ventetid

av

Det ventende folk

Helt fra Gud gav sin dom og sitt løfte om frelse i Eden, har Guds folk vært et folk som venter. De har ventet på den dag Guds frelser skal komme og vende deres skjebne. Da Lamek kalte gutten sin Noah- som betyr hvile- tok det nesten 600 år før Gud lukket døren til arken bak dyrene, Noah og familien hans. Moses hadde noen tiår utenfor Egypt før Gud sendte ham tilbake for å føre Israelsfolket ut. Hannah ventet i mange, mange år på guttebarnet som senere skulle bli den profet som salvet David til konge, og David måtte selv vente mange år fra han ble salvet til konge før han ble innsatt. Dette er menneskers skjebner, men Guds plan er sammentvunnet med dem. Eller mer korrekt, vår historie er sammentvunnet og avhengig av Guds plan. Samtidig som menneskets historie har gått sin gang, har Gud gjennom pakter med mennesker, givelse av Loven, løfter, (framtids)profetier og Guds Ord gjennom profeter gitt de gudfryktige mer og mer innsikt i hva som skulle komme. De visste fra løftet i Eden at det skulle komme en befrier, og litt etter litt fikk de vite og forstå mer. Det skulle være en kongeprest/yppersteprest (som Melkisedek), det skulle være en profet (som Moses) og en konge (som David) og ikke bare det, det mennesket som skulle komme som Guds tjener kunne ikke være andre enn Gud, for bare Gud kan frelse (bl.a. Jes.45,21). Det var et folk som ventet- og levde med forventning- til den dag Guds frelser skulle komme. De rettferdige levde etter det lys de hadde, i avhengighet til Guds Ånd og etter Guds lov. Det var en venting som gjorde at de levde gudfryktige liv samtidig som de levde i forventning til hva som skulle komme, og mens de ventet søkte de å få kjenne Gud bedre utfra hva de visste.

Men, det triste er, flesteparten av Israelsfolket hadde ikke øye for Guds løfte eller Guds bud, de var opptatt med seg og sitt. Ja, hvis ikke de plutselig fikk det veldig vanskelig, da ropte de til Gud. Det var tider med fornyelse i store deler av folket, men for det meste var det et fåtall som levde nær Gud, i avhengighet til han og for hans ære og pris. De ville gjerne ha en frelser for sine dårlige dager og tider, men ikke en konge som bestemte over deres liv og evighet. Og slik er det i dag også.

Vi liker å tenke på det uskyldige spebarnet som gurgler, smatter og sover i ei krybbe, men å ta innover oss at det ikke bare er verdens frelser som lå der, men verdens skaper, opprettholder og dommer, det er mye fjernere tanker. Et spebarn er uskyldig og skaper sentimentale tanker, den allmektige dommer og konge er fryktinngytende og foruroliger vårt indre.

Vi er fortsatt et ventende folk. I gammeltestamentlig tid ventet de på den lovede konge og frelser, i dag venter vi på hans andre komme. Helt til Jesus kommer tilbake for å dømme verden kommer vi til å være ventende. Men vi som lever nå har så mye mer å være takknemlig for enn de som levde før Jesu første komme. De så svakt og på lang avstand den herlighet, rettferdighet og nåde som skulle komme, men vi har privilegiet å kjenne Jesus og kraften av Hans oppstandelse. Jesus, som er
«…utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord».(Heb.1.3a) og som «er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte». (Kol.1.15)
Vi må passe oss så ikke vårt kristenliv og ventingen på Jesu gjenkomst med makt og herlighet blir passiv, mens vi venter arbeider vi på frelsen med frykt og beven, vi gjør vår del for å skue kongen i hans herlighet (lese og studere Ordet, bønn, fellesskap og sakramenter), vi lever i avhengighet til Guds Ånd for all innsikt, åpenbaring og kraft, samtidig som vi vandrer i de gode gjerninger Gud har gjort klar for oss.

Må vi huske at selv om det å forberede hus og hjem til fest og fellesskap er gode ting, er det viktigere at vi forbereder hjertene våre. Min bønn er at Jesus får en sentral plass i våre tanker og liv i ukene fram mot jul. La oss ikke bare forberede oss på å feire hans første komme, men å leve hver dag i takknemlighet til hva han gjorde første gang han kom- og i forventning til hans andre komme.

av

Det vil bli bedre

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43,19)

For ei uke siden startet et snøvær som et halvt døgn senere hadde etterlatt en halv meter snø i hagen min. Før den tid hadde vi hatt varmt vær og mange av løkplantene hadde med det begynt å spire. Men etter det halve døgnet var det ikke noe grønt å se. I dag stod jeg og kikket på ett par av tulipantoppene som endelig tittet over snøen igjen. Den ene var så vidt synlig, mens den andre var 5-6 cm over snøen. Jeg følte meg mest som den som ikke var særlig synlig.

Mens jeg stod der og kikket så ble jeg minnet om verset over, vel den første delen av det med at det spirer fram, og spørsmålet «merker dere det ikke»? Og jeg tenkte at mange ganger merker jeg ingen ting til at det spirer og at det er noe nytt underveis. Jeg kan ha litt lett for å se all «snøen» som ligger rundt, på alt som skjer og alt som må gjøres. Jeg føler vel mer at det er litt vekst og så kommer det noe og dekker alt til igjen og det hele stopper opp. Jeg glemmer at snøen vil forsvinne igjen og at det vil fortsette å vokse og til slutt blomstre.

