Andakt

av

Håpefull ventetid

Vi hadde besøk og selskap for gutten som ble 18 forrige uke og underveis ble noen av merkestedene jeg har i Bibelen flyttet på av den ene ungen som var der. Gjør ikke meg noe, men i dag tenkte jeg at jeg ser hvor de er blitt plassert, og det ble en vakker og dyrebar påminning om Guds godhet og allmakt. I går fikk jeg ett par opplevelser som tok litt piffen ut av meg og jeg hadde noen sukk til Far om dem. Den ene ser ut til å gå forholdsvis greit, den andre må jeg fortsatt få ordnet opp i. De havner også i de to kategoriene jeg er blitt ekstra hardt kjørt på de siste månedene, overbelastning av kroppen og økonomi. Men jeg vet at også dette vil ordne seg.

Mens vi venter kan det være vanskelig å vente med håp og i tillit, det er liksom så mye uvisshet som prøver å trekke fokuset vårt bort fra Gud og over på våre egne manglende muligheter og de frådende bølgene. Glemmer vi hvem Gud er, så er det vår svakhet og omstendighetene som tar over roret på skuta, og da seiler vi raskt inn i et usikkert farvann fylt med tvil, frustrasjon og motløshet. Å dunke borti klipper av håpløshet er nesten sikkert og at vi slår hull i skroget vårt og opplever at vi begynner å trekkes under like så. Klarer vi å holde blikket festet på Jesus så vil mye være enklere. Ikke det at ting på magisk vis ordner seg, men når vi legger vår uro og bekymring på Gud fordi vi vet vi er elsket, sett og holdt oppe av ham, så vil vi ha en indre ro og trygghet som gjør at omstendighetene ikke drar oss ned. Når Jesus får styre skuta leder han den sikkert forbi farlige klippekanter og gjennom truende bølger. Når Jesus får ta over og vi tar passasjerrollen, så vil vi komme trygt igjennom. Når vi legger det på Gud kan vi stole på at han hører og at han vil hjelpe, og mens vi venter kan vi gjøre det i tillit til hans godhet og nåde og med takk og pris for hvem han er. Mens vi går veien sammen med Jesus og lar han være los, så vil vi komme dit vi skal på den beste måten.

Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. Min munn skal fortelle om din rettferd, dagen lang om din frelse, enda dine gjerninger ikke kan telles. Jeg vil tale om Herren Guds storverk, forkynne din rettferd, bare din. (Sal. 71,14-16)

En liten oppdatering:
Nå er det ca 4 timer siden jeg postet innlegget. Etter jeg hadde gjort det kjente jeg bare den følelsen inni meg «nå gjør du det». Jeg tok telefonen til verkstedet og fikk mot normalt komme inn en time senere. Det som virkelig rørte opp takknemligheten i meg da jeg kjørte hjemover var at jeg hadde sluppet å betale, og den godheten fra deres side tok jeg som Gudsendt. Vi vet alle at det er ikke alltid det ordner seg så fort og greit, jeg er hvertfall ikke vante med det, men du hvor godt å merke Guds nåde, omsorg og hjelp så konkret og kjapt de ganger det skjer! Gud til ære, oss til gagn.

av

Vær ikke bekymret

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Luk.12,25-26)

Vær ikke bekymret! Jeg vet det står i Guds Ord og det vet nok du også, men likevel kjenner jeg på bekymring nå om dagen. Det er ikke slik at vi kjemper mot det ei gang eller fem og så har vi vunnet kampen for resten av livet, det er en kamp som følger oss hele livet. Bekymring for dagen og morgendagen, for oss selv og for de vi har kjær. Og jeg snakker nå om den lille uroen og usikkerheten vi kjenner på i møte med det ukjente, ikke angst.

I møte med det ukjente og med de ting som vi ikke har kontroll på så kommer fort bekymringen sigende inn. Den kommer ikke kastet på oss men sniker seg sakte inn til vi plutselig oppdager at dette er jeg virkelig urolig for, dette gruer jeg meg til, dette har jeg ikke kontrollen på. Det er ikke noe som egentlig kaster oss av hesten, men det ligger som en murring i oss og plager oss. At det er naturlig for oss mennesker å reagere slik på det ukjente og ukontrollerbare betyr ikke at vi skal godta det, det er noe vi må velge å ikke ville ha i livet.

