trofasthet

av

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at det en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?

av

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt! Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av «den fremmede kultur og tradisjon» i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er «undersåtter og tjenere», det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?

av

Ingen over, ingen ved siden av

Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mika 7:18)

Hva hadde du svart meg hvis jeg spurte deg: Hvem er egentlig Gud?

Han er verdens skaper og opprettholder
Han er verdens frelser og forløser
Han er kjærlighet
Han er konge og Herre
Han er allmektig og tre i en
Han er far,bror og venn
Han er rettferdig og god

Alt er selvsagt sant, men Gud er mye mer enn alt som er nevnt. I dag skal vi ta tak i noe som har vært fremtredende i endel forkynnelse de siste par tiår, og dessverre har det ført oss inn på mange unødvendige omveier og også gitt endel unødvendige fall under vår vandring. Samtidig fører det nok til at vi ikke er kommet så langt på veien som Gud gjerne ville tatt oss. Hva vi ser i dag er at det ofte blir en «grøfte-framstilling» av hvem Gud er, på den ene siden er det bare nåde og kjærlighet og på den andre er det strenghet og dom. Men er ikke Gud begge deler, både streng og god?

I innlegget Se i nåde til oss Gud er jeg kort innom dette:

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

I dag er det ikke like ofte vi hører forkynnelse om den daglige omvendelse og om å daglig ta opp korset. Det er ikke helt «in» og «stuerent» å snakke om, fordi det høres så strengt, hardt og tungt ut. Men det er akkurat det motsatte. Ved å leve i en stadig omvendelse og erkjennelse av at vi trenger Gud og hans nåde, får vi mulighet til å vandre og leve i nåde, vi får leve et liv i Ånden. Gud kan ikke ta oss lenger enn hva vi er villige til å gi opp. Uansett hvor mye av Gud jeg vil ha, kan jeg få det, men da må jeg også lage «rom og plass» i mitt eget liv- og det må skje gjennom å legge ned mitt eget for å motta hva som er Gud sitt. Du kan ikke fylle mer vann i et fullt glass, kan du?

Hva vi også må huske er at det er vi som går veien med Gud. Det er ikke Gud som skal gå ved vår side og plukke opp restene vi etterlater og fikse hva som måtte bli ødelagt, det er vi som går sammen med Gud på hans vei. Vi får ikke Gud med på å gå vår vei- det er han som er Herre, ikke vi- men vi blir invitert til å gå veien sammen med Gud.

Skal vi vandre i det fellesskapet må vi underordne oss Guds forordninger, og det er blant annet en avleggelse av selviske lyster og higet etter verdens glitter, stas og suksess. Gud har en helt annen vei for oss, og den går gjennom omvendelse, ydmykhet og tonnevis med nåde.

Vi trenger en balanse i hva vi tror og forkynner. Gud er god, men han er også streng. Gud vil tilgi de som omvender seg, men han vil også dømme ulydighet og ondskap. Guds rike har regler akkurat som verdens riker har, og det har sine naturlover akkurat som Gud satte slike i verden også. Sår du harde ord, høster du mismot og forakt. Sår du nåde og barmhjertighet, høster du velvilje og hjelp. Slik er det bare.

Paulus sier i Rom. 4:4-8 (egen uthevelse)
 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.

Verset jeg startet med i dag sier at Gud gjerne vil vise miskunn, det er hans hjerte. Men stiller vi oss i en posisjon der Gud får vise oss miskunn? Tar vi innover oss alvoret i daglig omvendelse og det å ta opp korset, det å hver dag leve til Guds ære og andres gagn? Gud lar seg ikke spotte, han kjenner hjertene våres. Han vil vise den ydmyke nåde og stå den stolte imot.

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!  5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?  6 Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak.4:4-6, egen uthevelse)

av

Jeg klarer ikke å tjene Gud godt nok

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet… (Jes. 61:1)

Det er ikke uvanlig å føle at man kommer litt til kort i det å tjene Herren. Noen av grunnene til dette er:

  • Vi har feil forståelse av hva det er å tjene Gud
  • Vi blir utsatt for djevelens listige angrep
  • Vi tror vi må tjene Gud for egen maskin

Å tjene Gud krever ikke at vi har en tjeneste som er synlig for andre, det innebærer at vi gjør hverdagens gjøremål med en innstilling om å gjøre godt og leve ett liv som er Gud til behag. Samtidig er vi lydige i å gjøre og si de ting Guds Ånd minner oss om/legger oss på hjertet å gjøre. For endel innebærer det også en tjeneste i menighet eller andre organisasjoner, og her gjelder det også å gi sitt beste og ikke bare slentre med.

Der du er og i de posisjoner du har- der er også din plass å tjene Herren. Du trenger ikke flytte til Afrika eller en søppelfylling i ett eller annet land, du trenger ikke reise på team eller skrive deg opp som hjelper på all verdens aktiviteter- dette er gode ting (hvis Gud kaller deg til det), men det viktigste er å være trofast og rettferdig i de ting vi faktisk lever i og står i. Ditt liv er din plass å tjene.

