prøvelser

av

Beveget til handling

Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? (Jak.2:15-16)

Rundt oss er det masse mennesker som sliter og har det vondt. Det er mennesker som er syke og plages med store smerter eller begrensninger. Det er mennesker som sliter økonomisk og måned etter måned ikke får endene til å møtes. Det er mennesker som har opplevd traumer og kriser som har satt sitt spor i sjela, og bare en vanlig tur til postkassa kan være for mye. Det er barn som opplever at mamma og pappa ikke kan ivareta dem godt nok. Det er mennesker som lever i undertrykkkelse og mishandling, men som ikke våger å bryte ut av det alene. Det er mange mennesker som sliter, det er mange som har det vondt…

Ser vi dem?

Og hvis vi ser dem, gjør vi noe for å lette deres byrder?

Mange ganger er det slik at godhet krever handling for å kunne oppfattes og oppleves av den som har det vondt eller sliter. Det er ikke alltid nok med ett smil og hei, det er ikke alltid nok med ett ord fra Bibelen, det trengs mer. Det trengs praktisk handling, det trengs tid, det trengs omsorg og det trengs at det gjøres om igjen og om igjen og om igjen og om igjen og…

Når du ser den sorg, nød og smerte som omgir deg. Blir du kun berørt i hjertet og tenker «stakkars dem» eller blir du både berørt og beveget til handling?

av

Fredfull midt i stormen

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.
La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh.14:1+27)

Legen kikker alvorlig på meg og sier med rolig men bestemt stemme: «Du vet han kan dø av det?» Hun ser ubekvem ut der hun sitter, jeg vet ikke om det er mest fordi det er ett alvorlig budskap eller fordi den ene av guttene mine sitter ved siden av meg, sikkert begge deler. Og jeg kikker henne i øynene og sier «jada, det er jeg klar over» med ett tonefall som om jeg skulle fortelle at jeg visste vaskemaskinen var ferdig. Jeg ble paff da jeg hørt ordene over leppene mine, ikke fordi de uttalte en sannhet jeg visste, men fordi det ble sagt så lett og enkelt.

Guttene mine er det kjæreste jeg har, og jeg vet at siden de begge har sine ting med helsa, er det forhåndsregler som må tas og sykdom kan gi alvorlige konsekvenser. Jeg visste at verst tenkelige utfall er døden, men den lettheten jeg hadde da legen sa det, forundret meg bak der. Men jeg vet hvorfor det ble slik…

Gud er trofast og jeg hadde i alle de år guttene hadde levd bært dem i bønn. Jeg visste og vet at de vil oppleve vonde ting og at det vil være vanskelige tider, men jeg vet at de og jeg er en familie som lever under Guds beskyttelse. Gud har tillat en ganske stor dose prøvelser inn i våre liv og samtidig vet jeg at selv om jeg ikke alltid ser det, plantes det evige verdier og gudfryktig karakter inn i både dem og meg. Vi lærer at Gud er større enn alle slags problemer, og vi lærer at Han er trofast i alle ting og tider.

Jeg hadde en «fred som overgikk forstanden» da jeg satt på legekontoret og fikk beskjeden. Det var med hjertet jeg svarte, og ikke hodet. I hjertet var jeg fullt overbevist om at Gud holder sine løfter og at noe slikt ikke vil skje. Jeg svarte utfra min tro på Gud.

Kampene er kommet når jeg har sittet gjennom timeslange anfall på nettene med telefonen innen rekkevidde, når jeg har holdt ett barn som hiver etter pusten og forandrer farge. Da har det vært heftig bombardement med tvilstanker og «har Gud virkelig sagt?».» JA! Gud har virkelig sagt at Han er vår beskytter og at våre liv er dyrebare for ham». Men jeg skal ikke lyve, i de stundene har jeg følt meg liten og hjelpesløs og jeg har ikke hatt krefter til å reise meg i motangrep. For meg var det viktigste å hjelpe og «bære» gutten min gjennom det vonde, og jeg ropte til Gud om hjelp. Jeg mintes den freden jeg hadde hatt tidligere og jeg sa «jeg vet du er trofast Gud, at dine løfter står fast. Hjelp meg å være sterk for min lille».

Stormfulle tider i livet er både vanskelige, tøffe og tunge, vi trenger ikke late som noe annet. Men uansett hva vi møter kan vi være viss på at Gud er trofast og at alle hans løfter vil bli oppfyllt.

Hva er det som styrer deg når det stormer? Hodet og fornuften eller hjertet og troen?

Info: Det blåser godt for tiden og bølgene kastes på/over oss hele tiden, så jeg tar en liten pause fra bloggen (hvertfall ut uka). Tilbake når form og omstendigheter tillater det.

av

i skyggen av dine vinger

Når hjertet er fullt av smerte og tårene triller ned ditt kinn,
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når motgang deg møter og sinnet blir tynget av mismot
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når ondskapen snakker og ordene rammer
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn.

