Mandag kveld fant jeg ut at jeg skulle være ekstra snill mot meg selv og la meg selv slippe unna med å bare skrive ett blogginnlegg. Jeg postet ett innlegg på hovedbloggen (med Gud i hverdagen) i går kveld med tittelen «Bare en Gud som deg». Dette inneholder tanker rundt det kjente og kjære verset fra Rom. 8:28. og kan finnes ved å trykke HER.
Ønsker deg og dine en velsignet og god dag,
må varme klemmer og gode stunder bli deg og dine rikelig til del!
Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet. Rettferd skal være beltet om livet og troskap beltet om hoftene hans. (Jes. 11:4a, 5)
Som de to siste dagers innlegg har nevnt, Jesus hadde ikke trengt å komme men gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss er så stor at han handlet aktivt for å kunne skape en mulighet til å være sammen med oss. Tenk om dette ikke hadde skjedd? Tenk om Gud hadde ment at siden vi ikke klarte å følge hans bud kunne vi bare ha det så godt…
Det er slik vi tidvis oppfører oss mot andre mennesker… siden de ikke klarer godt nok kan de bare ha det så godt. Vi lar være å involvere oss i andres tunge tider, problemer og smerter og fraskriver oss ansvaret for at andre har det godt. Tenk om Gud også hadde tenkt slik da… da hadde det virkelig vært ute med oss.
Som Gud aktivt gjorde noe for å vise sin kjærlighet, er vi kalt til å aktivt vise omsorg og kjærlighet overfor andre. Og det trenger ikke å være så mye som skal til. Gå på besøk noen minutter, ta en telefon, send et kort eller en liten gave, gi en klem, ha tid til å lytte, gi litt praktisk hjelp eller annet. Det er ikke slik at det må være stort og flott for å bety noe, selv om enkelte ser ut til å tro det. Ofte taler de små og enkle tingene større volum enn de store og flotte tingene. En klem og en halvtimes åpne ører kan bety mer enn den flotteste bukett, bare for å ta et enkelt eksempel.
Gud elsker oss så høyt at han aktivt handlet for å gi oss mulighet til å leve i fellesskap med ham, han så vår nød og han gjorde noe med deg. Slik er vi også kalt til å strekke ut hender, omsorg og varme når vi ser andres nød.
Nå tenner vi det tredje lys,
det er et hellig tall.
Vi venter på at kongen vår
skal fødes i en stall.
Jesus hadde ikke trengt å komme, han hadde ikke trengt å legge av seg sin himmelske herlighet og steget ned og kommet inn i vår mørke og kalde verden. Han trengte ikke, men han gjorde det. Lydighet er bedre enn offer sier Guds Ord, Gud verdsetter at vi er lydige mot hans ledelse høyere enn selve offeret lydigheten bringer med seg. Jesus var lydig mot Far, en lydighet som kostet mye og smakte smerte og fornerdelse, men for en frukt og høst det har bragt med seg i ettertid. For en velsignelse det bragte til verden og alle mennesker at Jesus banet vei.
«Mamma» hører jeg med klagende og sår stemme, «kan du synge igjen?» Jeg svarer først nei og begrunner med at jeg har jo alt gjort det. Men så kommer tårene og at «men jeg har en vond drøm igjen.» Vi snakker om hva det var og jeg sier, mens jeg holder gutten tett inntil meg, du vet at du trenger ikke være redd? Det er ikke noe å være redd for. Jeg synger den sangen jeg har sunget tusener av ganger tidligere; «Jeg har en engel som følger meg» mens jeg stryker gutten over ryggen. Øynene glipper og han får et fredelig drag over ansiktet, pusten blir roligere og tårene forsvinner. Når jeg er ferdig sitter jeg bare og stryker han og ber inni meg. Han spør hva jeg gjør og jeg sier jeg ba til Jesus for han og også takket Jesus for at han alltid er med oss. Så ber jeg høyt for han også, at han må få ro i hjerte og tanker, at drømmene må være gode og at han våkner friskere i morgen.. Det er ikke noe problem for han å finne roen og legge seg til å sove når jeg går ut denne gangen.