Jeg kjenner på den uroen for tiden. Det skal skje noe på onsdag som jeg er veldig usikker på hvordan vil gå og samtidig, jeg er faktisk redd for at det kan forverre ME-utmattelsen siden det blir en belastning for kroppen. Jeg vet at noen ganger tåler jeg slike belastninger, men jeg vet også at andre ganger sender det meg ukesvis i sofaen. Hva vil skje denne gangen? Det gjør at jeg har kjent på at det kommer bekymring inn i mitt sinn og min hverdag.

Det er ikke slik at jeg blir rolig når jeg legger det på Gud første gang, jeg må fortsette. Jeg må de gangene det kommer ta det til Far i bønn og si hvordan jeg føler og tenker, og jeg må minne meg selv om Guds løfter til meg. Jeg vet ikke hvordan dette inngrepet vil gå, men jeg vet at Gud er med meg også i dette. Og svaret som blir enten vårt «fall» eller vendepunkt er hva vi anser som størst: Vårt usikre moment eller Gud?

Jeg vet at Gud er allmektig og allestedsnærværende, jeg vet han er omsorgsfull og nådig, jeg vet han er en trygg klippe og et trofast vern. Jeg vet dette og det er hva jeg minner meg selv på når bekymringen prøver å ta kontrollen. Jeg kan ikke kontrollere hva som kommer, men jeg kan ta kontroll over bekymringen som plager meg ved å gi det over til Ham som har alt i sin hånd, som har kontrollen, som aldri overraskes av noen utfordringer og som alltid er trofast og god mot sine.

av

Ærlighet når dypet

«Ærlighet varer lengst, fordi det er sannheten som setter fri» er noe jeg har sagt i mange år. I dag ble jeg minnet om viktigheten av å våge å være sårbar og ærlig. Jeg snakket med en som jeg er ganske åpen med, og han igjen fortalte om en episode han hadde opplevd der hans ærlighet hadde bragt samtalen han «plutselig» havnet oppi inn på hjertenære tema. Han fikk være til støtte og hjelp for et annet menneske fordi han var ærlig om eget liv, både det som leves nå og det som er blitt levd.

«Sykdom ærer ikke Gud» er ei forklaring jeg har hørt mange ganger på hvorfor Gud skal helbrede alle. Men hva de som sier det ikke tenker over er at helse ærer ikke automatisk Gud. Det er hvordan vi forholder oss til helse og sykdom som kan være med på å ære Gud, ikke selve sykdommen eller den gode helsa. Det er ingen automatisk sammenheng i noen av dem, mennesker i begge situasjoner kan like mye ære Gud som de kan bringe vanære over hans navn.

Ingen av oss ville valgt sykdom og lidelser, uansett slag, men mange av oss er der. For de fleste av oss er det alltid motstand og påståelighet å møte fra andre, men vi møter også dem som i det skjulte lider på grunn av omstendigheter de fleste ikke kjenner. Når vi våger å være ærlige om eget liv så åpner vi opp for at andre kan være det tilbake. Når vi er ærlige så styrker vi motet i andre slik at de også beveger seg ut på den tynne isen ærlighet og sårbarhet kan være. Noen ramler rett igjennom fordi dem som får høre det ikke bærer hva de sier på en god måte, mens andre opplever at den tynne isen bærer fordi den andre kommer til og gjør den trygg.

Å være en medvandrer for andre mennesker er noe vi bør se på som en ære, å få slippe inn i de lukkede rom av et menneskes tanker og følelser er ikke selvsagt. Derfor er det viktig at vi er forsiktige og respektfulle når vi får oppleve det. Vi trenger å vise en omsorg og nåde som er lik Gud sin, for hva mennesker som åpner opp trenger er ikke pekefinger mot egne svakheter eller noen som peker vei, men varme armer som omslutter og som holder hånden mens man er underveis.

