Andakt

av

om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

av

Hvor finner jeg håp?

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. (Sal. 94:17-19)

Versene over har fulgt meg i flere år. Jeg husker fortsatt godt første gangen de virkelig ble levende for meg. Jeg hadde hatt en beintøff tid og kjente at jeg var langt forbi meg selv, jeg klarte bare ikke mer. Jeg hadde i lange tider gått og sukket til Gud om hjelp, men omstendighetene ble mørkere og sjelen mer og mer stille. Troen forsvant ikke, jeg visste Gud kunne alt, og jeg fortsatte å klynge meg til ordene om hans trofasthet.

I de tidene kjente jeg ikke at Gud var nær, jeg kjente bare smerte, fortvilelse og stillhet. I de tidene visste jeg at Gud var der, for Han har lovet å alltid være med.

Etter den tiden, da jeg «fant» disse ordene i salmene (som jeg hadde lest titalls ganger før) ble de levende for meg. Jeg visste hva de betydde fordi jeg hadde levd der. De var sannhet for meg fordi det var akkurat hva jeg hadde opplevd, Guds nåde og trofasthet mot meg i og gjennom en tung og vanskelig tid.

Jeg fant plutselig igjen noen ord jeg skrev for 2-3 måneder siden. De ble rablet ned på en lapp en sen kveld og tanken var å skrive ferdig senere, slik er det ikke blitt. Men her får du den spede begynnelsen.

I Gud alene mitt håp må være
hvis jeg skal stå når stormen rammer.

I egen kraft vil det håpløst være
å finne feste når foten sklir.

Er du i en tid i livet der du føler du henger i tynn tråd og ikke vet ut eller inn? Gud er der og han er din hjelper. Jeg vet du nok ikke opplever det slik, men jeg oppfordrer deg til å fortsette å tro. Tro skal ikke være basert på følelser, omstendigheter eller tanker, men på Guds ufeilbarlige løfter. Tro at Gud er den han sier han er. Din Far, din hjelper, din styrke, ditt sterke vern, din trøster, din glede, din fred, din nærmeste venn, din veileder, din forløsning, din frelser. Du er Gud sitt elskede barn og han vil aldri forlate deg eller svikte deg.

 Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.
(Sal. 121:1-5)

av

Hva ligner Guds nåde?

Guds nåde er som å få pizza når man absolutt ikke har fortjent det!

«Jeg tror på Gud» er det første jeg får høre når jeg kommer inn døra til 9-åringen for å si god natt for noen kvelder siden. Javel, tenker jeg, og spør:
– Men hvordan er Gud da? Er han som oss?
– Han er Herre og Konge, kommer det fra guttungen i senga.

Og vi snakker litt at Gud har skapt alt og holder universet i sin hånd, han er over alt og alle, han er hellig og han er rettferdig. Og det at han er hellig er at han ikke tåler synd, som er de gale tingene, valgene og tankene. Og vi er enige om at ingen av oss klarer å gjøre alt riktig.
– Jeg gjør mye galt, er den ærlige innrømmelsen fra guttungen, og jeg slenger på:
– Det gjør jeg også, det gjør vi alle. Ingen av oss klarer det, og det er derfor vi trenger Guds nåde.

Guds nåde… ett av de utrolig vanskelige begrepene å forklare. Vi vet alle at vi trenger det og vi vet alle noe om det. Men hvordan forklare det på en forståelig måte for en 9-åring?

– Guds nåde er at Gud velger å være barmhjertig og god mot oss selv om vi ikke har fortjent det, sier jeg og fortsetter, og det gjør Gud fordi han elsker oss.

– Akkurat som da jeg fikk pizza, kommer det fra gutten.
– Ja, akkurat som da du fikk pizza, svarer jeg. Du hadde ikke fortjent det siden du ikke hadde hørt etter og gjort hva du skulle, men du fikk det fordi jeg vet du liker det og fordi jeg er glad i deg.

Guds nåde er som å få pizza når man absolutt ikke har fortjent det!

Visdom og innsikt om ett av de vanskelige begrepene på ganske høyt, men begripelig, nivå! Det er faktisk en av de nydeligste forklaringene av Guds nåde jeg har hørt på lenge, og jeg er takknemlig for at jeg fikk tillatelse til å dele den med dere 🙂

Gud velsigne dere alle, og må hans nåde være med dere!

 

av

Våger du å skille deg ut?

Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender får stadig større styrke. (Job 17:9)

I går kveld satt jeg og den ene guttungen og bladde i Bibelen. De har om Bibelens inndeling på skolen, så vi satt og kikket på oversikten og snakket. På vei til den utvalgte boken (selvsagt med samme navn som han) så finner han en lapp og begynner å lese.

