Du er med meg

Den som sitter i skjul hos Den høyeste
og finner nattely i skyggen av Den veldige, 
han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, 
min Gud som jeg setter min lit til!» 
(Sal. 91:1-2)

Det er kanskje smerte i mørke natten,
men jeg vet at det vil gry mot dag,
for du er med meg.
Det er kanskje frådende bølger og stormvær,
men jeg vet at mitt hjerte vil finne ro,
for du er med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

Jeg vet at det er legedom i dine armer
og at håp vil bryte fram,
du er alltid med meg.
Jeg vet at det er styrke og hjelp hos deg
og at du kjemper for meg,
du er alltid med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden seg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Ikke hadde de ant at dette skulle skje, selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier. De holdt bare på med de vanlige tingene, og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i vårt liv, og ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig ting kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret.

Jeg vil dele en drøm en bror sendte på mail til meg. Jeg deler den som ble delt og lar ordene stå for seg selv. Takk til MinsteBror for tilliten og for at du delte, det har vært gode ord for meg å bære med meg de siste ukene når ting har vært veldig trått og litt vanskelig. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, vi fortsetter trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofasthet og godhet. En dag vil vi, hvis vi holder trofast fram, oppleve at Gud plutselig snur alt opp ned i ett lite nu.

Fiskedrømmen.
I natt hadde jeg en drøm.
Om en som hadde fisket og fisket og fisket,
i mange år uten å få fisk.
Så nå, –
Plutselig, –
Med samme enkle fiskeredskapene, –
Dro han opp fisk på, på fisk, på fisk.
Stor fisk. –
Dette var merkelig. Hva skjer?
Og i et område hvor det nesten aldri var fisk å få,
og ingen her hadde hørt om noen som fikk stor fisk.

I dag tror jeg Herren vil si meg noe viktig, –
Føler det er meg det handler om, –
Og at jeg får være en «menneskefisker», –
Som får noen med meg, –
Til festen og gleden hos Herren.
Og jeg kan få lov til å fiske, –
og bare kose meg, –
Og Mennesker kommer til tro, –
Bare fordi Gud vil det, –
Og fordi han berører en og en, –
Fordi han er glad i hver og en, –
Og ber dem komme til festen og gleden.
Tror Mesteren sier meg noe mer:
Jeg vil være med i «båten» Din.
Det er jeg som sørger for «fangsten».
OK, – Herre, –
du som er den fantastiske og allmektige Gud:
Jeg vil vandrer sammen med Deg, –
Hver dag.
Du bruker meg,
Slik at ditt lys treffer meg,
og jeg
bare reflekterer lyset
som kommer
fra deg.
Og da er det Deg de ser, Herre.

Føyer til:
Dette er til oss som tror.
I drømmen over hadde han som plutselig fikk så mye fisk,
begynt å fisket på innsiden av øya.
Tror han bare hadde fisket på utsiden før,
der det var størst mulighet for å få fisk.
Kanskje du og jeg må tenke nytt. –
Og at Gud har en plan, som vi ikke hadde tenkt på før.

Da Peter gikk på vannet

Det er dager der livet stormer både på innsiden og utsiden. Vi begynner å tenke på alt vi ikke makter og alt vi ikke klarer, og vi starter å synke ned i fortvilelse, tvil, motløshet og annet. Men visste du at Peter til slutt gikk på vannet? I dag er oppfordringen til oss alle at vi holder ut slik at også vi kan oppleve det!

Peter er ikke sikker på at det er Jesus som kommer gåendes på vannet, så han må rope å spørre. Når han får det bekreftet spør han om å få komme og Jesus sier kom. Jesus inviterer Peter til å komme ut til ham, til å gå på vann i stormende vær. Og Peter går ei lita stund, men så husker han plutselig at det var jo ordentlig skittvær. Han begynner å se på frådende bølger og merker at vinden river skikkelig i kjortelen. Han slipper Jesus av syne og fokuserer på stormen i stede for, og da synker han.

Livet oppleves slik ut mange ganger også. Det raser på utsiden og etter litt begynner det å rase på innsiden også. Vi møter omstendigheter som virker som kjemper og med en kropp som ikke fungerer som den skal, føler vi oss bare enda mindre og mer maktesløse etter som dagene går. Vi glemmer å holde blikket på Jesus og vi kjenner at sammen med våre begrensninger og smerter, sniker det seg inn fortvilelse, motløshet og håpløshet. Vi strever med å holde hodet over vannet og føler for å gi opp å prøve.

Peter sank, og han gav opp å prøve i egen kraft. Han visste at dette var utenfor hans makteevne, og han roper: Jesus, berg meg! Jesus rekker ut hånda og trekker han opp igjen. Peter opplevde hjelp og nåde, han opplevde Guds styrke og Guds omsorg. Han sank, men Jesus hjalp han opp igjen.

Peter opplever lignende ting i tiden som følger etterpå også. Det er ganger han er bråkjekk og Jesus må irettesette han, det er ganger han ikke forstår og trenger å bli opplyst og det er ganger han svikter totalt, som den famøse flukten fra forgården er et eksempel på. Peter kunne gitt opp hele “kristenlivet” underveis, han kunne pakket sekken og reist hjem igjen. Han kunne tenkt “jeg klarer ikke dette, jeg faller og feiler for ofte”, og bestemt seg for å gi opp og forlate Jesus. Men han blir. Og igjen og igjen opplever han Guds hjelp, styrke, nåde og kjærlighet.

