Andakt

av

4. søndag i advent

Nå tenner vi det fjerde lys,
og natten blir til dag.
Vi venter på en Frelsermann
for alle folkeslag

I overimorgen er dagen da jeg og guttene pleier å feire bursdag og synge happy birthday. Selv om vi ikke gjør det i år siden de er med pappa’n, er det kjekt å tenkte på! Vi gjør det på julaften og det er koselig å gjøre en ting som hører bursdagsfeiringer til for Jesus også. Og hvorfor ikke? Det er hans fødsel vi feirer! Gratulerer med dagen Jesus!

Jeg vet det er diskusjoner om datoen for hans fødsel, jeg vet det er mye fram og tilbake om mye, men jeg velger å overse mye av det. En bursdag er til for å feire livet, for å feire selve mennesket. Det er en gledens dag der vi hyller og ærer den spesielle for at han eller hun er. Det er dagen for det gode, for det som er positivt og fint.

Når det gjelder mennesker er ikke alt fint, og selv om det er enkelte mennesker det virkelig er vanskelig å forholde seg til, er det slik at ved flerparten kan vi finne nok godt til å kunne glede oss sammen med dem på deres dag. Med Jesus er det ingen feil eller ingen vanskeligheter å forholde seg til. Det er Gud selv, god og nådig og barmhjertig, vi feirer!

Så, selv om jeg er ett par dager for tidlig ute, gratulere med dagen Jesus! Du er best! Eller som guttene sa titt og ofte da de var helt små: Jesus er best! Ingen protest!

av

Har du malt på julebildet?

Rammen er i skinnende gull. Den er nydelig dekorert og finpusset som bare det. Ingen kan si at det ikke er lagt mye arbeid, tid og omsorg i å få den til å virkelig stå fram og vise sin beste side. Men maleriet inni er ikke blitt gitt den samme behandling.  Fargene som skulle forsterkes, lyset som skulle legges på, skyggene som skulle danne dybde og alt det andre småplukket som skulle til for å få maleriet til å igjen fange menneskenes øyne og røre ved deres følelser og hjerte, ble glemt i styret, stresset og arbeidet med rammen.

Akkurat slik er førjulstiden- og julehøytiden for mange…

Mye arbeid legges ned i å få rammen til å skinne og så glemmer vi det viktigste, maleriet…

Vi glemmer å bruke tid med hverandre…
Vi glemmer at i vår utenforskap er det en som forstår, Jesus, fordi han selv kjente på utenforskap…
Vi glemmer at det er viktigere med forberedt hjerte enn hjem…
Vi glemmer at tid, fellesskap og omsorg skaper mye mer godt enn en smådyr gave kjøpt i farta og levert på forbiveien…

Vi glemmer at selv om rammen er litt viktig, er det maleriet som er viktigst.

Har du vært mest opptatt av å pusse på rammen denne adventstiden eller har du brukt mest tid på maleriet?

I tilfelle det første, det er fortsatt tid til å endre på ting…

av

Juleglede og julesorg

De andre er mennesker som jeg, de er noens mor, far, barn, nabo og mye annet. De andre er som meg med en variert og kanskje brokete fortid, de andre er som meg. Vi er nødvendigvis ikke like i annet enn at vi er mennesker som lever her og nå, med nettopp det faktumet gjør at vi har mye til felles. Vi ønsker og trenger å bli elsket og å få elske, vi trenger fellesskap, vi trenger mat, klær og husrom, vi trenger å bli anerkjent og å bli sett på som verdifulle, vi trenger å få være viktige og nødvendige i noens verden, samtidig som noen ser oss og vil støtte og oppmuntre oss.

De siste dagene er det flere som er kommet innom bloggen etter søk som f.ex enslig i jula og ikke penger til julemat. Det var disse tingene jeg hadde oppe for ett par innlegg siden (O jul med din glede?), at jeg tror det er flere enn vi aner som ikke ser med bare lett hjerte på jula, at det er flere som sliter og har det ekstra vondt akkurat nå. Min oppfordring går igjen ut, gjør jula bedre for noen andre også.

I Norge er jula ofte familienes høytid, det betyr at vi tenker og planlegger for oss selv. Det er ikke like vanlig at julefeiringen involverer det større fellesskapet vi er en del av. Mens vi på andre tider av året ofte ser og ivaretar hverandre, er jula ei tid vi ofte har for oss selv. Og da blir det flere som ramler mellom stolene og ikke har ett fellesskap å være en del av enn det er til hverdags.

Hvorfor er det slik? Bryr vi oss ikke? Ser vi det ikke? Hindrer våre tradisjoner og «slik har vi alltid feiret» oss i å inkludere andre? Hvordan ville vi følt det hvis vi var den ensomme, fattige, venneløse og familieløse? Er det ikke alles ansvar å inkludere de andre og ikke bare ‘henge’ med hverandre? og viktigst av alt når jeg stiller slike spørsmål; Hva sier mitt liv, mine ord og handlinger om meg? Inkluderer jeg de andre eller hegner jeg fast om meg og mine? Hvis jeg var «den andre», hva hadde jeg ønsket meg denne jula?

