”Cecilie, stopp nå!” hører jeg plutselig og svarer tilbake: ”Hva er det Gud?”. ”Nå gjør du det igjen. Du tar mitt ord og gir det videre uten å høre det selv”. Jeg trenger ikke tenke en gang, for jeg vet det er sant. ”Ja Gud, jeg gjør. Tilgi meg og vis meg først, så kan jeg skrive etterpå.”

Kanskje er ikke du slik som meg? Jeg hører Guds ord, om det er et ord til oppmuntring og styrke eller til formaning og forløsning, så tenker jeg uansett alt for fort: ”Det skulle den ha hørt, det hadde de trengt å høre.” Jeg er rask til å sende Guds ord videre uten å ha latt det synke inn i mitt hjerte og sinn først, å la det prøve meg, å la det styrke og trøste meg. Og det var dette Gud stoppet meg i nå. Budskapet jeg fikk var til menigheten, men det må alltid starte med meg, jeg må la det prøve meg og mitt liv før jeg gir det videre.

Jesus sier til menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken… vil Jeg spy deg ut av min munn.” (Åp.3:15-16) Det er harde ord vi oftest skjermer oss fra gjennom ulike teknikker vi har for å rettferdiggjøre oss selv. ”Jeg er jo ikke så ille, de andre er verre” er en av dem, en annen er ”alle andre gjør det jo.” Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne.

Versene videre viser at vi har tendensen til å ha en falsk og usann oppfattelse av oss selv. Vi tror vi klarer mer enn godt nok, men Gud ser ikke det samme som oss. Han ser at vi er i behov av hjelp, han ser vi trenger nåde og kraft. Han ber oss kjøpe gull renset i ild av ham og øyensalve til våre øyne så vi kan se. Han sier at han refser oss fordi han elsker oss og ber oss omvende oss. Den som kommer nær til ham og renser sitt hjerte og hender, vil Gud komme nær til og holde måltid med. Om jeg har en dråpe eller en liter av ulumskheten i meg er uinteressant, begge deler er for mye og jeg trenger Guds nåde.

Helt kort 5 punkter som Gud viste meg at jeg, at vi, må ta tak i. Etter hvert punkt anbefaler jeg at du trekker pusten, lukker øynene og spør Gud: Er det noe du vil vise meg her?

Det første er at vi har glemt hvem vi var. Vi har glemt at vi var syndere, uverdige, fattige, begredelige, skitne, egoistiske og dåraktige mennesker som var i stort behov av Herrens nåde og hjelp. Glemmer vi hvem vi var, verdsetter vi ikke den nåde og kjærlighet Gud har vist og viser oss.

Det andre er at vi har glemt hvem vi er. David glemte hvem han var, Israels konge, og tillot seg selv hva øyne og kropp lystet etter. Han gikk til sengs med Batseba, noe som gav alvorlige konsekvenser i mange år etterpå. Vi er et hellig folk, utvalgt av Gud, vi er prester og konger, den høyeste Guds elskede barn, vi må aldri glemme det.

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.

Gud, tilgi meg, tilgi oss, for at vi så lett går egne veier og glemmer alt du har gjort for oss. Se i nåde til oss, rens oss, forny oss, fyll oss igjen med din gode Ånd. Amen.

Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret.  De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. (2. Tim. 4:2-4)

Det vil i tiden foran komme endel innlegg som handler om ulike sider ved lunkenhet, og Jesus’ ord til menigheten i Laodikea vil være hovedteksten. Det hele er basert på hva Gud har talt inn i mitt liv, både for min egen del og for menighetens del. Jeg starter i morgen med et innlegg som i utgangspunktet ble skrevet for min egen menighets månedlige blad «Innsyn». Jeg kjenner at jeg selv blir personlig berørt av det budskap Gud gav meg å dele, og samtidig jeg tror også det gjelder for en større del av Kristi legeme enn akkurat min lokale menighet, jeg tror det budskapet Gud gav meg har mer almenn gyldighet i disse dager. Gud kaller sitt folk til å vende om fra ugudelighetens vei og på ny legge ALT ned for hans føtter og søke Guds rike og hans rettferdighet først.

Det er selvsagt mer lystbetont å lese (og skrive) innlegg som umiddelbart skaper en «halleluja-følelse» i vårt indre, men vi trenger balanse. Som Paulus skrev til Timoteus: «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!» Vi trenger å høre om både Guds godhet og hans strenghet. Det er viktig at vi ikke stenger våre hjerter og åndelige ører for de ord av formaning og refselse som Gud gir, vi må ta dem til oss og gå til Gud å spørre om det er noe han vil fortelle oss. Vi kan ikke bare lese de deler av Bibelen som vi personlig er enige i og som kjennes godt ut, men vi må ta til oss hele Guds ord, og da vil det også komme ord til formaning vår vei.

Tanken er at dere først får hele innlegget i morgen, og deretter vil jeg stykkevis og delt gå mer inn i de enkelte punktene. Det er ganske mange tanker som skal samles i noen få setninger når man skriver innlegg av den typen, og jeg kjenner for å gå litt mer inn i de enkelte delene.

