Andakt

av

Hva er størst i din bønn?

Før vi fortsetter oppfordrer jeg deg til å ta noen sekunder og svare på et spørsmål:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Når vi ber kan vi ha lett for å sitte å sutre og klage til Gud. Vi forteller hvor fælt vi har det og hvor vanskelig alt er. Vi beskriver umulige situasjoner og vi har fokuset på det fjellet av en utfordring vi står overfor. Vi gjør våre problemer veldig store.

Det som også er tilfelle når vi ber på den måten er at vi, uten å tenke over det, gjør Gud liten. Vi kommer med en holdning om at noe slikt som dette kan Gud umulig ha møtt på tidligere og vi tviler på at han i det hele tatt kan finne en løsning og vei ut av hva vi står oppi.

Når vi ber er det ikke galt at vi kommer med våre problemer og at vi forteller Gud hvordan vi føler det, men hovedfokuset skal ikke være her. Bønn skal hjelpe oss å rette fokuset mot hvem Gud er og hva han kan gjøre. Gud er suveren, han kan alt, han har oversikten og ingenting er umulig for ham.

Når vi opplever tider der vi utsettes for mer enn vi kan tåle, er det viktig at vi bevarer et Gud-sentrert fokus i vår bønn, hvis ikke havner vi fort i sutre- og klagebønn. Vi trenger å huske hvem vi søker og vi trenger å huske hva han kan gjøre.

Vi skal ikke fortelle Gud hvordan ting må fikses for å bli best mulig, for helt ærlig så vet vi ikke det. Vi skal ikke instruere Gud i hva han må gjøre for å bevise overfor oss at han er Gud og kan alt. Vi skal ikke be våre egne svar, vi skal legge byrdene fram for Gud og vente på hans svar.

2. Krøn. kap 20 forteller om at kong Josjafat og folket stod overfor en enorm hær og de var maktesløse. Hva vi ser er at kongen går til Gud i bønn og han roper også ut en faste (v 3). Folket kommer sammen og søker Herren og kongen leder dem i bønn. Tar vi tid og ser på hva han ber så er hovedpunktene:

1. Gi Gud ære og makt.
2. Beskrive Guds godhet og tidligere hjelp.
3. Nevne Guds løfter
4. Beskrive problemet kort
5. Overgi til Gud, fokusere på Gud, tillit til Gud.

Vers 12 er hvordan kongen avslutter bønnen:

For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.

Etter dette svarer Gud at folket skal ikke frykte for det er ikke deres kamp, men Gud sin (v 15) og de får deretter beskjed om hvordan de skal gå fram.

Det er viktig å bevisstgjøre oss selv om hva vi egentlig sier når vi kommer fram for Gud med rop om hjelp, for mange ganger vil vi erfare at vi faktisk gjør våre problemer og utfordringer større enn Gud, vi kommer med sutring og klaging i stede for bønn om hjelp, vi fokuserer på våre problemer i stede for på Gud og hans godhet, storhet og allmakt.

Jeg avslutter med å stille det samme spørsmålet en gang til:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Det blir ikke flere innlegg denne uken da timeplanen min er blitt drastisk endret og jeg må bruke de få kreftene jeg har på nødvendige gjøremål. Ønsker deg og alle du har kjær en god uke og en rik og velsignet høst. Guds fred!

av

Du er god nok

Et innlegg spesielt til deg som ikke vet om du tror på Gud og til deg som sliter med tvil.
~ DU er elsket og ønsket!

Det var en dag der ordene traff hjertet hardere enn normalt og jeg følte det som om jeg ble sablet ned av krav og forventninger som jeg ikke var i nærheten av å leve opp til. Jeg dugde ikke, jeg var ikke flink nok, jeg var rett og slett ikke god nok. Tårene presser seg forbi den store klumpen i halsen og jeg klarer ikke å blunke dem unna. Jeg føler meg så liten, så utilstrekkelig, så udugelig. Det er bare vondt, for uansett hvor mye jeg prøvde på å gjøre noe bra, ble det ikke bra nok. Jeg var ikke bra nok.

Kjenner du igjen følelsen av å ikke være god nok? Du har ikke de samme talentene som de du ønsker å henge sammen med, du klarer ikke å leve opp til krav og forventninger andre har, du klarer kanskje ikke å være den du selv ønsker å være engang. Du har prøvd å gjemme smerten og sårene for andre, for du vil jo bare bli likt, du vil jo bare være ønsket, du vil jo bare være inkludert.

Du prøver kanskje å være en du ikke er gjennom å kopiere de populære sin stil, tale og væremåte? Eller kanskje du prøver å tøffe deg slik at du skal få status av den årsak? Men selv om du får noen beundrende blikk og noen klapp på skuldra, så er fortsatt smerten, sårene og tomheten i hjertet der. Og tanken kommer: Hvorfor ble ikke det tomme hullet borte da jeg ble inkludert? Var det ikke det jeg trengte?

