Bibelvers

av

Gå til de du savner å se

For se, jeg reiser opp en gjeter i landet. Han leter ikke etter de tapte, oppsøker ikke de spredte, leger ikke de skadde, fôrer ikke de friske, men spiser kjøttet av de beste dyrene og kløver til og med klovene deres.» (Sak. 11:16)

Vi vet at ledere i menigheter og forsamlinger kalles gjetere i Guds ord, og vi vet at de er både av det gode og det dårlige slaget. Hva vi mange ganger ikke tenker på er at vi alle på en eller annen måte har et «gjeteransvar» overfor andre mennesker. De vi er i kontakt med og har fellesskap med, de er også vårt ansvar å vise omsorg, nåde og støtte til.

Ordene over er sagt om en dårlig gjeter som Gud ville reise opp, men de fleste av oss kjenner igjen trekkene fra mennesker vi vet om. De som ikke tenker på andres beste, men på seg selv. De som er mer opptatt av hvor lite de må gjøre for fortsatt å være frelst eller hvor langt strikken kan tøyes før ting blir «galt». De lever et liv der de selv og deres er i sentrum, ikke Gud og andre.

 Derfor sier Herren Gud: Se, jeg dømmer mellom de fete og de magre sauene. Dere driver bort alle de svake med siden og bogen og stanger dem med hornene til dere får spredt dem og drevet dem ut. Derfor vil jeg redde flokken min, den skal ikke lenger bli til bytte. Slik skal jeg dømme mellom en sau og en annen. (Esek. 34:20-22)

Det er dessverre en ganske vanlig holdning i dag at hvis noen trenger hjelp så er det deres ansvar å komme og spørre om hjelp. Og til en viss grad er dette greit, pastorer og menighetsledere kan ikke ha oversikt over hvordan alle har det, ei heller kan de besøke alle som sliter. Men her kommer den enkeltes ansvar inn, vi er ansvarlige for hverandre. Vi har ansvar for vår bror, for vår søster, vi skal hjelpe dem videre, vi skal trøste dem og styrke dem, vi har alle ansvar for hverandre.

Ikke har dere styrket de svake, ikke helbredet de syke, ikke forbundet de skadde, ikke hentet tilbake de fordrevne, ikke lett etter de bortkomne, men med makt har dere hersket over dem, og med tvang. (Esek. 34:4)

Denne ansvarligheten overfor andre klinger dårlig i ørene til de som har en individualistisk innstilling til troslivet. Selv om det er det enkelte menneske som må velge om de tar imot Guds nåde eller ikke, så skal ikke troslivet deretter leves ut individualistisk. Nytestamentet er fullt av vers som sier at de troende kom stadig sammen i bønn og fellesskap.

Det ligger ett alvor i dagens vers som jeg bet meg merke i og ble tenkendes over. Det står at den dårlige gjeteren ikke lette opp de tapte, han oppsøkte ikke de spredte og legte ikke de syke. Han handlet ikke, han oppsøkte ikke til de trengende, han gikk ikke ut.

Og her er det vi alle sammen har ansvar, hvis vi vet om noen som trenger ekstra omsorg og hjelp, og vi har mulighet til å hjelpe, så skal vi gå til dem og hjelpe dem. Vi må ikke være «dårligere gjetere» som gir ansvaret videre til andre eller som sitter på tua og venter på at de sårede og trengende selv kommer, vi må gå ut. Vi må oppsøke dem, Vi må hjelpe dem. Ikke alle de andre. Jeg. Du. Vi.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? (Matt. 18:12)

av

Djevelen fikk meg til å gjøre det!

Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen. (1. Pet. 4:2)

Jeg vet ikke hvorfor, men linja i tittelen har runget i hodet mitt i flere dager nå. Jeg synes det er litt merkelig for jeg har ikke hørt den unnskyldningen for å bortforklare synd på en stund. Men den er ekte, jeg har lest og hørt den flere ganger tidligere.

La oss bare slå fast med en gang, djevelen kan ikke få deg til å synde. Han prøver så godt han kan med å lokke deg og friste deg, men han har ikke makt til å få deg til å synde. Det valget står fullt og helt på deg, og derfor er det også viktig at du tar ansvar for din synd og også konsekvensene det medfører. Det nytter ikke å legge egen skyld på andre mennesker eller djevelen, det er like dumt som å si at «det var ikke jeg som feis» når stanken står rundt deg.

Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. (1. Jak. 1:14)

Det er våre lyster, de ting vi begjærer, som fører oss til fall. Våre hjerter er fulle av ting vi har lyst på og har lyst til å gjøre. Noen mener det er greit å snike til seg penger på jobb fordi lønna er dårlig, andre mener at sex utenfor ekteskap er greit fordi det føles godt ut. Noen mener det er ikke galt å ha lyst på nye ting, fordi alle andre har dem jo. Vi vil ha mer, ha flottere, ha bedre. Vi vil ha lykke, suksess og enkle dager. Vi vil ha glitter og stas. Det er lyster som Bibelen tydelig sier er i uoverenstemmelse med Gud og ikke fra ham.