Jeg håper du vil følge med videre, og enda mer håper jeg at du lar Gud tale til ditt hjerte. Vi har alle sider i oss som ikke er gudfryktige og gode og Gud setter ikke lys på dem for at vi skal føle oss udugelige og fordømte, men fordi han vil lede oss ut i en enda større frihet og inn i en enda større fylde av hans herlighet. Gud skinner sitt lys i våre mørke kroker for å bryte mørkets makt. Han vil vise oss spindelvevene og hybel-elefantene vi har og gi oss mulighet for å si at vi vil ikke ha dem, vi vil bli fri, og så vil han gjøre sitt verk i oss når vi slipper han til. Men hvordan kan vi vite hva som er i de krokene, hvis vi ikke lar Gud lyse dem opp med den nådefulle sannhet som hans kjærlighet og ord bringer med seg?

Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger  og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. (2.Kor. 10:4-5)

Vi er fortsatt i Luk.8 og Mark.5, ved historien om Jairus og hans dødssyke datter.

Samtidig som Jairus står og hører hvordan kvinnen som hadde lidd av blødninger i 12 år ble helbredet med en gang hun rørte ved Jesus’ kappe, kommer en av tjenerne fra hans hus. Han får presset seg fram til der hvor Jairus er og ser alvorlig på ham og sier: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.» (8:49). Jesus som står rett ved Jairus får med seg hva som blir sagt og han ser Jairus fast, men mildt, inn i øynene mens han sier: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» (8:50).

Jesus tar nå med seg bare tre av disiplene og sier at de andre skal bli igjen. (5:37) Disse tre, Jairus, tjeneren og Jesus går videre og når de kommer fram er det et stort oppstyr med gråt og jammer i huset. (5:38) Når Jesus ser på dem og sier at hun er ikke død, hun sover bare, ler de av ham. (5:39-40) Hva? Er han ikke riktig bevart? Hun er død! De ler av hva de anser som tåplighet og dumhet. Jesus driver alle menneskene ut av huset og tar kun de tre disiplene og barnets foreldre med seg til hvor barnet ligger. (5:40). Jesus tar piken i hånden og snakker til henne og straks reiste jenta seg og gikk omkring (5:40-41). De som var der ble fulle av undring.

Hva kan vi trekke ut av denne historien som kan være nyttig lædom den dag vi selv opplever at det trekker litt ut før Herrens forløsning kommer? Vi vet at Jesus kom ikke for sent for Jairus’ datter, selv om det så slik ut. Akkurat som han ikke kom for sent når det gjaldt Lasarus. Jesus hadde lovet at det ville ordne seg, og slik ble det.

Vi skal huske hva Jesus sier til faren når den negative rapporten kommer: Frykt ikke, bare tro. Og dette er viktig for oss også når vi opplever at det trekker ut i tid og det ser ut til at de mørke skyene samler seg tettere og tettere over hodet vårt. Vi må velge å stole på at Guds ord er sant, vi må velge å stole på at Gud vil utfri oss slik han har lovet. Her finner vi også den ene tingen vi skal være på vakt mot: Løgn. Ofte møter vi tvil og usikkerhet på veien da det litt lett kan oppstå når det har trukket ut i tid og ting ser ut til å bli bare vanskelige i stede for bedre. Og selv om vi innerst inne vet hva Gud har sagt, lar vi tanken komme: Har Gud virkelig sagt? Var det virkelig Gud? Akkurat slik slangen lurte Eva i Edens hage, vil han nå prøve å lure oss slik at vi kan miste vårt mirakel. La ikke løgn og tvil få feste seg i ditt sinn. Hold fast på hva Gud virkelig har sagt og gå imot all løgn og tvil i Jesu Navn.

Vi så også at Jesus ble møtt av latter da han sa «piken er ikke død, hun sover bare.» Og denne latterliggjøringen vil også mange kristne oppleve å møte på deres vandring. Det kan være man har fått et kall fra Herren og så deler man den store drømmen med noen man stoler på, for så opplever at de ikke har tro på at det er mulig overhode. De rister kanskje på hodet og kaller det stormannsgalskap, de sier at skaff deg annet arbeid, du har jo ikke det du trenger til familien en gang- og så skal du (du av alle verdens mennesker) hjelpe så mange andre? Nei, ta deg sammen og kom ned på jorda. Eller det kan være mennesker som sår tvil om at vi har et rett og rent forhold til Gud. Det er din feil du sliter, du lever i synd, du er bundet. En latterliggjøring som prøver å stjele vår tro på at hva Gud har sagt han vil gjøre, vil han gjøre og at vi faktisk skal få være der å oppleve at det skjer.

Vi vil møte disse tingene- løgn og latterliggjøring som prøver å stoppe oss og stjele vår tro- flere ganger på vår vandring med Jesus, men vi skal huske hva Jesus sa til Jairus: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» Akkurat det samme sier Jesus til oss: Frykt ikke, la ikke tvilen få rom. La ikke andre mennesker stjele din tro, ei heller djevelen. Ta opp kampen og gå imot alt som reiser seg mot mitt løfte og mot mitt ord til deg.Tro på meg, tro på mitt ord, jeg vil utfri deg, jeg vil gjøre det. Frykt ikke, bare tro.

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.