av

Legger Gud motgang på sine barn?

Er all motgang en del av djevelens angrep? Eller er det en del av å leve med forgjengelige legemer i en verden som er under det onde? Eller er det slik at Gud selv legger motgangens byrde på sine barn? Hva mener du er opphavet til den lidelse og motgang du møter i livet?

Hva og hvem du mener er opphavet har mye å si for hvordan du forholder til hva du møter. Hvis det er bare djevelen er det å stå i mot og kjempe en åndelig kamp det du må gjøre. Hvis det er fordi slik er det bare pga denne forgjendelige kroppen og den underlagte verden, kan det være lett å la alt seile sin sjø og bare ta det som en del av livet. Er det Gud som legger denne motgangens byrde på deg, er det hans vei gjennom og ut av det hele du må søke, da er det Gud som med sin kraft må ta deg gjennom.

Endel motgang er djevelen som prøver å stikke kjeppene i hjulene for de troende, er du helt overgitt Herren kan du være viss på at djevelen kjemper mot deg med list og stor styrke. Han hater barn som forkynner Herrens nåde og trofasthet og prøver å få dem til å tie.

Å si det er bare slik det er å ikke innse alvoret i hva som skjer nå og senere vil skje. Ja verden er under det onde og vi har forgjengelige legemer, men vi har ett ansvar for å leve gudfryktige og overgitte liv og å stole på Herrens løfter. Vi skal reise oss mot ondskap og urettferdighet og vi skal ikke tillate alt tungt og vondt. Selv om ikke alt vondt er ondt send fra djevelen, er en god del det og vi skal reise oss opp mot det i Herrens kraft. Vi skal ikke bare godta og si det er som det er.

Gud tillater motgang på sine barns skuldre, husk bare at det var Ånden som ledet Jesus ut i ørkenen hvor han på fastens slutt ble sterkt prøvet av djevelen. Vi skal ha det i bakhodet når vi videre ser versene i Salme 66:10-12b

For du har prøvet oss, Gud, renset oss som de renser sølv.
Du lot oss gå i garnet, du la en byrde av motgang på våre hofter.
Du lot mennesker ri over våre hoder, vi gikk gjennom ild og vann.

Gud tillater motgangens byrder inn i menneskers liv, og her ser vi en beskrivelse av noen som virkelig har vært dradd gjennom dypt vann og skikkelig tøffe tider. Det er som å lese: Gud det ble så mye for meg at jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Det var så tungt og vanskelig at jeg trodde jeg skulle gå under, jeg klarte ikke ta ett skritt til. Mennesker undertrykte meg og overså meg, de var mine fiender i stede for venner til støtte og hjelp,

Vi ser i versene at det er mennesker som virkelig opplevd motgang og prøvelse. Omstendighetene var så ille at i egen kraft var det umulig, dette mennesket var tatt forbi seg selv. Men når vi ser på det første verset er det en gudgitt hensikt med det hele, Gud bruker motgangen for å rense mennesket som man renser sølv. Gud bruker sterk varme for å få vekk slagget i oss. En annen ting Gud også gjør med oss er å «beskjære oss» for at vi skal bli sterkere og kunne bære enda mer frukt (jf. Joh.15)

I versene over har jeg tatt ut siste del av vers 12. Der står det:

Så førte du oss ut til overflod.

Hvis Gud legger motgang på våre skuldre, er det fordi han vet det vil bringe noe bedre, sterkere og mer edelt, det vil føre til at vi blir mer likedannet Kristus og at vi vil bære mye mer frukt. Det er som hebreerbrevet sier oppdragelse som ikke er god mens den pågår, men i ettertid vil vi se at det var rett og godt. Gud lar oss oppleve tider der vi blir tatt forbi oss selv fordi han vil bringe fram noe mer edelt og godt i oss, og fordi han ønsker å bringe oss ut til en større og rikere overflod enn vi har opplevd tidligere.

For de som opplever at de er tatt forbi seg selv og bare ser frådende vann og hissig ild på alle kanter, vil jeg avslutte med verset som er rett foran de jeg brukte fra salme 66 som oppmuntring, trøst og påminnelse om at du er ikke alene; Gud er med deg og vil ta deg gjennom dette også.

Han holder oss i live og lar ikke våre føtter vakle. (Sal.66:9)

av

fortell det videre

Disse mine ord skal dere bære i hjerte og sinn. Bind dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Lær dem videre til barna deres, snakk om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. (5.Mos.11:18-19)

Mange ganger leser vi at Israels-folket skulle fortelle sine barn om Guds trofasthet og barmhjertighet, om alle de ganger de hadde sviktet Gud, men som han likevel hadde kommet dem nær og reddet dem. Den historien de hadde med Gud, skulle de fortelle videre til sine barn og barnebarn. Og gjennom personlige historier skulle barna få se, erfare og lære om Gud og hans trofasthet.

Foreldrenes oppgave var å lære barna opp i bud og regler, men de skulle også videreformidle en personlig dimensjon av gudsforholdet til sine barn. Slik er det i dag også. Mange ganger er det de personlige vitnesbyrdene som når inn til menneskers hjerter og som skaper åpenhet, håp og gir trøst og styrke.

Hos oss har vi enkelte historier om Guds inngripen som går mer igjen enn andre, men det å ta Gud med i hva vi opplever er helt naturlig. Om det er gjennom faste rutiner eller uventa opplevelser og utfordringer, om det er som takkeemne eller bønn om hjelp, om det er å tenke på andre eller det å uventa gjøre noe godt, Gud er med i alt. Men hva barna har fått erfare personlig sitter sterkest, for da har ikke bare hørt og sett, de har selv opplevd og erfart.

Når det stormer på det verste er det godt at noen som har opplevd sterkere stormer sier at de forstår det er tungt og vanskelig, men at de også vet Gud er trofast og vil ta meg/deg/oss igjennom dette også. Det er ikke like stor trøst og håp i at noen som ikke har opplevd noe i nærheten av tunge tider sier det vil gå bra. Den første har en tyngde over ordene som gjør at de går inn og synker ned i hjertet, de finner feste og får vokse seg sterkere. Den siste sine ord vil ofte føles som luft som er blåst bort uten å treffe oss i det hele tatt.

De som ikke har opplevd mye motgang og prøvelser har ikke like mye hjelp og trøst og komme med, fordi de ikke har den personlige erfaringen med hvordan Gud bærer, hjelper og støtter i slike tider. Men de som har gått gjennom ild og fossende elver, gjennom dødsskyggens dal og stått i stormvær med orkan styrke, når de sier: Jeg forstår, er det en tyngde som bare erfart liv kan gi. De sier ikke hva de med hodet vet, de sier hva de har levd og erfart- uansett hvor ille det er, Gud er der, han har kontrollen, han er trofast, han vil ta deg gjennom dette også. Bare hold fast og hold ut. Gud er med deg.

Vi trenger læresetningene og det skrevne ord, men vi trenger også det erfarte ord og liv. Mennesker som bare taler ord de ikke har erfart, kan sammenliknes med lettvektere, mens mennesker som virkelig har erfart hva de taler, blir tungvektere.

Gud bruker hva vi går igjennom eller har gått igjennom som ett vitnesbyrd overfor andre om hans trofasthet. Den trøst vi selv ble trøstet med, er vi nå istandsatt til å gi videre til andre som opplever motgang og prøvelser. Vi skal fortelle om Guds trofasther, barmhjertighet og inngripen i menneskers liv til de som kommer etter oss, både til vår egen jordiske familie, men også tl våre søsken i Herren.

av

å leve det man har erfart

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!  Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.  For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst.  Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle.  Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. (2.Kor.1:3-7)

Jeg har alltid syntes det er lettere og mer treffende sagt på engelsk: «God doesn’t comfort us only for us to become comfortable, but for us to become comforters.» (Gud trøster oss ikke bare for at vi skal få det behagelig/komfortabelt, men for at vi skal bli trøstere/mennesker som trøster andre)

Gud møter oss i det vonde og tunge på mange ulike måter. Vi kan oppleve å få en fred som overgår forstanden og som istandsetter oss til å stå faste og oppreiste i stormvær. Vi kan oppleve at psykiske problemer, uvaner os synder som har holdt oss ned i lenker, plutselig brister og vi er fri. Vi kan oppleve å få oppmuntringer og ord fra himmelen som skaper håp, forløsning og utfrielse. Vi kan oppleve å bli trøstet midt oppi det vonde av Gud og/eller mennesker som sier: «Jeg forstår, jeg vet, og jeg er her.»

Uansett hva vi opplever og uansett hvordan vi møtes i det tunge og vonde, er det erfaringer vi tar med oss videre. Og disse erfaringene er ikke kun for oss personlig. Det er ikke bare for at vi skal renses og istandsettes, ikke bare for at Gud skal kunne vise sin storhet og trofasthet mot oss, ikke bare for at vi skal ha noe godt å tenke tilbake på, men også fordi vi gjennom å personlig ha blitt hjulpet og trstet, blir istandsatt til å hjelpe og trøste andre. Som det står ett annet sted: For intet har dere fått det og for intet skal dere gi det videre. Gjennom at vi opplever hjelp, trøst og omsorg i vonde, tunge og vanskelige tider, får vi viktig og nødvendig styrke, håp og oppmuntring som hjelper oss videre, men samtidig læres vi opp og istandsettes vi til å senere kunne hjelpe andre til å stå faste i troen når de møter motgang.

Hva vi har lært, skal vi lære videre,
hva vi har fått, skal vi gi videre.
Vi skal leve det liv vi har erfart
og ikke bare snakke om det.

av

forberedelse for større ting

Men om du søker Gud og ber Den veldige om nåde, om du er ren og rettskaffen, så vil han våke over deg og gjenreise din rettferds bolig. Din begynnelse var liten, men slutten blir stor. (Job 8:5-7)

Jeg hadde vært en innmari dårlig boksetrener hvis jeg hadde gått ut på gata, plukket ut en mann som jeg syntes så ut til å kunne slå fra seg og tåle noen trøkk og hevet han rett inn i ringen med en av de beste som er. Det er ikke slik man gjør det. For i det hele tatt å få lov til å møte noen i ringen, må du ha møtt på trening og også fått inn noe av det grunnleggende. Det er heller ikke slik at man begynner mot de beste, man begynner mot dem på nesten samme nivå. Helst litt jevnt, men samtidig ingen ulempe at de er litt bedre slik at man har noe mer å bryne seg på og strekke seg mot.

Endel kristne tror at det er bare å hoppe inn i ringen og kjempe mot hvem som helst. De tror at fordi de nå kjenner Jesus kan de overvinne hvem som helst og hva som helst, men det er ikke helt slik… Jesus i oss er sterk nok til å besiere hvem og hva som helst, men vi trenger å bli grunnfestet og styrket i Gud. Vi trenger en større kunnskap, innsikt og erfaring med hvem Gud er, hans plan, vei og hjerte og også om hvem vi er i Kristus, vi trenger å bli trenet.

Gud lar oss gå gjennom motganger og prøvelser bl.a. for å trene oss for noe større som ligger fora. Hvis vi skal ha mulighet til å klare de kamper og utfordringer som kommer en dag der framme, er det nå vi må slipes, formes og styrkes. Det nytter ikke å bare hoppe inn i ringen uten ordentlige forberedelser.

La oss ta den tenkte boksekampen igjen. Jeg har en mann som er forholdsvis god, men med større potensiale i seg, og jeg har ordnet en kamp om to måneder med en som er hakket bedre når det gjelder å få inn slag og i å bevege seg kjapt i ringen. Hva gjør jeg? Sier jeg til mannen min at jeg har ordnet kamp, møt opp dagen før til bilder og promotering og husk passende klær? Eller legger jeg ett hardt treningsprogram, kjører inn sunn kost, hvile og noen få, givende og lystfylte opplevelser?

Jeg måtte ha gjort det siste hvis jeg ville han skulle ha sjanse til å vinne. Jeg måtte ordnet trenings-motstandere som var litt flinkere, som kunne utfordre litt mer. Jeg måtte ha passet på variert trening så det ikke ble unødige belastningsskader og strekker, jeg måtte passet på rett beskyttelse i det som kan bli potensielt skadelig. Øvelser, trening og utfordringer som forbereder mot den virkelige kampen.

Gud sender oss ikke ut i kamp uten å forberede oss. De kamper vi nå står i, er vi tidligere blitt trenet for. De kamper vi nå står i, er trening for noe som kommer senere. Gud former, renser og styrker oss så vi senere kan få stå i større ting. Både større oppgaver og det å være fylt med mer av Gud og hans kraft, men også større utfordringer og prøvelser. Gud vet at det blir tøffere der framme og han vet akkurat hva vi vil møte, og dette forbereder han oss for. Vi skjønner kanskje ikke i dag hvorfor vi opplever hva vi gjør eller hvorfor vi må igjennom hva vi må, men Gud vet. Har Gud tillat det inn i våre liv så er det en evig og gudgitt hensikt med det, og har han tillat det inn i våre liv, vil han også gi oss alt vi trenger for å stå støtt igjennom.

av

Langvarig investering

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Det er enda noen år til guttene mine er ferdige med grunnskolen og skal velge sin egen vei videre. Hva de velger er ikke det viktigste for meg, viktigere er det at de velger etter evner og hva de finner glede i. Utdanning er en langtidsinvestering som de forhåpentligvis vil høste frukter av store deler av livet.