Vi har alle et dypt ønske og behov for å være elsket, likt og akseptert for den vi er- og vi er det. Kanskje opplever vi det ikke slik fra mennesker rundt oss, men det er En som alltid har elsket deg, som alltid har likt deg og som mer enn gjerne vil bruke timesvis og hele evigheten sammen med deg. Jesus.

Jesus elsker deg som den du er, ikke for den du prøver å være. Det innerste rommet i hjertet der sårheten, smerten og tomheten bor, det rommet ønsker Jesus å fylle med seg selv og med kjærlighet og nåde. Det er ikke slik at vi må skikke oss og bli bedre eller gode nok for å bli elsket av Gud. Vi er elsket fra evighet av og vi vil alltid være elsket. Jesus ønsker å være med deg, han ønsker å dele tid og opplevelser sammen med deg, han ønsker å fylle det tomme rommet med nåde, kjærlighet, aksept, trygghet, glede, fred og mye annet godt. Han ønsker å få lov til å vise deg sin store kjærlighet. Men han vil ikke trenge seg på, han venter til du spør han om å komme nær, og da vil han være der.

Jeg snek meg ut en tur og gikk sakte nedover en sti. Jeg trengte å være litt alene og jeg sukket til Gud om at dette var vondt og sårt. Jeg følte meg virkelig udugelig, og det på flere områder. Og jeg ba: Gud, hjelp meg å få tankene bort fra dette, jeg trenger å oppleve din kjærlighet og trøst. Jeg vet du elsker meg, alltid og som jeg er. Ikke vet jeg hvordan det skjedde, men det var som om det såre og vonde rant litt og litt mer av meg jo lengre jeg gikk. Da jeg snudde for å gå hjem, var det blitt rolig i hjertet. Jeg kunne gå og kikke på alt det fargerike rundt meg og også glede meg over bekkens klukking og fuglenes sang (noe som irriterte meg på nedturen). Gud hadde kommet nær og trøstet hjertet mitt, Gud var nær med sin kjærlighet. En kjærlighet som ikke krevde noe av meg, men bare elsket meg. En kjærlighet som alltid elsker, uavhengig av om jeg har gode eller dårlige dager. En ubetinget og total kjærlighet.

DU er elsket. DU er ønsket. Jesus venter på å få bruke tid med deg og på å få fylle ditt hjerte med sin kjærlighet. Han liker deg ikke bare på gode dager, han elsker deg alltid, alle dager og uansett. Vil du motta og oppleve hans ubetingede kjærlighet?

av

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!

 * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ *

Senvinters ble jeg spurt om å være gjest i et program som heter «med Gud i hverdagen» som går på kanal 10 Norge denne høsten. Vil få ønske alle ei god helg, og til dere som starter ferien denne helga: God ferie!

Opptaket kan ses i en video som er i slutten av dette innlegget på den andre bloggen.

av

Jeg må jo gjøre noe selv… eller?

Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11:40)

For 5 år siden satt jeg i en situasjon som for meg var veldig fortvilet. Minstegutten min var klarert for operasjon og kom raskt inn da han hadde havnet høyt oppe på listene. Vi reiser til et sykehus på en annen kant av landet og blir godkjente. Når dagen for operasjon er der, så skjer hva vi ikke ville. Gutten får feber, operasjon blir avlyst og vi blir sendt hjem.

Jeg er frustrert og langt forbi sliten. Jeg hadde sett for meg en ende på å hver morgen våkne til et badekar fylt med sengetøy, dyner og puter som var spydd ut. Jeg hadde gledet meg til å ikke måtte passe på hver minste detalj og alltid ha ekstra sekk med tørre klær og lassevis av medisiner med uansett hvor vi gikk. Slik ble det ikke. Om drømmen om lettere hverdag brast der og da, ble den jammen med trøkket flat mange ganger etter det også. I månedene som følger får vi tre nye innkallinger, hver gang ringer jeg og avlyser fordi gutten ikke er frisk. Så blir det stille… helt stille.

Som den gode og pliktoppfyllende mor jeg er tar jeg, når gutten får en «friskere» periode, telefonen opp og prøver å finne ut av hva skjer? Jeg kjenner inni meg at Gud sier han har kontrollen, at jeg skal vente, at jeg skal hvile i at han vil ordne opp for oss. Men… jeg måtte jo gjøre noe.

Kjenner du deg igjen? Gud sier du skal vente, at du skal tro, at han har oversikten og vil gi nærmere beskjed. Men vi må jo gjøre noe annet enn å bare vente, må vi ikke?

Jeg får vite at gutten er ramlet ut av innkallingslistene til det aktuelle sykehuset og blir satt videre til noen som aldri tar telefonen. Gud hvisker igjen «vent, sa jeg». Og jeg venter ett par uker før jeg igjen av frustrasjon, fortvilelse og slitenhet ringer igjen (jeg overhører stemmen som sier vent). En lite hyggelig sykepleier svarer, jeg forklarer og blir bryskt avvist. Noen uker senere prøver jeg igjen (overhører fortsatt stemmen jeg) og opplever noe av det samme. Nei de mister aldri noen ut av listene, men de ser jo at han ikke er der, men de kan ikke hjelpe meg.

