tro

av

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER

av

Hva er størst i din bønn?

Før vi fortsetter oppfordrer jeg deg til å ta noen sekunder og svare på et spørsmål:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Når vi ber kan vi ha lett for å sitte å sutre og klage til Gud. Vi forteller hvor fælt vi har det og hvor vanskelig alt er. Vi beskriver umulige situasjoner og vi har fokuset på det fjellet av en utfordring vi står overfor. Vi gjør våre problemer veldig store.

Det som også er tilfelle når vi ber på den måten er at vi, uten å tenke over det, gjør Gud liten. Vi kommer med en holdning om at noe slikt som dette kan Gud umulig ha møtt på tidligere og vi tviler på at han i det hele tatt kan finne en løsning og vei ut av hva vi står oppi.

Når vi ber er det ikke galt at vi kommer med våre problemer og at vi forteller Gud hvordan vi føler det, men hovedfokuset skal ikke være her. Bønn skal hjelpe oss å rette fokuset mot hvem Gud er og hva han kan gjøre. Gud er suveren, han kan alt, han har oversikten og ingenting er umulig for ham.

Når vi opplever tider der vi utsettes for mer enn vi kan tåle, er det viktig at vi bevarer et Gud-sentrert fokus i vår bønn, hvis ikke havner vi fort i sutre- og klagebønn. Vi trenger å huske hvem vi søker og vi trenger å huske hva han kan gjøre.

Vi skal ikke fortelle Gud hvordan ting må fikses for å bli best mulig, for helt ærlig så vet vi ikke det. Vi skal ikke instruere Gud i hva han må gjøre for å bevise overfor oss at han er Gud og kan alt. Vi skal ikke be våre egne svar, vi skal legge byrdene fram for Gud og vente på hans svar.

2. Krøn. kap 20 forteller om at kong Josjafat og folket stod overfor en enorm hær og de var maktesløse. Hva vi ser er at kongen går til Gud i bønn og han roper også ut en faste (v 3). Folket kommer sammen og søker Herren og kongen leder dem i bønn. Tar vi tid og ser på hva han ber så er hovedpunktene:

1. Gi Gud ære og makt.
2. Beskrive Guds godhet og tidligere hjelp.
3. Nevne Guds løfter
4. Beskrive problemet kort
5. Overgi til Gud, fokusere på Gud, tillit til Gud.

Vers 12 er hvordan kongen avslutter bønnen:

For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.

Etter dette svarer Gud at folket skal ikke frykte for det er ikke deres kamp, men Gud sin (v 15) og de får deretter beskjed om hvordan de skal gå fram.

Det er viktig å bevisstgjøre oss selv om hva vi egentlig sier når vi kommer fram for Gud med rop om hjelp, for mange ganger vil vi erfare at vi faktisk gjør våre problemer og utfordringer større enn Gud, vi kommer med sutring og klaging i stede for bønn om hjelp, vi fokuserer på våre problemer i stede for på Gud og hans godhet, storhet og allmakt.

Jeg avslutter med å stille det samme spørsmålet en gang til:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Det blir ikke flere innlegg denne uken da timeplanen min er blitt drastisk endret og jeg må bruke de få kreftene jeg har på nødvendige gjøremål. Ønsker deg og alle du har kjær en god uke og en rik og velsignet høst. Guds fred!

av

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.

 

av

DU, en overvinner!

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. (Rom. 8:37)

Du er en overvinner!
Du er en mektig kjempe som vil vinne store seiere!
Du er en betydningsfull tjener for Herren!
Du er et mektig redskap i Herrens hånd!
DU ER!

Og kanskje sitter du som meg og rister på hodet, sukker litt og sier: Å nei du, det der gjelder ikke meg»
Kanskje kjenner du på frustrasjon og motløshet. Kanskje tenker du på alle de dager og uker du har gått uten å få lest og de eneste bønnene du har bedt til Gud er dype ordløse sukk fra hjertet. Kanskje tenker du at: Nei, jeg er ikke skrudd sammen for dette, jeg er for svak, jeg er maktesløs, jeg har ikke hva som trengs… Kanskje andre, men ikke meg.

Min kjære venn, min bror, min søster, hør meg igjen:

Du er en overvinner!
Du er en mektig kjempe som vil vinne store seiere!
Du er en betydningsfull tjener for Herren!
Du er et mektig redskap i Herrens hånd!
DU ER!

Vet du hva som står i versene før det verset jeg startet med? La meg gi deg en liten oppfriskning av vers 35:

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?

Kjenner du på noen av disse tingene i ditt liv? Er det ikke nettopp disse tingene som trykker deg ned og gjør at du føler på motløshet, håpløshet, svakhet, ressursmangel, frykt, og annet?

Verset vårt i dag sier at i alle disse tingene vinner vi mer enn seier ved Kristus Jesus. Uansett hva vi møter her i livet er Kristus vår seierherre og ved ham vinner vi seier. Uansett hva vi møter i livet, vi er ikke offer for omstendigheter, vi er overvinnere av omstendigheter fordi vi er mottakere av Guds kjærlighet og nåde! Vi er på det seirende laget, og vår hærfører og leder tar knekken på frykt, skam, motløshet og alt annet. Vår kjærlige mester kjemper for oss og hans nåde og kjærlighet er evig og uuttømmelig. Vi er hans og ved han er vi hellige, rettferdig og mer enn overvinnere.

Kanskje sier følelsene og omstendighetene dine deg noe helt annet, men du kan ikke stole på dem. Den sannhet og virkelighet du skal tro er den du finner i Guds hjerte og ord. Du er elsket og du er, ved Kristus, en overvinner!

Løft blikket, rett skuldrene opp, du er en overvinner! DU ER!

For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.
(1. Joh. 5:4)

av

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.