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. (1. Joh. 2:16)

Vi har fått den nåde og hjelp vi trenger til å stå som mer enn overvinnere. Vi har i Guds nåde hjelp til å overvinne de ting i oss som ikke er av Gud. En av nådens oppgave er faktisk å oppdra oss, å hjelpe oss å vende oss bort fra verdens tomhet og lystene som lokker og drar.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, (Tit. 2:11-12, egen uthevelse)

Jesus ble fristet av djevelen men han falt ikke, og har du tenkt på hvorfor? Var det fordi han var sterkere enn oss? Var det fordi han var både Gud og menneske? Var det fordi djevelen ikke prøvde hardt nok? Jesus falt ikke fordi hans hjerte var vendt mpt Far og å gjøre Fars vilje. Han hadde ikke et hjerte som var fylt med menneskelige og verdslige lyster, han hadde et hjerte som var fylt med ønsket om å gjøre Fars vilje.

Også vi må vende oss bort fra de menneskelige og verdslige lystene, vi må legge dem ned ved korset hver gang de reiser seg i oss og ønsker å styre oss i en retning som ikke er Gud til ære og behag. Vi må innrette våre tanker etter det som er der oppe og ikke la oss dras inn av alt vi ser, hører og opplever i denne verden. Vi skal regne oss som døde for synden, for lysten og for verden, men som levende i og for Gud.

La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. (Rom. 6:12-13)

av

Ekte trygghet

Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? 
Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?
Salme 27:1

Som mennesker har vi lett for å ha vår trygghet i ting som er foranderlige. Som i en fast jobb, i en nogenlunde grei helse, i tilliten til andre mennesker, i en solid bankkonto eller et aksjefond, i ting som kan rakne over natta. Og vi vet at alt dette kan gå i oppløsning og forsvinne ut av våre hender i et nu, men vi vil ikke tenke på det og vi vil helst ikke innrømme det.

Til og med som troende er det disse ting de fleste har sin trygghet i. Ikke i den uforanderlige Gud, men i foranderlige ting og mennesker. Forunderlig, eller hva?

Ja det er kanskje merkelig tenker vi når vi leser det slik sort på hvitt, samtidig som vi prøver å overdøve den svake stemmen inni oss som hvisker at vi også er slik, for det liker vi ikke å tenke på. Vi liker å tenke at vi er litt bedre enn alle andre, litt helligere, og at vi har vår trygghet i Gud vi. Men har vi det?

Når mennesker svikter og bedrar deg, finner du trøst og hjelp hos andre venner/mennesker eller søker du Gud om hjelp?

Når jobben plutselig blir borte, hvor vender du deg da?

Når legen ringer med urovekkende beskjeder, hvem deler du sorgen og frustrasjonen med da?

Når du ikke vet hvordan du skal betale regninger neste uke, og heller ikke hvor maten skal komme fra, hvem sukker du til da?

Vi vender oss ofte til hverandre, og det er ikke galt da vi er skapt for fellesskap, men det gale ligger i at vi stoler mer på andre menneskers støtte og hjelp enn på Gud sin.

Trygghet,
er det å være trygg det samme som å være fritatt alle utfordringer og problemer?
Trygghet,
er det noe som kun er knyttet til de «synlige og håndfaste» omgivelsene?
Trygghet,
er det å vite at Èn sterkere enn oss alltid er med oss, elsker oss og vil gå ved vår side uansett hva vi møter?

Den siste uka har jeg tenkt mye på at jeg er trygg,til tross for alle utfordringene hverdagen inneholder, jeg føler ikke alltid at jeg er men jeg vet at jeg er. Flere gangerhar jeg tenkt at jeg vil heller vandre i mørket sammen med Gud enn alene i lyset (=motgang/tunge tider og medgang/gode tider). Med Gud er jeg trygg uansett hva jeg møter, alene er jeg fortapt uansett hvor godt livet er.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse. (Jes. 12:2)

av

Anerkjenn andre!

Jeg fikk meg ett par slag i ansiktet her om dagen, vel,egentlig var de slag i hjertet. De fortalte meg at jeg ikke dugde til all verdens og at jeg bare kunne sitte der alene på tua. Heldigvis for meg kom det også ett par gode oppmuntringer den dagen. Jeg fikk skryt som tok noe av brodden av det såre.

Det er så lett å kommentere hva vi synes ikke er bra, godt nok, riktig og annet. Men hvorfor er det så vanskelig å si hva som er bra?