Livet er noen ganger som en vond drøm, man lengter etter å våkne, men er desverre allerede det. Som Guds fred fylte hjertet til gutten min da vi snakket om Gds godhet og tilstedeværelse, kan Jesus fylle det lengtende, sårede, sønderbrutte, fortvilte og brukne liv og hjerte som roper ut til ham om hjelp. Jesus, kan du være nær, kan du holde meg tett, kan du synge meg til ro, la din styrke feie min svakhet bort, la din godhet fylle meg med visshet om at jeg er elsket, må din beskyttelse omslutte meg så jeg kjenner jeg er trygg, må din nåde ta meg videre og dypere.
Jesus gav avkall på sitt eget og kom som et lite barn til jord. Ikke for vise seg fram, men for å vise oss hvem Far er. Den hellige Gud kom ned og tok bolig blant menneskene og kongenes kongen ble født i en stall. Hvorfor? Fordi han elsker oss så utrolig og ubeskrivelig høyt og lengter etter å hver dag dele fellesskap med oss. Jesus vil roe din sjel og sitt hjerte akkurat som han gjorde lørdag kveld med min gutt midt i hans sykdom og redsel.
Det ble litt tydelig for meg da jeg leste dette at jeg har utviklet meg litt når det gjelder skriving de siste årene, og godt er det, men samtidig ser jeg at jeg meningsmessig er ganske på lik linje fortsatt. Dette innlegget er faktisk rett over 5 år gammelt og ble skrevet til menighetsbladets desemberutgave i 2008, men det er fortsatt dagsaktuelt.
Jeg har tenkt mye på dette med ”å elske hverandre” de siste ukene, for allerede i starten av november kom en mail: ”Vær så snill å be ekstra for meg i tiden som kommer, for jeg vet av erfaring at jeg går en ekstra tyngende tid i møte…” fra ett menneske som opplever mange tunge tak i livet, ett menneske som så gjerne ønsker å tilbringe julen sammen med familien, men som vet at det kanskje ikke blir mulig i år heller, ett menneske som jobber for å komme ut av fortidens sår, bånd og problemer, men som vet veien er tung og hard. Kjenner du noen av disse?
Jeg kjenner flere… uheldigvis. En uheldigvis fordi det er mange som sliter slik, og ikke en uheldigvis fordi jeg kjenner mange slike mennesker. For nettopp her finner jeg flest av de mennesker som bringer størst glede, oppmuntring, støtte, hjelp, kjærlig omsorg og bønn for meg, og guttene mine, inn i mitt eget liv.
Guds kjærlighet er en handlende kjærlighet. Han satt ikke i himmelen og sa: ”Jeg elsker dem, jeg elsker deg og deg og deg, åhhhh jeg elsker dere sååååå. Har helt vondt i magen så mye elsker jeg dere!” Nei, hva gjorde Gud? ”For så høyt har Gud elsket verden at Han SENDTE/GAV sin sønn…” og frivillig gikk Jesus til korset og tok på seg vår skyld og skam. I og utav sin kjærlighet handler Gud, hva gjør vi?
Jeg kan si til noen jeg elsker dem og gjerne vil hjelpe dem, hva betyr ordene mine hvis de ikke følges opp med handling? Da blir de bare som tomme ord på ett papir…
Grunnteksten viser noe vi ikke ser tydelig i norske oversettelser. At den kjærlighet vi skal elske hverandre med er Guds agape kjærlighet, den kjærlighet som gir av seg selv til andre uten å tenke på hva man selv får igjen, den selvoppofrende kjærligheten. Som Gud elsket verden høyt nok til å gi sin sønn, skal vi elske hverandre høyt nok til å gi av oss selv inn i hverandres liv. Jeg har ett stykke vei igjen å gå, men jeg er underveis, og vet du hva det flotte er? Siden det er Guds kjærlighet jeg skal gi videre, er det ikke noe jeg kan prestere selv. Gjennom at jeg søker Ham og sier ”Gud, hjelp meg å elske andre!” og gjennom at jeg velger å handle utav og i kjærlighet i mitt møte med mennesker, vil Han la det vokse seg sterkere og dypere i mitt liv!
