Å vente på Herrens komme

Advent kommer fra det latinske ordet “adventus” som betyr “komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er dermed både en ventetid og en forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, mens det i dag er årets største forbrukstid. Advent har gått fra å være en vanlig fastetid innen mange kirker til å bli en tid fylt med storshopping og fråtsing uten like. Bare tenkt på all handlingen som vil være, vi må til og med holde søndagsåpent for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Julebordene, som for enkelte kommer på rekke og rad, svømmer over av den ene godsaken etter den andre og mange unner seg ikke bare litt, men ganske så mye ekstra. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass av arrangementer, gjøre egne forberedelser og alt annet vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og rette blikket på Jesus, til å polere fram et blankt og fint ytre og å mette egne selviske behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus kom var det mange som ventet ivrig på en frelser. Få av disse var klare for å ta imot ham da de var mer opptatt av det ytre enn det indre. De var mer opptatt av fysisk frihet fra okkupasjonsmakten enn hjertets og åndens frihet fra undertrykkelse. Denne julen vil også være slik. Mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Men det er viktigere at vi i hjertet er forberedt på å ta imot Jesus, enn at vi har alt det ytre på stell.

Selv om det er frelserens første komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han skal komme igjen. De som er forberedte og har olje på lampa vil si “Kom Herre Jesus, kom”. De vil slippe Jesus til i livene sine og også få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt, og også Jesu annet komme, fordi de sier “vi har ikke rom og tid, så du får gå videre.”

Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av å få all stæsjen på plass?

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente