Lydighet selv når det koster

Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer ike mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. (1. Sam. 15:22)

Verset over er en av de ting profeten Samuel forteller til kong Saul når han blir forkastet av Herren fordi han ikke gjorde som Gud, gjennom profeten, hadde sagt. Saul går egne veier og handler oftere i frykt for mennesker enn for Gud. Hans hjerte er ikke helt med Herren, og dette gjør at han blir forkastet som konge.

Maria har mange ganger fasinert meg. Hennes villighet til å lyde Herrens ord og handle i lydighet selv når hun vet det vil koste, er for meg beundringsverdig. Maria er ei ung jente som er kjent med skriftene og med Guds ord til hennes folk. Hun vet at Gud har lovet en frelser, men jeg tror aldri at tanken om at hun skulle bli en del av dette har streifet henne. En dag får hun et besøk som hadde skremt vettet at mange når det plutselig står en engel foran henne. Ikke bare er hva hun ser og opplever utrolig, men ordene hun får høre er enda mer utrolige. Gud har utvalgt henne til å bære fram hans sønn som skal bli verdens frelser.

Maria kan ikke begripe hvordan dette skal skje, forståelig nok, men hun lar ikke dette hindre henne fra å ville adlyde. Hun stiller et enkelt spørsmål: Hvordan skal dette gå til? Og hun godtar svaret hun får, selv  om hun nok ikke helt forstår hva det betyr. Men det som fasinerer meg, og som er til forbilde for meg, er at hun uten protester sier: La det skje din tjenestekvinne som du vil.

Hun svarer ja til hva Gud kaller henne til, selv om hun ikke forstår, selv om hun må ha visst at dette vil bringe mange vonde stunder i form av andres skulende blikk, harde ord og annet. Hun adlyder villig. Hun har en forståelse av Herren Gud som kanskje vi mangler litt av i dag? Hun vet at Gud er Gud, allmektig og hellig, verdens skaper og opprettholder og hun vet at det er Gud som er den rettmessige eier av alt og at han skal æres og adlydes.

Marias enkle men kraftfulle ord burde være til ettertanke og inspirasjon for oss alle:

Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk. 1:38)

Når Gud kaller oss til å gjøre noe spesielt burde vi adlyde uten protester og innvendinger og vi burde være villig til å handle selv om vi ikke forstår hvordan det hele skal gå til. Gud vil være med og han vil gi oss hva vi trenger for å fullføre den oppgave vi har fått. For Gud betyr vår lydighet mye, mye mer enn mange andre ting vi kan gi ham da sann lydighet viser respekt, kjærlighet, overgivelse og tjenersinn.

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg er ikke et slikt menneske som må ha lister for alt som skal gjøres. Jeg vet det er enkelte som har lister for alt mulig, og det fungerer for dem, men jeg er ikke slik. Men selv om jeg ikke skriver en fysisk liste har jeg brukt tankekraft- og tid på å finne ut hva jeg må gjøre i dagene og ukene som er foran.

Listen over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre er ganske lang, listen over hva jeg burde gjøre er kortere og listen over hva jeg kan klare og kommer til å gjøre er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye- og da er det ikke helt verdt det. Så jeg har plukket ut noe vi skal ha tid og krefter til og så jobber jeg med meg selv for å godta å la de andre tingene ligge.

Viktigst for meg er at vi har tid, rom og mulighet til å snakke mye  og også gjøre noen noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Å muliggjøre praktisk tro er viktigere for meg enn glitter og stas.

Jeg føler meg mange ganger utrolig heldig og velsignet som får leve med en kropp som er så begrenset, for det hjelper meg å holde fokus på hva som er viktig. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi, viktigere enn skinnende rent hus er det å sammen lage gaver, viktigere enn meeterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Jeg kan ikke gjøre så mye da kroppen ikke tillater det og dette hjelper meg å holde meg i avhengighet til Gud og også å rydde rom og tid for Ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og mat og kaker er ikke galt i seg selv. Å glede seg over aktiviteter og ha mange planer og baller i lufta er heller ikke galt i seg selv, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse ting er den forberedelse som skjer i hjertene.

Hvis vi velger å måtte gjøre mange ting i adventstiden så legger vi mange steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det da vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la Gud få skinne sitt lys inn i våre hjerter og tanker og hjelpe oss med å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord, og viktigere enn at vi vet at hus og hjem er klart er det at vi vet at våre hjerter er klare for å mæte vår Herre og Frelser. Nå, i dag, er alltid den rette tiden å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for du vet ikke om morgendagen kommer).