Mitt største ønske for advents- og julehøytiden er at ingen av de jeg kjenner skal oppleve at jeg ikke har tid til dem, at de skal vite i hjertet sitt, at jeg er her og at jeg virkelig bryr meg
Mitt dypeste ønske for det nye året, etter å lære Han bedre å kjenne, er: ”Gud hjelp meg å se andre med dine øyne og å elske slik du elsker.”
Med bønn og ønske om en fredfylt advent- og julehøytid, og ett velsignet godt nytt år
For ingen ting er umulig for Gud.
(Luk. 1:37)
Dagens innlegg handler om den taushet og stillhet som kan oppstå i våre liv når vi tviler på de ord Gud på en spesiell måte gir oss.
Presten Sakarja er langt oppe i årene og det er nå hans tur til å tjenestegjøre. Han får besøk av engelen Gabriel som sier at han og Elisabeth sin bønn er hørt og at de skal få en sønn som skal være stor for Herren. Men… Sakarja tviler på hva Gabriel sier og får så beskjed om at fordi han tvilte vil han være stum til hva som er sagt skjer.
Nå skal du bli stum og ikke kunne tale før den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord. (Luk. 1.20)
Jeg har mange ganger forundret meg over dette, for Sakarja er en mann som omtales i veldig positive ordlag og han er en Herrens tjener. Vi vet at siden han skrives så positivt om er han en nådens og kjærlighetens mann som kjenner Guds hjerte og lever for å behage Gud og hjelpe mennesker. Og han må også ha en veldig god kjennskap til Guds ord og løfter, for han er tross alt prest. Og denne mannen tviler på engelens ord, det er liksom for fantastisk til å tro…
Noen måneder senere får jomfru Maria også besøk og beskjed om at hun skal bære fram et barn, men denne unge jenta sin reaksjon er helt annerledes. Jeg forstår ikke hvordan, men hva Herren sier vil jeg gjøre, er hennes respons. Så pakker hun sekken og reiser på besøk til Elisabeth.
Og der skjer det at de har en herlig åndsfylt utveksling av ord og pris! Elisabeth får åpenbaring om at Maria bærer på frelseren og hun opplever at barnet i egen mage sparker til. Maria bryter ut i pris og lovsang. De to kvinnene tror, de forstår nok ikke alt, men de tror og gleder seg over alt det store Gud gjør i dem og deres liv.
Og så ser jeg for meg at Sakarja sitter der og følger med på alt som skjer. Det må være litt merkelig, for han skulle jo være troens mann . Nå sitter han og hører og ser han på de to kvinnene som høylytt priser Herren og snakker om hans storhet, og det eneste svaret han kan gi hvis de sier: «Er ikke Gud god Sakarja?», er en: «Hmmpphh»
Hva vi ser i historien er at når Gud kommer til oss med ord og løfter på en spesiell måte, gjør vi lurt i å akseptere dem som sanne selv om vi ikke forstår. Vi må huske at for Gud er ingenting umulig og at sier han noe, vil han også gjennomføre det. Sakarja opplevde at det ble en litt vanskelig og tungvin tid fordi han tvilte, han ble bragt til taushet fordi han tvilte. Men husk at selv om han tvilte, så lot Gud det skje som han hadde sagt! Gud trekker ikke sitt løfte tilbake fordi vi tviler, men tenk hvor mye bedre å høytlytt kunne glede seg og prise Herrens mens vi venter på at løftet skal bli født fram, enn å gå tause rundt og fra sidelinen se at andre jubler og fryder seg over Herrens godhet, nåde og storhet.
Vi kan bli litt satt og for snusfornuftige selv om vi har kjent og tjent Gud i mange år, vi glemmer litt at Gud er over alt og alle og at ingenting er umulig for ham. La oss ta Maria overgivelse og tro som forbilde og huske Sakarjas tvil som en advarsel.
Ett ord for dagen 