Tulipanen som så vidt har en topp over snøen er ikke borte selv om den fikk litt ekstra tyngde og kulde på seg, den står der fortsatt og vil veldig snart strekke seg høyere mot himmelen. Den vil helt naturlig fortsette sin vekst og den vil ende opp som et gult eller rødt vidunder om kort tid.

Om vi opplever at vi er mer begravd av livet enn vi er i friluft og vekst så må vi ikke glemme at vårt liv, både i denne verden og i det åndelige, har sine sesonger. Når det er vinter er det vanskelig å huske at det er naturlig og at det vil komme lysere og varmere tider om litt, for litt føles så langt borte ut, men det vil komme. Den kalde og litt mørke og tunge sjela vil igjen fylles med lys og varme og det vil igjen bli godt å være oss og vi vil kjenne på glede. De ting som om vinteren har ligget i dvale, og de ting som har forberedt seg, vil plutselig begynne å vokse og bli synlig og vi vil oppdage at selv under vinterens langvarige byrde og kulde har Gud fortsatt å gjøre sitt verk i oss. Hva han har forandret, hva han har plantet ned i oss er kanskje ikke alltid merkbart der og da, men det vil bli synlig for oss i den rette tid.

Mange steder i landet er det fargerike klatter av løkblomster i bed og hager som bringer glede og håp, mens noen steder er det snødekt og lite tegn på fargerik vekst, men uansett hvor man er så vet vi at alle steder vil det komme vår og det vil bli vakkert. Vi må ikke glemme at det også gjelder oss, noen har kanskje begynt å se en ny vår i livet i og i det indre, mens andre må kanskje vente litt lenger, men uansett hvem vi er og hvor vi er, det vil komme og det vil bli vakkert- til Guds ære, vår glede og andres beste.

*****

Tidligere innlegg med samme tittel, dog litt annet innhold.

av

Håpefull ventetid

Vi hadde besøk og selskap for gutten som ble 18 forrige uke og underveis ble noen av merkestedene jeg har i Bibelen flyttet på av den ene ungen som var der. Gjør ikke meg noe, men i dag tenkte jeg at jeg ser hvor de er blitt plassert, og det ble en vakker og dyrebar påminning om Guds godhet og allmakt. I går fikk jeg ett par opplevelser som tok litt piffen ut av meg og jeg hadde noen sukk til Far om dem. Den ene ser ut til å gå forholdsvis greit, den andre må jeg fortsatt få ordnet opp i. De havner også i de to kategoriene jeg er blitt ekstra hardt kjørt på de siste månedene, overbelastning av kroppen og økonomi. Men jeg vet at også dette vil ordne seg.

Mens vi venter kan det være vanskelig å vente med håp og i tillit, det er liksom så mye uvisshet som prøver å trekke fokuset vårt bort fra Gud og over på våre egne manglende muligheter og de frådende bølgene. Glemmer vi hvem Gud er, så er det vår svakhet og omstendighetene som tar over roret på skuta, og da seiler vi raskt inn i et usikkert farvann fylt med tvil, frustrasjon og motløshet. Å dunke borti klipper av håpløshet er nesten sikkert og at vi slår hull i skroget vårt og opplever at vi begynner å trekkes under like så. Klarer vi å holde blikket festet på Jesus så vil mye være enklere. Ikke det at ting på magisk vis ordner seg, men når vi legger vår uro og bekymring på Gud fordi vi vet vi er elsket, sett og holdt oppe av ham, så vil vi ha en indre ro og trygghet som gjør at omstendighetene ikke drar oss ned. Når Jesus får styre skuta leder han den sikkert forbi farlige klippekanter og gjennom truende bølger. Når Jesus får ta over og vi tar passasjerrollen, så vil vi komme trygt igjennom. Når vi legger det på Gud kan vi stole på at han hører og at han vil hjelpe, og mens vi venter kan vi gjøre det i tillit til hans godhet og nåde og med takk og pris for hvem han er. Mens vi går veien sammen med Jesus og lar han være los, så vil vi komme dit vi skal på den beste måten.

Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. Min munn skal fortelle om din rettferd, dagen lang om din frelse, enda dine gjerninger ikke kan telles. Jeg vil tale om Herren Guds storverk, forkynne din rettferd, bare din. (Sal. 71,14-16)

En liten oppdatering:
Nå er det ca 4 timer siden jeg postet innlegget. Etter jeg hadde gjort det kjente jeg bare den følelsen inni meg «nå gjør du det». Jeg tok telefonen til verkstedet og fikk mot normalt komme inn en time senere. Det som virkelig rørte opp takknemligheten i meg da jeg kjørte hjemover var at jeg hadde sluppet å betale, og den godheten fra deres side tok jeg som Gudsendt. Vi vet alle at det er ikke alltid det ordner seg så fort og greit, jeg er hvertfall ikke vante med det, men du hvor godt å merke Guds nåde, omsorg og hjelp så konkret og kjapt de ganger det skjer! Gud til ære, oss til gagn.

av

1. søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Jeg har allerede delt adventsdiktet som ble skrevet til dette innlegget, men kanskje bringer det nye tanker etter å ha lest linjene over…

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram

av

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.