Når vennene svikter og du ensom står igjen
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når døden deg rammer og tomheten ruver
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Når alt rundt deg raser og livet forandres
skynd deg til Gud og finn trøst i hans trygge favn

Gud, jeg roper til deg, du som svarer. Vend øret til meg og hør mine ord!
Vis din underfulle miskunn! Du frelser dem som flykter fra fiender
og søker tilflukt ved din høyre hånd.
Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger
for lovløse som plyndrer meg, for dødsfiender som omringer meg.
(Sal. 17:6-9)

av

Forberedelse for den uventede stormen

Fra begynnelsen forteller jeg slutten, på forhånd forteller jeg det som ikke har hendt. Jeg sier: «Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg.» (Jes.46:10)

Noen ganger kan vi oppleve at vi jobber med spørsmål og tanker vi ikke forstår hvorfor. Det er ting som hele tiden kommer opp i hjertet og tankene, men det er ingenting i omgivelsene og livet som tilsier at vi skal bruke mye tid på disse tingene. Noen ganger er det tanker om hvordan vi ville handlet og/eller reagert i visse situasjoner, andre ganger er det ting i hjerte og tanker som «ryddes opp i», settes under nytt lys og med det skaper ny innsikt og visdom. Det kan være tanker om nye oppgaver og nytt ansvar, men det kan også være sorgfulle temaer og følelser. Uansett hva det er, bør det ikke avvises selv om man ikke forstår hvorfor det kommer. I stede for å skyve det hele bort, er det riktig og viktig at vi inviterer Gud inn i hva som skjer. Spør om Guds lys og visdom, hjelp og vei, legedom og gjenopprettelse.

Jeg husker selv flere ganger det jobbet noe veldig i hjerte og tanker med ting jeg ikke forstod hvorfor, men da livet noen måneder senere smalt døra skikkelig hardt igjen rett i ansiktet mitt forstod jeg. I sin visdom og kjærlighet hadde Gud forberedt meg for en uventa storm. Gud hadde forberedt og formet meg så jeg skulle kunne stå fast og oppreist gjennom hva som ville komme.

Om du opplever at det er tanker eller temaer som stadig kommer opp i hjerte og tanker, inviter Gud inn i det og spør om hans lys og hjelp. Gud vil alltid gjøre hva han kan for å forberede oss på hva som ligger foran, men vi må lære å gjenkjenne hvordan Gud jobber i våre liv og selvsagt slippe han til.

Hvis du tenker tilbake, har du opplevd at Gud forberedte deg for nye ting eller en uventa storm, uten at du helt forstod det før det skjedde? Hvis du har, hvorfor ikke ta deg tid til å takke Gud for hans godhet og omsomrg.
Hvis du ikke kan huske slike episoder, hva med å spørre Gud om å vise deg de gangene han gjorde dette? -for jeg er sikker på at han har gjort det!

Hvis du opplever dette akkurat nå:
Kjære Gud, du ser ditt barn og vet hva det er som jobber i hjerte og tanker. Jeg ber om at ditt lys får skinne, din visdom får slå rot og at din styrke og legedom fyller hjertet og sinnet til ditt kjære barn.Takk Gud for at vi ikke trenger å gjøre dette alene, du er her sammen med oss. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Takk Gud for din barmhjertighet og kjærlighet. Deg til ære, oss til gagn. I Jesu dyrebare navn, amen!

av

å komme fram for Gud med sorg

Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt. (Sal.62.7)

En av de tingene vi lett glemmer om Gud er at han tåler våre klagerop, våre sukk, vår sorg og våre smerter. Vi har for lett for å tenke at vi må klare selv og at vi ikke må «sutre» så mye. Men er noe vanskelig for oss, er Gud virkelig interessert i å høre om det. Jo, Gud vet det allerede, men han ønsker at vi skal komme til han og personlig si hva det er som tynger og plager oss. Gud tåler vår smerte, våre tårer, vår frustrasjon og alt det vi ser på som mindre gode følelser. Gud tåler det, Gud vil høre om det, Gud vil hjelpe oss gjennom det.

Det frustrerer meg veldig de gangene jeg ser guttene sliter med noe som de ikke vil snakke med meg om. Kanskje de ikke helt vet hva det er som plager, men jeg vet at vi kan snakke oss til større innsikt og forståelse. Hjertet lengter etter at de skal snakke med meg, for jeg ønsker så gjerne å hjelpe og bære dem gjennom det vonde. Slik tror jeg Gud også er, bare i enda større grad.

Gud er interessert i hele vårt liv. Ingenting er for lite til å fange og få hans oppmerksomhet, og ingenting er for stort eller vanskelig til at han kan hjelpe.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
(Sal.62.6-8)