Vi trenger ærlighet, alle av oss, men noen ganger må vi våge å være den som åpner opp først for at andre skal tørre å senke sine murer. Vi skal ikke jabbe ut i løse lufta til alle og enhver, men når vi «plutselig» havner i situasjoner der det føles naturlig, er det viktig å gjøre det. Vi er kanskje bare ute på et vanlig ærend og møter noen vi kommer i prat med, men det møtet er Guds nåde og ledelse, vi vandrer i ferdiglagte gjerninger og har mulighet til å bringe ikke bare Guds lys, nåde og omsorg inn i andres liv, men også selv bli minnet om alt Gud har hjulpet oss igjennom og hans enorme nåde, barmhjertighet og godhet mot oss.

Det Guds ord som virker sterkest i andre mennesker er det ord som de ser levendegjort i og gjennom våre liv.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
(Joh. 8.36)

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef. 2,10)

Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
(Rom.12,13a)

av

Motstand som drivkraft

En ting som følger med blogging er at det nå og da kommer inn useriøse kommentarer, eller spam. Vanligvis har det vært slik at det i en kort periode kommer noen titalls for så å bli ganske lite av det igjen. De siste to ukene derimot har vært ekstreme, over 2000 useriøse kommentarer! Jeg har begynt å slette endel, men mye gjenstår. Da jeg satt og slettet så var det lett å avsløre de fleste fordi det kun var en gjentagende setning på utenlandsk språk fra ulike e-poster, men det var noen som skilte seg ut med at det var godt språk og også sammenheng i hva som stod i kommentaren. Så var det de som fikk meg til å måpe over hvor ond verden vi har og de som regelrett var lenket til sider med «evil» i.

Det hele fikk meg til å tenke på at vi troende er under stadig angrep fra mørkets makter. Ingen av oss er ikke forskånet fra det, alle som følger Jesus vil oppleve angrep fra den onde siden. Vi står i en åndelig kamp og selv om det tidvis ikke oppleves som for ille, så kommer det perioder der vi bombarderes fra alle kanter og bauger; i relasjoner, på jobb/skole, med helse, økonomi, merkverdig mange ting går i stykker, tankekjør og mye annet. Vi føler vi gjør ikke noe annet enn å ta tanker til fange, kjempe mot frustrasjon, prøve å stå motløshet imot og annet- det er kamp fra vi står opp og til etter vi har lagt oss.

Jeg leste nylig et utdrag av A.W.Tozer hvor han skrev at 10 000 fiender kan ikke stoppe den kristne hvis han møter dem med full tillit til Herren. Han sammenlignet det med at den troende er som et fly som møter motstand fra luften rundt. Uansett hvordan luften treffer så er flyet designet til ikke bare å stå imot, men også få oppdrift av hva som kommer mot det. Han sa at uansett hva som møter oss, så kan det ikke få makt over oss før vi tillater det. Det blir litt i samme bane som ordtaket om at vi kan ikke hindre fuglen fra å fly over hodet vårt, men vi kan hindre den i å bygge rede. Tozer tok tak i et viktig moment, vi kan aldri anklage andre eller omstendigheter for at vi faller eller sliter, for uansett hva ondt som ligger i det eller de som kommer mot oss, er det vi som må slippe det inn i livet for at det skal dra oss ned. Vi kan ikke anklage andre eller omstendigheter for vår mistillit til Guds evne og ønske om å hjelpe oss.

Det er harde ord for mange av oss, for vi liker ikke å innrømme at det er slik. Men, det er opp til oss hvordan vi møter hva som kommer mot oss. Vi kan la det trekke oss ned eller vi kan la det trekke oss til Gud. Enhver kristen vil måtte gå igjennom prøvelser og vanskeligheter, men for de med overgitte hjerter og tillit til Guds omsorg og hjelp vil denne tiden kun ha ført til at troen er både renset og styrket og skinner klarere og tydeligere enn før de møtte prøvelse og motgang.

Ingen av oss slipper unna slike tider i livet, forskjellen ligger i hvordan vi møter det. Vi kan enten synes synd på oss selv og klage på andre for våre problemer eller vi kan ta det hele til Gud og la Ham hjelpe oss. Fiendene som kommer mot oss kan ikke overvinne oss uten at vi gir etter for kjødet. Velger vi å ikke stole på egne krefter men Gud, vil vi erfare at han er den som vekker døde til liv igjen og som i alle ting og gjennom alt er en trofast hjelper og et vern i nøden. Vi trenger å holde fast ved Guds ord og løfter, vi trenger å leve nær Jesus, vi trenger å gi våre bekymringer til Herren og viktigst av alt, vi må aldri glemme hvem Gud er. Han kan stoles på gjennom alt og han er mektig til å hjelpe oss alltid og i alle ting.