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

Jeg har ikke noen ord Gud

Natt til mandag lå jeg og ba. De siste ukene har jeg vært nøye med å ha klar neste ukes innlegg til, eller i løpet av, helgen da formen er slik at det er vanskelig å gjøre det på daglig basis. Denne gangen gikk det ikke pga andre oppgaver og det hadde jeg en prat med Gud om. Gud jeg har rett og slett ikke noen ord å dele, sukket jeg og tenkte over hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne ha gjort.

Jeg har til sammen, på de to bloggene mine, nesten 150 kladder, så det er jo litt å ta av når formen skulle tilsi det. Jeg kikket gjennom noen av dem, men ingen av dem var «riktige». Jeg tenkte også der jeg lå at det hadde ikke vært noe problem å slå opp i Bibelen å bare ta et ord å skrive om, da det egentlig ikke er vanskelig å gjøre. Men, og her er det et stor men for meg, jeg kjente ikke at det var noen ord som skilte seg ut. Som jeg sukket til Gud, jeg må ha noe fra deg å dele. Plutselig kom ett par vers opp i tankene.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1, 3)

Nå er det jo slik at jeg har en rik historie med Gud, han har vist seg trofast, nådig og barmhjertig i mange, mange år og gjennom mange prøvelser, smerter og utfordringer. Så det er ikke det at jeg ikke har noe å si, men jeg er også der at hvis de ord jeg deler skal ha Guds kraft med seg og kunne skape forandring av evig karakter i mennesker, er det viktig at ordene går ut fra Gud selv. Vi kan alle ramse opp ord fra Bibelen, men det er noe helt annet å ha vært foran tronen og hentet mat og drikke som man deler videre. Jeg sa til Gud at hvis jeg ikke får noe, så lar jeg være å poste eller jeg skriver helt enkelt at «jeg har ikke noe å dele i dag». Og da kom tanken om å dele hva jeg tenkte og opplevde.

Så derfor det kanskje litt merkelige innlegget for i dag. Men en viktig påminnelse om at hvis vi skal ha noe å dele til mennesker rundt oss, er det viktig at vi selv har vært innfor tronen og hentet hva vi skal gi videre. Selv om vi kan klare oss på hermetikk og posemat, er jo frisk og nylaget mat mye bedre. Eller?

Ser du Guds godhet mot deg?

Søndagskveld ble minsten syk og etter noen timer på sofa med vondt i magen bar det i seng og få minutter senere kom det meste som var der opp. Etter at det er skiftet på sengen og han er tilbake under dyna snakker vi litt om at det er jo litt rart dette. Jeg sier smilende at da jeg litt før ba om at Jesus skulle ta vekk all vondskapen i magen tenkte jeg ikke på at dette kunne skje, men det var jo bedre nå? Han nikker bekreftende, det var mye bedre nå.

Vi snakkerom  litt av hvert, om at han føler seg trygg når vi gjør spesielle ting, at han har sin måte han trenger å bli trøstet på og mye annet. Mamma visste hvordan han skulle bli trøstet, det var sikkert og visst. Jeg forteller om da han var 4 1/2 og sa at Gud ikke passet på ham og han får store øyne. Hadde han sagt det? så det ut som han tenkte. Jeg fortalte at han sa at Gud ikke passet på han, men da jeg spurte hvem som gjorde det så svarte han mamma. Når jeg spurte hvem som passet på mamma, så var det Gud. Så da passer Gud på meg så jeg kan passe på deg sa jeg at jeg spurte om? og det svarte han klart og tydelig ja til, så da passer egentlig Gud på oss alle da? Ja, han gjør det. Men noen trengte å merke det gjennom andres omsorg. Han smiler varmt mens vi snakker.

Så kommer det at jeg ikke alltid kan gjøre alt med dem, og det sier jeg meg enig i, for jeg kan jo ikke. Men har du merket alt jeg har gjort for deg i dag da, spør jeg? Nei, svarer han, og ser på meg med undring. Hva har du gjort da, ser det ut som han tenker og jeg sier. Hvem var det som laget jordbærmilkshake til deg og alle som var på besøk? Og husker du at jeg laget sjokoladekake-kjeks med krem til dere? Og skrelte grønnsaker, delte og kom ut med, hentet vann og glass i lasse og litervis, og jeg nevner et par ting til.

Oiii…

Det gikk opp for ham hvor mye mamma hadde gjort for han den dagen som han egentlig ikke hadde merket og tenkt over, men da han ble fortalt det så var det en god, trygg og overraskende åpenbaring som kom over ham. Så mye mamma gjør for meg, mamma kjenner meg, mamma bryr seg, mamma hjelper meg, mamma er der, mamma elsker meg og passer på meg.

Hva med deg, merker du alle de tingene Gud gjør for deg i løpet av dagen eller opplever du ham som fraværende? Gud er ikke fraværendes i ditt liv, han gjør utrolig mye for deg, klarer du å se det?

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)