Bibelen oppfordrer oss stadig til å si gode ord, til å oppmuntre hverandre, til å styrke hverandre. Som kristne burde vi derfor være ekstra påpasselige med hvilke ord vi bruker, våre ord viser hva vi lar råde i hjertet. Vi kan enten rive ned eller bygge opp, og vi er ikke kalt til å rive ned mennesker.

Det er enkelte mennesker som har en spesiell gave i å se og anerkjenne både mennesker og det gode. Det er en uvanlig blanding av godhet og oppmuntring i dem og de gjør at man føler seg vel, får nytt mot og blir takknemlig. De har en nådegave fra Herren og virker på en spesiell måte i oppmuntring. Vi er ikke alle slik og heller har ikke alle den nådegaven, men selv om enkelte er «mestere» i dette, betyr det ikke at vi andre slipper unna. Vi skal alle oppmuntre og anerkjenne, vi skal alle bygge opp, vi skal alle gi støtte og omsorg.

Bruk ordene dine med omhu, du kan ikke ta dem tilbake.

Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm.  For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1. Tess. 5:8-11)

av

Reist opp for å tjene

Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham. (Matt. 8:14-15)

Det er litt ulik ordlyd som brukes om den siste linjen i forskjellige oversettelser, det er to som går igjen: 1) Hun stod opp og stelte for ham/laget mat til dem og 2) Hun stod opp og tjente dem. Begge er riktige da det greske ordet som brukes i grunnteksten er diakoneō. Det ligger mange betydninger i ordet, bl.a. å være en tjener, å bli betjent, å betjene andre, å stelle for andre, å se til andres behov og å gi mat og hjelp til fattige for å nevne noen. (for mer om dette ordet se HER, NB er på engelsk). Vi kommer til å bruke ordlyden «å tjene» videre, den er ikke brukt i den nyeste norske oversettelsen (som er over), men brukes bl.a. i norsk King James.

Jeg har blitt hengende fast ved enkelte momenter i denne korte historien i ett par dager nå, og jeg vil gjerne dele kort om det med dere. Jesus kommer på besøk til et hus der en syk dame ligger. Han overser henne ikke, men han går med en gang bort til henne. Han tar henne i hånden, taler til feberen og reiser henne opp (litt ulik fremstilling i de forskjellige evangeliene). Hun begynner å tjene Jesus.

Første poenget er at Jesus ser henne og han handler. Jesus overser ikke vår smerte, våre plager og våre bekymringer. Han kommer til oss for å hjelpe oss.

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)

Det andre er at Jesus rører ved henne. Han holder seg ikke på avstand, men kommer så nær at han fysisk tar på henne. Det å bli rørt ved av andre er viktig og vi vet hvor godt det gjør når vi er sårbare, syke og slitne.  Samtidig kan vi dra en annen parallell til livet som troende, vi trenger at Jesus rører ved våre hjerter, at han leger vårt sønderknuste hjerte, at han frir oss fra bekymringer og plager, at han puster sitt liv inn i oss.

Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem. (Esek. 36:26-27)

Det tredje er at han holder henne i hånden, taler til feberen og reiser henne opp. Vi trenger å høre fra Gud i himmelen, vi trenger ord talt inn i vår situasjon som bryter lenkene som holder oss nede.

Da ropte de til Herren i sin nød, og han berget dem ut av trengslene. Han sendte sitt ord og helbredet dem og fridde dem fra graven. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket. (Sal. 107:19-21)

Den fjerde har jeg smilt litt over, jeg tror ikke at Peter sin svigermor satte seg til motverge, men heller at hun gjorde som Jesus ledet henne til. Jeg har sett for meg at hvis hun hadde protestert så hadde hun kanskje spent beina mot sengekanten og prøvd så godt hun kunne for å dra hånden sin til seg igjen. At dette her var hun ikke interessert i og dette hadde hun ikke troa på. Men vet du… selv om jeg humrer for meg selv over dette ligger det et dypt alvor i det, for det er ofte slik jeg handler… I stede for å bare gjøre som Jesus leder meg til, så protesterer jeg og prøver å holde igjen… Lydighet. Overgivelse. Tillit.

Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn. (Sal. 143:10)

Det femte poenget er at hun stod opp og tjente dem. Hun begynte å gjøre hva hun kunne for å dekke Jesus og de andre sine behov. Som jeg sa, flere oversettelser sier at hun stelte mat til dem.

Peter sin svigermor fikk en berøring av Jesus, hun fikk ord talt som brøt lenker, hun ble reist opp og begynte å tjene. Og nettopp dette er noe vi også er kalt til. Jesus har ikke hjulpet oss bare fordi vi skal føle på en smule lykke og for at vi skal ha det komfortabelt og godt, han har reist oss opp for at vi igjen skal gå og tjene andre. I den kraft Jesus gir så skal vi hjelpe andre.

Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1:4)

Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:8)