Djevelen prøver å holde kristne tilbake fra å tjene Gud fordi han ikke ønsker at Guds rike skal utbre seg, og det er flere taktikker som brukes. En av dem er følelse av mindreverd. Mennesker tror at de ikke er viktige nok til at Gud vil bruke dem. De ser på seg selv som mindre verdifulle enn andre og de trykkes ned av løgntanker og følelsen av å være betydningsløs. Gud har ett helt eget kall for nettopp deg. Du er så høyt elsket av Gud at han sendte Jesus til jorda og Jesus led og gikk i døden for deg, det var for deg. Jesus sendte sin Ånd for at du skulle ha en hjelper og talsmann med deg hver eneste dag og stund- og vet du hva, Gud har sagt at han har valgt seg ut de som er svake i seg selv for å gjøre de sterke til skamme. Det er ikke vi som skal gjøre alt, vi skal la Gud virke gjennom oss.

To andre taktikker som brukes mot oss er:
1. Opptatthet (det er plutselig så mange utfordringer, vansker, nye muligheter oa at vårt fokus flyttes fra å tjene Gud til å styre hverdagen)
2. Vi glemmer hvem vi er., eller sagt med andre ord: Vi glemmer hvem Gud har satt oss til å være og hvor viktig det er for Gud at vi er trofaste i disse tingene.

Alle troende er den allmektige Guds barn og alle troende er ambassadører for Guds kongerike her på jord. Vi har tilgjengelig alle de nødvendige tillatelser og midler til å fremme Guds rike på jord.Det som er ulikt er at vi har ulike posisjoner og «forkledninger» som er gudgitte områder og muligheter til å fullføre vårt oppdrag og kall. Eks. på dette er: mamma, lærer, predikant, sykepleier, oppmuntrer, gartner, bussjåfør, omsorgsarbeider, elektriker, sanger, kunstner, bestemor osv

Det andre er at vi har glemt hvem vi er. David glemte hvem han var, Israels konge, og tillot seg selv hva øyne og kropp lystet etter. Han gikk til sengs med Batseba, noe som gav alvorlige konsekvenser i mange år etterpå. Vi er et hellig folk, utvalgt av Gud, vi er prester og konger, den høyeste Guds elskede barn, vi må aldri glemme det. (fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Når det gjelder å tjene Gud kan vi ha en tendens til å glemme hvem vi er i Gud. Glemmer vi det, står vi åpne for fall og også at hovmod reiser seg,.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, begynner vi å streve og styre for å klare og å være gode nok.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, glemmer vi at det er Gud som leder oss, virker gjennom oss og kjemper for oss.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, kjemper og arbeider vi i egen kraft.

Klarer du å tro at Gud virkelig vil virke gjennom deg, at du er så viktig, elsket og verdsatt som Gud sier- vil du oppleve at  mange fantastiske og utrolige muligheter til å vitne, virke og være åpner seg opp for deg.

av

løftets oppfyllelse avhenger av dets giver

For i ham (Jesus) har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor.1:20)

Forrige innlegg så vi at Gud har lovet at de som roper på ham i nødens stund, de vil han berge. Gud setter ikke noe annet krav enn at de roper til ham. Gud sier ikke det gjelder den trofaste og gode, den som prøver og strever for å få til, den som har gitt og vært trofast i flere år, nei nei NEI! Gud sier:

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Leser vi sammenhengen verset står i, så er det ikke til de rettroende, gode og lydige det blir sagt, det blir sagt til de trassige, de som har vært ulydige og er på avstand fra Gud. Og når Gud gir slikt et rikt og stort løfte til dem, da er det håp for oss alle. Det er ingen annen forutsetning for å få hjelp enn at vi roper ut til Herren. Nå skal det sies at en sjel i nød som roper til Herren, vet at det er bare Gud alene som kan hjelpe.

Mange av oss venter alt for lenge før vi roper til Herren. I stede for å gå til Gud når ting er bare litt vanskelig, venter vi til det vokser seg over hodet på oss og verken vi eller andre er i posisjon til å gjøre noe med det- da roper vi til Gud, da setter vi vår lit til Herren. Åh, min venn, tenk om vi heller gikk til Gud med en gang?

Gud sier at den som kaller på Ham VIL han utfri. Det er ikke rom for noen som helst tvil i verset om at Gud ikke bare vil høre den nødlidendes rop om hjelp, men også utfri den sønderknuste sjel. Gud ikke bare kan, han vil!

Når mennesker gir sine løfter, kan vi oppleve at de trekker det tilbake eller at de blir usikre fordi de ikke helt visste hva de sa ja til. Det er også mennesker som lover i øst og vest, men som bare snakker tomme ord. Gud er ikke slik. Gud gir ikke et løfte som han ikke har tenkt å oppfylle. Alt Guds ord er sannhet, for Gud selv er sannhet og han kan ikke lyve. Har Gud sagt noe, så er det slik. Har Gud gitt et løfte, vil han fullføre det.

Det er et nydelig samspill mellom mennesker og Gud som tegnes i verset: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. Det bølger fram og tilbake mellom mennesker og Gud. Vår del er å kalle på Herren, så venter vi i tro på at han vil berge oss. Deretter vil vi prise ham for hans godhet og miskunn mot oss, og han vil ta imot vår takkesang og lovprisning.

Guds løfter avhenger ikke av hvem vi er, men av hvem han er. Tror du Gud er mektig nok til å fri deg ut av dine prøvelser? Er du villig til å stole på Herrens godhet, sannhet og vilje til å fullføre sitt løfte til deg selv om du selv ikke ser noen muligheter for løsning?

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.