Er du der at du må velge hva du vil? Vil du fortsette å følge Jesus eller vil du gi slipp på alt og vende Jesus ryggen? Peter visste at det er noe med Jesus, at han var Messias, og fordi Gud var så viktig for han, fortsetter han selv om han feiler, faller, synker og svikter. Og etter hvert tilfelle erfarer han at det er nåde, kjærlighet og hjelp å få. Om han svikter, så er Gud trofast, hver eneste gang.

I apostlenes gjerninger kap. 12 leser vi at Herodes har tatt Peter og satt han i fengsel. Herodes har tenkt å halshugge Peter da han merket at det gleder jødene at han kvitter seg med de kristne lederne. Det er på ny som om livet har kastet en orkan hans vei, men vet du hva Peter gjør kvelden før Herodes skal føre han fram? Han sover! Han ligger lenket mellom to soldater og sover! Peter har tidligere erfart så mange ganger at Gud er tilstede og at Gud er der at nå han har fred i hjertet og tro til at Gud er større. Hvis ikke dette er det samme som å gå på vannet, så vet ikke jeg hva vi skulle sammenligne med! Der ligger en dødsdømt mann og sover!

Føler du at troen nesten er borte og at du bare orker å hviske “Jesus hjelp…” Gud hører deg da også.

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. (Jes. 42:3)

Har du falt mange ganger og trengt hjelp av jesus til å komme deg på beina igjen? Fortvil ikke, husk hva Gud har lovet:

 Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. (Sal. 145:15)

Om du akkurat nå sliter med å tro, så spring til Jesus, han vil hjelpe deg.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Det er kanskje slik at du i dag vil trenger hjelp av Gud for å klare å tro og for å klare å reise deg igjen, men fortsett vandringen, ikke gi opp. En dag der framme vil du oppleve som Peter gjorde, at troen og freden flytter inn i hjertet og du kan “sove” selv om livet stormer på sitt verste. En dag vil du også, hvis du ikke gir opp, oppleve å gå på vannet!

Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. (Ap.gj. 12:6)

Dette innlegget er også blitt postet på bloggen «med Gud i hverdagen»

Husk hvordan Gud har hjulpet deg

«Snart glemte de det han hadde gjort, og ventet ikke mer på råd fra ham.» (Sal. 106:13)

Salme 106 gir oss hovedtrekk i historien til Israelsfolket med utfrielsen fra Egypt, ørkenvandringen og tiden i løfteslandet. Verset over er rett etter at Gud delte vannet slik at de gikk tørrskodde over, mens farao og hele hans hær druknet. Om folket tvilte på Egypt-siden av innsjøen, så var det jubel og takkesang på andre siden. Der trodde de igjen på Guds kjærlighet, på løftet og på at Gud var med dem, der sang de igjen lovsanger, trodde og gikk med iver videre. Noen dager senere begynner de å sutre og tvile, og enda litt senere er det griskhet og trass som fører til at de setter Herren på prøve. Hva skjedde?

Hvorfor snur det folk som priste Herren så høylydt plutselig rundt og blir en trassig bøling med sutrekopper? Hvorfor blir plutselig ting vanskelig for dem, hvorfor kommer bekymringer og frykt? Hvorfor vokser det opp stridigheter og misunnelse?

De glemte hva Herren hadde gjort for dem, og de sluttet å vente på hans råd…

Som troende havner vi i slike tider vi også og jeg har vært der flere ganger, heldigvis sjeldnere med årene. Jeg trodde i yngre år at nå er jeg kommet langt, at nå kan Gud stole på meg og bruke meg, at nå er det litt mer skikk på meg og jeg har hvertfall troen og munntøyet i orden. Helt til jeg møtte noe uventet som slo pusten  ut av meg og som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av. I mine yngre dager fortsatte jeg i stahet og med holdningen «Jeg skal klare dette!» og «Jeg skal vise dem!». I dag er jeg mer der at jeg havner på kne og ber Gud om hjelp. Og mens jeg er der får jeg hvile med hodet på hans knær, jeg blir strøket over håret, jeg får høre kjærlige ord til trøst, hjelp og oppmuntring og jeg får være der til jeg er klar til å reise meg og møte hva enn det er.

Tidligere gikk jeg på med holdningen av at jeg skal gjøre mitt beste før jeg trygler Gud om hjelp til å takle hva jeg ikke klarer (men jeg spurte selvsagt ikke før etter å ha feilet noen ti-talls ganger først)- i dag lever jeg mer omvendt: Jeg går til Gud først og søker hans hjelp, trøst, styrke og råd, og så går jeg ut i hverdagen og gir mitt beste.

Gud har vist meg mye opp igjennom årene og jeg er takknemlig for hans trofaste nåde og kjærlighet. Når jeg husker alt han har gjort for meg, og jeg verdsetter alt han er, så er det ikke særlig vanskelig å velge å vente på hans svar og time.

Husker du alt Gud har gjort og vært for deg?
Venter du fortsatt på hans råd eller er du kommet dit at du vil styre skuta selv?

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)