Bibelvers

av

Det tar et helt liv

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Gud har planlagt å bruke hele tiden vi er på jord til å forme oss og danne oss. Hvis vi vurderer vår vandring med Gud etter enkelte dager vil vi alltid komme feil ut. Bruker vi de gode dagene som målestokk står vi i fare for å bli stolte og ovenpå, vi tror bedre om oss enn vi burde. Bruker vi de dårlige dagene som målestokk, vil vi stå i fare for å bli frustrerte og motløse.

Vårt fokus bør ikke være rettet på hva vi får til eller hva vi ikke får til, men på Gud. Jesus sa det er fullbrakt og alt hva vi trenger er tilgjengelig for oss. Men det er også delen med at vandringen med Gud er en livslang affære som tar oss gjennom daler og over fjelltopper. Livet leves stund for stund, men det må vurderes i helhet.

Har vi Guds nåde for øye vil vi merke at det etterhvert ikke er så viktig hva vi har vært igjennom eller hva vi er oppi, for vi ser fram mot det håp som ligger foran oss. Vi strekker etter å bevege oss videre fra hvor vi står i dag og inn i enda flere av Guds løfter for oss. Å vandre med Gud er å la Gud få plass i våre liv, ikke å streve etter å bli bedre og klare i egen kraft. Har vi vårt blikk festet på Jesus, vil vi plutselig oppdage at uten at vi merket noe til det så har Gud tatt oss lenger enn vi trodde var mulig.

av

oisann… men frykt ikke!

Å, min Herre og Gud! Se, du har skapt himmelen og jorden med din store kraft og utstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg. (Jer. 32:17)

Har du noen gang opplevd at helt uventa ting skjer og du står der og vet ikke helt hva du skal si eller gjøre? Det kan være et uventa spørsmål, en uventa vending i arbeidslivet, en prøvelse som kom kastendes over deg og mye annet. Jeg har, mange ganger. Og da er det lett at hodet og tankene springer avgårde og jeg begynner å stresse og lure på hva nå? Hvordan? Hvorfor?

Jeg kan nok stresse og bekymre meg, men Gud gjør ikke. Det er ikke slik at hva som kom overraskende på meg også kom overraskende på Gud. Han var allerede klar over det og han hadde alt begynt å ordne ting. Han stod klar til å hjelpe meg igjennom. Men så er det så lett å bli opphengt i det uventede og glemme at Gud er der…

Mange ganger oppfører vi oss som om Gud også blir tatt på senga, at hva vi opplever var langt utenfor Guds synsvidde og at det kom like overraskende på han som på oss. Når du leser det her vet du jo at det ikke er sant, du vet at Gud har kontrollen og oversikten, men det har ikke alltid føltes slik ut når du stod oppi ting, gjorde det vel?

Frykt ikke! Selv om noe kommer overraskende på deg, så overrasker og overrumpler det ikke Gud, han er klar til å hjelpe deg igjennom.

av

en visjon av Gud

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. (Ef. 1:3)

Har vi en visjon av Gud, har vi mer enn hva vi trenger.

Hvis vi har sett Gud i hans storhet og allmakt, vet vi at han er og har mer enn vi noen gang vil trenge. Vi vet at i hans nærvær er det fylde av glede, vi vet at hos ham er styrke og trøst. Hos Gud er alt vi trenger og mere til.

Vi har lett for å henge oss opp i hva vi trenger for den enkelte dag og den enkelte aktivitet, men hvis dette er vårt fokus lever vi veldig begrenset i forhold til hva Gud ønsker for oss. Vi blir veldig opptatt av å ha og å ikke ha og vi mister av synet sannheten om at i Gud har vi mer enn nok.

Er vårt fokus på Gud og har vi fått en visjon av ham, en åpenbaring om hvem han er, dypt i våre hjerter, vil vi ikke være opptatt av hva vi har og ikke har og de daglige behov- for vi vil vite at Gud sørger for oss og at han har lovet å gi hva vi trenger. I stede for å være opptatte av ting og oppgaver, vil vi være opptatt av å tjene, ære og behage Gud. Begge deler innebærer praktiske oppgaver og gjøremål, men utgangspunktet og resultatet er ulikt.

av

Du er ansvarlig for dine valg

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. (Ordspr. 4:23)

Bibelen sier at vi ikke skal dømme en annens tjener (Rom. 14:14) og at vi skal passe på at vi ikke faller selv (1. Kor. 10:12). Uansett hvor galt det andre gjør eller ikke gjør er, så må vi aldri glemme at vi er ansvarlige for hvordan vi selv tenker og forholder oss til ting og mennesker.

Det kan godt være at hva vi irriterer oss over er helt riktig, men det gir oss like vel ingen Gud-godkjent rett til å la frustrasjon, irritasjon, bitterhet og motvilje få fotfeste i våre tanker og i vårt hjerte. Lar vi dette få rom så skaper vi åpning for splid i fellesskapet og vi stenger oss selv ute fra å motta all den hjelp og velsignelse Gud ønsker å overøse oss med. Vi vil da bærer med oss en motvilje mot andre mennesker og i Guds øyne er dette ikke bare litt dumt, det er synd.

Jo, det er mange ting som ikke er som det burde i menigheter og fellesskap, men ingen av oss skal stå til ansvar for mer enn oss selv. Vi skal formane og oppmuntre hverandre til å leve gudfryktige og gode liv, men til slutt, ved dommen, er det vårt eget liv vi skal stå fram for Gud med.

Uansett hva godt eller vondt andre mennesker gjør så er du ansvarlig for hva du tenker og hvordan du handler. Lever du i opposisjon til Guds ord om å tilgi andre, å dømme rettferdig og vise nåde, medfølelse og barmhjertighet, skader du deg selv mest. Vi burde være mer opptatt av at våre egne liv leves i samsvar med Guds ord enn at andres liv ser ut til å ikke gjøre det.

av

å leve i tilgivelse

… og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. (Matt. 6:12)

Det er endel som synes at Gud er streng, hard og urettferdig når han sier hva vi leser i verset over. Hvis vi ikke tilgir andre, vil ikke Gud tilgi oss. Det er urettferdig, for vet ikke Gud hva vi har opplevd? Vet ikke Gud hvor grusomt, stygt og ødeleggende det den andre gjorde var?

Jo, Gud vet, men han sier likevel at vi må tilgi andre for å selv kunne stå i en posisjon der vi kan motta hans tilgivelse. Det er for mange radikale ord og det driver dem bort fra Gud. De klarer ikke fatte med forstanden hvorfor det skal være slik og i selvrettferdighet går de bort.

Ved å tilgi noen sier vi ikke at hva de gjorde mot oss er greit. Det er heller ikke å si at hva som skjedde er glemt, for det er det ikke. Men det er å kutte båndene som binder oss til den vonde handlingen og opplevelsen. Vi velger å gå videre. Hva vi skal ha i minne er at Gud er den rette dommer i alt, ikke vi. Vi vil ved å tilgi overlate dommen til Gud og la han ta seg av det andre mennesket samtidig som vi selv kan bevege oss videre og ikke være bundet.

Ved å tilgi noen, betyr det ikke at tillit automatisk er gjenopprettet, for mens tilgivelse fås og gis som en nådeshandling, er tillit noe som må fortjenes og opparbeides.

Gud ber oss ikke om å gjøre noe han ikke vil gjøre selv, Gud har tilgitt oss alt, og han ber oss om å tilgi andre på samme måte. Viktigere enn følelser og egen evne til å klare dette, er viljen og valget om å gjøre det fordi Gud sier det.