 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’(Matt.25:34-40)

av

Veldig bra, men likevel helt feil

Hva er du mest opptatt av akkurat nå? Er det lengselen etter å ære Gud, å leve et liv til hans behag og ære og andre menneskers gagn, eller er det å forfølge egne planer?

I Lukas 14 forteller Jesus en lignelse om en rik mann som inviterer sine venner til en flott fest, men den dagen festen skal være begynner alle hans venner å gi unnskyldninger for hvorfor de likevel ikke kan komme. Den ene har kjøpt et landstykke han må ut og inspisere, den andre noen okser og den tredje har akkurat giftet seg. Gode og legitime forklaringer på hvorfor de ikke kunne komme, er det ikke?

Den rike mannen hadde invitert vennene sine og han hadde fått stelt i stand en haug av mat, drikke og komfort for at vennene skulle ha det godt mens de delte fellesskap, vennskap og glede med hverandre. Men så kommer de ikke og den rike mannen måtte jo forstå grunnene de hadde til å ikke komme, burde han ikke?

Det står i vers 21: Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Han ble sint står det og i vers 23 leser vi videre at Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.. Den rike mannen godtok ikke vennenes unnskyldninger for hvorfor de ikke kom, det opprørte ham faktisk på det sterkeste at de kunne unnlate å komme pga helt hverdagslige gjøremål.

Vennene hadde i bunn og grunn gode og legitime grunner til å ikke møte. Det er ikke galt å passe sine forretninger og med det skape rom og mulighet til å forsørge familien. Det er godt å være trofast og påpasselig i sitt arbeid og å legge ned en god innsats. Guds ord sier selv at det er en velsignelse å finne en hustru. Alle vennenes begrunnelser for å ikke komme i selskapet var gode, men de ble likevel helt feile.

Det er advent og mange er opptatt med å stelle i stand hjemmene så det blir klart og koselig. Det er masse aktiviteter og det er gaver som må handles. Enkelte bruker tiden til å pusse på det ytre for å glemme og gjemme de indre sårene, mens andre prøver å imponere andre med flott stæsj og overflod så det sønderknust hjertet ikke synes. Men Jesus kjenner hjertene, han vet om vi er mest opptatt av det indre eller det ytre, han vet om han får være midtpunktet i våre forberedelser og vår feiring eller om han settes på utsiden og er kun til utstilling.

Det var derfor den rike mannen ble sint, vennene visste hva som ble forberedt for dem, men de valgt å la egen vinning og søken etter suksess og trygg hverdag stå i veien for det nære fellesskapet med en de holdt kjær. Du er invitert til å være sammen med Jesus både her på jord og i himmelen. Om det er Jesu fødsel vi feirer, er det hans andre komme vi venter på. Er ditt hjerte vendt mot himmelen og beredt til å være sammen med Gud eller har hverdagens  oppgaver og velsignelse, utfordringer og prøvelser, jag og søken etter suksess og mening tatt over den plass Gud skulle hatt i ditt hjerte?

Da gårsdagen ble alt annet enn normalt med to gutter hjemme i stedet for ingen, fant jeg ut at det passet godt å bruke ett tidligere postet innlegg denne dagen (fra des 2012). Det vil også komme en reblog i morgen (da fra des 2011 på den andre bloggen), da denne dagen også blir alt annet enn normalt siden jeg skal avgårde med eldsten på spesialistundersøkelse nesten hele dagen og kvelden er vår siste sammen før guttene i morgen starter juleferie med pappa’n. Takk for nydelige kommentarer i går og Guds fred!

av

Hjerteknusende opplevelser

 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil, som hun har hørt tidligere, bringe mennesker på valg og noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer hva som er dagens vers:  – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.

Jeg tror ikke det var lett for Simeon å dele disse ordene og jeg tror ikke det var lett for Maria å høre dem, mest sannsynlig forstod hun ikke da hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere:

 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. (Luk. 2:19)

Maria har med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer ting de ikke helt kan forstå og det er tider der de tviler på de ord de tidligere hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet og tidvis tar dem fram og tenker over dem og deler dem når det passer seg. Slik vi foreldre bevarer det gode om våre barn i hjertene, tenker på det, gleder og undrer oss og tidvis deler det med andre.

Men det kommer en dag mange år der framme hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Og jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser helt og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria som disiplene ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha vært i Maria sitt hjerte den dagen og i dagene som kom, for vi har opplevd ting som er så forbi alt vi har klart å tåle og forstå at hjertet har blitt sønderknust og sjelen er spiddet som med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Dette var alt etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var også korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det, men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i verdens historie som har bragt størst velsignelse og rikdom til verden. Den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser våre hjerter så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender, vil det bringe rikdom og velsignelser med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, kanskje kommer de verste stundene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).