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Ef. 6,10-12
av

Hvem skal klare det?

Jeg gikk og tenkte på et innlegg jeg startet på i går som jeg ikke fikk fullført fordi jeg hadde hatt en dårlig natt, ble vekket tidlig av telefonen, er på antibiotika som forverrer utmattelsen drastisk for min del og da jeg tok pause i skrivingen og skulle hente klærne ut av vaskemaskinen, kom jeg ut til oversvømmelse på vaskerommet. Og jeg kjente det tok de siste kreftene rett ut av meg. Samtidig, jeg satt å skrev på et innlegg som handler om at vi møter åndelig motstand og at noen ganger bare raser det inn på alle kanter og bauger, så jeg måtte jo smile og riste litt på hodet av det hele også.

Hele episoden satt meg i en posisjon der jeg måtte velge hva jeg ville tenke og gjøre. Ville jeg la alt som hadde skjedd overmanne meg og trykke meg ned, eller ville jeg vende meg til Gud med det? Ville jeg la tankene få fortsette runddansen inni hodet mitt eller ville jeg legge «alle mine bekymringer på Herren»?

Når ting kommer mot oss er vi raske til å finne ut at vi ikke kan klare dette og det fører oss inn i en negativ tankespiral. Vi begynner også ubevisst å tvile på Gud fordi vi ser på oss selv. Tanken «jeg vet ikke hvordan Gud skal klare dette»? er ikke fremmed og det er nettopp den tanken jeg jobbet med i forhold til det nevnte innlegg. Vi glemmer å sette ting i riktig sammenheng og dermed setter vi oss selv opp for fall og tap av kampen vi er havnet i. Fokuset vårt ligger på egen maktesløshet i forhold til situasjonen som er foran oss og ikke på Gud. Bare tenk på Israelsfolket da de stod foran vannet med den egyptiske hæren bak seg, frustrasjon, frykt og maktesløshet hadde frie tøyler. Men det er en mann der som har fokuset sitt på rett plass, Moses, og gjennom ham får folket høre at Gud vil redde dem, Gud vil gripe inn. Vi vet han gjør og at folket går tørrskodd over til andre siden mens fienden drukner. Gud viser seg mektig, nådig og trofast, en hjelper i nøden og en frelser fra fare.

Spørsmålet vi stiller oss når det blir for mye er oftest et utsagn som bunner i tvil og manglende tillit.
Jeg vet ikke hvordan Gud skal klare det?
Det oser liksom ikke av tillit og tro av de ordene, gjør det? Men det er fordi vi har valgt å se på egen tilkortkommenhet og utfordringen foran oss i stede for å løfte blikket og feste det på Jesus. Den riktige måten er å velge å stole på Gud og legge ting i Hans hånd. Bare merk forskjellen:
Jeg vet ikke hvordan. Gud skal gjøre det!
De samme ord, men to helt forskjellige ting.

Når ting kommer rasende inn i våres liv og overvelder oss har vi lett for å se på egne manglende muligheter til å løse det hele og det setter oss i en posisjon der vi glemmer hvem som kjemper for oss. Vi trenger å minne oss selv om at Gud er på vår side, at han kjemper for oss og at han er mektig til å ta oss igjennom alt som møter oss som mer enn overvinnere. Vi må velge å tro Gud og vi må velge tillit til hans løfter. Gud vil aldri svikte eller forlate oss og han vil hjelpe. Når hva vi møter brukes som redskap til å dra oss nærmere Gud og til å forny vårt løfte om å stole på ham i og gjennom alle ting, så vil den motstand og de umuligheter vi møter ikke kunne røre oss, de vil kun gi vår tro større kraft å sveve på.

Husker vi at det er Gud som skal klare det kan vi med sang og pris i våre hjerter gå tørrskodd gjennom de vann som prøver å dra oss under, mens fienden drukner. Gud er mektig til å hjelpe oss alltid, stol på HERREN.