Etter flere forsøk gir jeg opp og sukker til Gud: «Jeg skal vente». Og jeg venter. Jeg svelger unna tanken om at jeg må jo gjøre noe. Jeg venter, og venter. Så kommer tanken om at jeg skal ringe og be om å få guttungen overflyttet til sykehuset nærmest oss, og jeg ringer. Sykepleieren er lite vennlig og sier at jeg ikke burde gjøre det, fordi de har jo kortest venteliste, og når hun setter han inn på ventelisten igjen vil det jo ikke gå mer enn 4 måneder. Jeg insistere og hun går med på det.

En uke senere ringer jeg sykehuset her med oss for å sjekke at de har fått papirene, noe de har. En hyggelig sykepleier snakker mens hun leser. Vi var da i oktober og hun sier: Han har jo ikke ventet så lenge, jeg ser det står mai her. Hvor jeg svarer tilbake, ja mai i fjor. Da stopper hun opp, og fort kommer svaret: Du får innkalling snart. Noen få dager senere ringer de og spør om vi kan komme på kontroll noen få dager etterpå. Vi er på kontroll og får svar at han skal absolutt opereres. 1 uke etter reiser jeg hjem med nyoperert gutt. Vet du hva, fra den telefonen jeg tok om overflytting til alt var ordnet tok det under 3 uker.

Det er utrolig mange flere detaljer i denne historien, om hvordan alt klaffet sammen, om hvordan jeg endret en spesialisttime jeg kjente ikke var riktig- og den nye timen førte til at minsten akkurat var ferdig med en antibiotikakur da operasjonen kom. En gutt som aldri var frisk, var frisk senhøstes når alle gikk og snufset, hostet og harket og bekymret seg over svineinfluensa. Gud er god!

Jeg kjente at det er noen som trengte å høre at «vent, når Gud sier vent, så vent». Derfor deler jeg denne historien.

Det er naturlig å føle at man må gjøre noe, men har Gud sagt vent, så gjør det. Ikke la deg friste til å gå i egen kraft, det fører bare til mer frustrasjon og fortvilelse, og man blir utrolig utslitt av det. Gud har oversikten, han har kontrollen, vent. Og tro, tro at Gud elsker deg, tro at Gud vil hjelpe, tro at Gud vet hvorfor du må vente, tro at det vil komme en løsning/forløsning. Kanskje ikke når du føler for det, men når Gud vet tiden er riktig for det. Vent. Tro.

av

Trygg hos Jesus

Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (Sal. 34:20)

Det er et par sangstrofer som jeg har kommet på ganske ofte i det siste. Den ene er «ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare» og den andre «Tett ved sida mi går Jesus». Begge sanger minner oss om at vi vandrer ikke alene og at vi har en som er sterkere med oss. Gud er mektig nok til å berge oss.

Det jeg liker med dette verset, og mange andre, er at det sier ikke at vi aldri vil møte problemer, men det sier at Gud vil fri oss ut. Gud vil altså ikke gjøre så vi ikke opplever vanskeligheter, men han vil fri oss ut fra dem.

Vi vet at livet er fullt av humper og villkratt og at det tidvis er ganske steile motbakker vi karrer oss oppover. Vi vet at det er tider vi går gjennom elver og vann eller kjenner ilden slikker oss oppetter ryggen. Gud sier ikke at vi skal slippe unna alt dette, Han sier at han er med oss, at det vil ikke overvinne oss og at han skal fri oss ut.

Vi trenger å huske at Gud er større enn våre problemer, hans nåde rekker dypere enn våre fall, hans kjærlighet overvinner alt og han er mektigere enn hver eneste kjempe vi møter. Gud vil fri sine ut, Gud vil hjelpe oss.

Men hva gjør vi når den onde dag kommer? Strever vi i egen kraft? Mister vi motet, håpet og troen? Eller springer vi til Gud og gjemmer oss hos ham? Gir vi han våre frustrasjoner, spørsmål, tårer og tvil? Venter vi på hva han sier vi skal gjøre og gjør vi som Gud sier vi skal?

Den ene bror min sa i helga at det er godt å gjemme seg i Herrens hytte og at i hans kjærlighet finnes ikke et fnugg av uro eller bekymring. Og han har så rett atte! Jeg kan kanskje bekymre meg og uro meg, men Gud gjør ikke. Når jeg søker tilflukt hos ham og lar han fylle meg, beskytte meg, lede meg og være hva jeg klynger meg til, da trenger jeg ikke frykte. Når jeg i stede for å streve og frykte søker inn til Gud og finner hvile hos ham, da er jeg trygg uansett hva livet ellers kaster mot meg. Vi er trygge hos Gud, ja vi har faktisk privat hytteparkering der! En helt egen plass som bare vi kan benytte og som vi kan bruke så ofte vi vil!