Vil være som andre så jeg får innpass og blir likt. NB! Gud sa Israel ikke skulle være som folkene rundt men at han skulle være deres leder. De ville heller være som andre. Førte til tyngre byrder og undertrykkelse, mistet mye av Guds beskyttelse og velvilje. Vi bør trakte etter Guds normal, ikke menneskers.

Det er da notater til ett par innlegg han kom over og det gav oss en god mulighet til å snakke om hvordan vi ofte vil ligne andre og at det er jo også slik at det ikke alltid stemmer med de ting Gud sier til oss. Det er ikke alltid enkelt å være den som skiller seg ut, men…

  • Er det enklere å være en annen enn den du er?
  • Er det bedre å gå ut av Guds beskyttelse enn å være under den?
  • Er det bedre å være en gråstein for å passe inn i stede for å våge å skinne som den diamanten du er skapt til å være?
  • Er det å gjemme Gud bort verdt den midlertide gode følelsen av å passe inn?

Så da passet det fint at der vi leste så leste vi om døperen Johannes og at han var i ødemarken, kledd i kamelhårskappe, spiste gresshopper og honning og virket stort for Gud. Det var en mann som våget å skille seg ut fordi han var grepet av Gud. Det var viktigere å lyde og behage Gud enn mennesker.

Mange ganger glemmer vi at vår karakter er viktig for Gud. Ofte når vi tenker kall så tenker vi en spesifikk tjeneste, men jeg tror at kallet vårt i større grad dreier seg om hvem vi er enn hva vi gjør. Det er selvsagt ting som må gjøres, men Gud kalte oss ikke først og fremst til tjeneste, han kalte oss inn i sitt rike slik at vi kunne dele fellesskap og for at vi skulle være et hellig folk, et annerledes folk som med glede lar Gud være vårt alt i alle ting. Vår glede skal være å gjøre Fars vilje, og i Herrens kraft er det både styrke og mot til å våge å skille seg ut og skinne som det lys vi er skapt til å være.

av

Det levende korset

Jeg har alltid funnet likheten mellom korset og menneskekroppen fasinerende. Når vi ser på andre mennesker så er det to tydelige kors de alle bærer med seg, et med kroppen og ett i ansiktet. Midlinjen i ansiktet og linjen gjennom øynene danner et kors, noe kroppen vår også gjør når vi står oppreiste med armene ut. Vi er alle et levende og omvandrendes kors!

Korset bærer bud om nåde og forsoning da det er på korset at straffen ble sonet. Det er også ved korset vi finner frihet og fred da korset beviser Guds nåde og kjærlighet mot oss. Uansett hvor langt vi er kommet i vår vandring med Herren, må vi være ved korsets fot. Under Herrens beskyttelse og forsørgelse, i behov av hans kraft og hjelp, i kjærlighet til hans nåde og godhet.

Og det er budskapet om korset vi skal bringe ut til verden. De gode nyheter om frelse og frihet. Ordene om at du er elsket og at uansett hvor dypt du har sunket så er nåden større. Ordene om kjærlighet som ikke svikter men som alltid er like ubetinget, tålmodig og trofast. Ordene om at du kan finne frihet fra frykt, synd, og skam, Ordene om at du kan legge ned dine byrder og ta Kristi åk på deg i stede for. Ordene som vi trenger å dele, men som noen ganger sitter fast inni oss. Og hvordan kan vi best være til nytte og hjelp for andre uten at vi sliter oss ut i egen kraft?

Korsene vi bærer med oss minner meg om viktigheten av at jeg løfter mitt hode og vender blikket mot det som er der oppe. Jeg trenger å ha fokus på Gud og på hans godhet, hans nåde og hans rike. Jeg kan ikke la livet dreie seg om meg, men søke å være i Hans nærhet. Der finne jeg nåde, kraft og styrke for den enkelte dag. Jeg trenger å sette meg til bords med Herren og ta til meg av alt det gode han har gjort klar for meg. Når jeg har blikket vendt oppover, så blir jeg ikke bare forfrisket og fornyet i ånd og sjel, men jeg blir også istandsatt til å gå ut. Og når jeg da strekker armene mine ut for å nå de mennesker som er rundt meg, da har jeg med meg noe fra Herren som jeg kan gi videre til andre.

Hvis vi bare har fokus på Gud og glemmer omverdenen, blir vi lite nyttige tjenere. Har vi bare nød for verden rundt oss, men glemmer å løfte blikket, da blir vi utslitte av å streve i egen kraft. Korset går begge veier på en gang, både oppover og utover, og det er slik vi som troende også skal leve livet. Søke Herren og gi videre hva vi får.

Når vi er knyttet til hodet kan vi være en kropp som gjennom ord og gjerninger går ut og deler det budskap Jesus kom med

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Luk. 4:18-19)