Da jeg tok høyskoleutdanningen min (på slutten av forrige årtusen) var jeg nøye med å legge en god del arbeid inn i det fordi jeg ville vite at jeg hadde gjort mitt beste og at jeg kunne gå god for det papiret jeg ville få i hånda. Jeg ville ha all den kunnskap og erfaring jeg kunne dra med meg, for det var jo den som ville istandsette meg til å gjøre ett godt arbeid, ikke selvet papiret om at jeg var godtkjent.

Men førskoleutdanningen min var ikke begynnelsen, den var avslutningen (til nå i alle fall). Tidligere hadde jeg jobbet et år i barnehage for å finne ut om jeg ville dette, jeg hadde videregående med påbyggingsår, et år på folkehøyskole rakk jeg også og jeg hadde alle grunnskoleårene bak meg. Det hadde hele tiden, fra første til siste skoledag vært en stigning i hva som krevdes av meg og vanskelighetsgraden i og mengden av hva jeg skulle lære økte jamt og trutt hele tiden.

Utdanning er en investering av tid, penger og arbeid for å kunne klare seg bedre senere. De årene det hele pågår er det andre ting som må legges mindre vekt på og ofte er ikke handlingsrommet for hva man kan gjøre og finne på særlig stort. Slik er enkelte av årene i livets skole også.

Da vi ble frelst investerte Gud alt sitt i oss. Det var aldri Guds mening at vi kun skulle bli frelst for deretter å seile på førsteklasse med luksuspakke som tilleggsbestilling inn i himmelen. Gud investerte alt sitt inn i oss for at vi skulle bli hans vitner og skinne av hans herlighet i denne verden. Alle våre prøvelser og motgang er endel av den utdannelse og opplæring Gud gir oss. Alt hva vi går igjennom brukes av Gud som treningsøvelser og istandsettelse for hva Han har planlagt og gjort klart for våre liv. Kanskje er det ting vi ikke forstår hvorfor vi må igjennom, men så slet jeg da også med å forstå hvorfor jeg måtte lære Mayafolkets tallsystem da jeg tok førskoleutdanningen. Hva hadde det med matematikk i barnehagen å gjøre? Vi trenger ikke å forstå alt, men vi må være villige til å gi det vårt beste og stole på at de som har lagt dette løpet har en mening med hva som er med. Gud vet hvorfor han vil lære oss visse ting, og det må i mange tilfeller være en god nok forklaring for oss.

Endel kristne er enda i barnehagen og har ikke de helt store utfordringer og prøvelser, kanskje må de dele litt på lekene og vente litt på tur. Andre har avansert til grunnskole og har litt større utfordringer og prøvelser, mens andre igjen er helt oppe i videregående. Noen tar forberedende og har mange år med harde tider i vente, mens andre har entret «universitetet» og står oppi det hele for ørtende år på rad.

Det er gradsforskjeller i de prøvelser og den motgang vi møter etter hvor modne kristne vi er. Akkurat som jeg ikke krever at 7-åringer min regner matte på universitetsnivå, krever heller ikke Gud at de nyfrelste skal gjennomgå like intense prøvelser som de modne og erfarne. Gud lærer oss opp etter hvor vi er kommet, og det er alltid en guddommelig hensikt med hva vi møter og lærer. Gud grunnfester oss og istandsetter oss for nyere og større ting. Men det er viktig å huske at Gud vil ha oss gjennom alle de ulike trinn og nivå, han vil ikke at vi skal sitte fast i barnehagen eller småskolen.Gud ønsker at vi alle skal bli fullt utrustet og være dyktige åndelige krigere og forkjempere for ham. Han vil vi alle skal ha en ballast som vitner om Herrens trofashet og nåde som vi kan gi videre til neste generasjon. Gud har investert sitt alt i deg, vil du la ham få pusse og slipe deg slik at det får komme ordentlig fram?

En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1.Pet.5:10)