Neste helg skal jeg og guttene flytte. Etter nesten 5 måneder som hjemløse (men ikke bostedsløse) er endelig dagen snart her. Vi gleder oss stort til å få vårt eget igjen, og bare det at alle skal få sitt eget rom for første gang er skikkelig flottings! Vi skal få bedre plass enn noen gang tidligere og vi skal bo enda bedre plassert i forhold til skole, fotballbane og begges venner enn vi gjorde tidligere. Vi føler oss virkelig heldige og velsignet, og vi har takket Gud mange ganger og snakker om at det var riktig å vente selv om det ikke føltes bra ut. En setning som har sittet i mitt hode den siste uken er at «sier Gud nei er det fordi det er et større ja foran». Det har vi virkelig erfart, og det er viktig lærdom for meg i mitt trosliv og jeg tror det er viktig erfaring for guttene å ha med seg når de om endel år skal stå på egne bein og opplever å få sine egne venteperioder.

Jeg har tittelen en annerledes uke fordi det vil bli det denne gangen. Jeg trenger litt ekstra tid og krefter til pakking, flytting og innflytting og også til et skriveprosjekt jeg holder på med. Derfor velger jeg en ny vri på neste ukes ett ord for dagen.

Hver dag vil bestå av 4 elementer. En nypublisering av et tidligere innlegg (siden bloggen for ett par uker siden passerte et år, og det er postet godt over 200 innlegg på den tiden, håper jeg at hva som kommer er «nytt» for noen av dere, og ellers at en «oppfrisking» er greit).

Jeg kommer til å legge ved en lenke til en annen blogg og et innlegg på denne som har rørt ved, oppmuntret eller utfordret meg.

Jeg vil dele lenke til ulike kristne organisasjoner som driver et arbeid jeg ser på som veldig viktig både å fremheve og støtte.

Avslutningsvis vil jeg lenke til ulike andaktssider. Det er enkelte steder jeg vender fast tilbake til for et lite ord og noen av disse ønsker jeg å dele med dere. Beklageligvis er alle engelske. For en del vil det ikke by på problemer, for andre vil det være litt tungt, men leser du engelsk greit anbefaler jeg virkelig disse sidene.

Håper du vil følge med på hva som kommer neste uka og jeg ber om at det blir til oppmuntring, styrke og ettertanke. Guds fred og velsignelse over deg og dine!

~ Cecilie ~

Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. (2.Kor.1:6-7)

Jeg kommer nok til å snakke om denne hendelsen mange ganger, om da vi måtte være uten hjem i fire måneder før noe kom på plass og nesten fem før vi kunne flytte inn.

Hvorfor var det slik at vi ikke fikk noe nytt å flytte inn i med en gang? Hadde det ikke vært mye enklere om vi kunne tatt tingene fra et sted til et annet i stede for å ha et flere måneder langt mellomstopp i en kjeller?

I denne perioden har jeg og guttene snakket endel om hvorfor vi ikke har fått noe enda. Det har vært perioder der «hvor lang tid kan det egentlig ta?» har vært spørsmålet, men deres eget svar har alltid endt opp på at det er noe bedre for oss foran der. Og det var det jammen med!

For guttene begynte ventingen ca 1 måned før utflytting da tiden var inne for å fortelle dem: Vi skal flytte ut men har ikke noe sted å flytte inn, mulig vi må bo hos noen for en tid. De tok det fantastisk greit og det var deres ønske som ble tatt til etterretning da vi spurte om å få låne et par rom. Min venteperiode hadde begynt lenge før. Februar/mars i fjor begynte jeg å kikke så smått etter nytt sted siden jeg visste vi skulle ut i midten av september. De første månedene stresset det meg virkelig, jeg kjente en enorm kamp om dette men fortsatte å si høyt og tro at «Gud vil ordne dette, jeg stoler på deg Gud og jeg nekter å legge meg under negativitet og motløshet. Kampen varte i ca et par måneder, så skjer det at den merkelige freden bare Gud kan gi kryper inn og tar over hjertet. Jeg bare visste det var i orden og at det ville bli bra.

Da andre i tiden før utflyttingen stod og lasset av seg bekymring over hvor vi skulle bo kunne jeg si: Jeg tror ikke Gud sitter og bekymrer seg og sier, å nei å nei, hvordan skal det gå med Cecilie og guttene, og når han ikke er bekymret, nekter jeg å være det. Jeg visste det ville ordne seg, hva jeg ikke visste var hvor lang tid det egentlig ville ta. Og som jeg spurte rett over, hvorfor tok det så lang tid?

Det ene svaret er hva vi har snakket om hjemme, det vi skulle ha (som var best for oss) ble ikke ledig før nå, derfor måtte vi vente- og i mellomtiden fikset Gud både bosted og lagersted for oss. Takk Gud! Den andre tingen som jeg har tenkt på flere ganger er at vår historie vil bli til styrke, hjelp og oppmuntring for andre. Hva vi opplevde kan hjelpe andre til å holde ut ventetiden sin med tillit til at Gud vil gripe inn, vår historie kan bringe trøst og ord om at Gud er med og at hans planer til vårt beste overgår våre tanker.

Når vi opplever å måtte vente er det lærdom og hjelp ikke bare for oss selv, men også for andre troende som vi er knyttet sammen med. Vår venteperiode eller motgangsperiode kan føre til at andre mennesker lærer å stole på Gud i enda større og dypere grad, og det er jo et fantastisk resultat av noe som på overflaten ser bare vanskelig ut, er det ikke?