?
Har du følt deg som en «Ester» inn i andres liv? At du på forunderligvis fikk gå veien sammen med dem gjennom deres vanskeligheter før dere igjen skilte veier?

Takk Gud for alle «Ester’ne» rundt forbi!