av

Gud er Gud

Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud. (1. Sam. 2:2)

Vi mennesker har et ønske om å forstå med vår forstand, og det gjelder også Gud. Vi føler vi trenger å forstå Gud for å kunne tro og for å forklare andre om hvem Gud er. Enkelte ganger føler vi også at vi må unnskylde Gud og forklare hva han mener med det ene og andre. Det er ikke noe galt i å ville forstå, Gud har gitt oss evne til å tenke, ressonere og øke vår kunnskap, men det må ikke bli det viktigste for oss. Det må ikke være slik at vi ikke kan tro fordi vi ikke forstår.

Troen hviler på villigheten til å tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han vil gjøre. Troen er alt annet enn menneskelig fornuftig. Men hvis vi er villige til å tro, vil vi erfare at troen blir belønnet med erfaringer og dypere innsikt.

Uansett hvor mye vi ser og forstår, vil det alltid være et hav vi ikke kan gripe med tanken. Gud kan ikke gripes med tanken, Gud kan ikke fullt ut forståes, Gud er Gud. Han er over alt og alle, han holder universet i sin hånd, han ser enhver spurv som faller til jorden, han er allmektig og hellig, han vet alt og har oversikten og kontrollen over alt. Han er alltid rettferdig og alt han gjør har en hensikt. Han går forbi tid og rom og han kan skape liv i det døde. Ut av ingenting skapte han verden og han vekker opp mennesker som var døde.

Denne Gud tror vi på, denne Gud tror vi at vi kan gripe med tanken og forstanden. Er det egentlig ikke utrolig at mennesker må forstå Gud for å tro på ham, men de forstår ikke medlemmer av egen familie? Er det ikke forunderlig at vi må kunne gripe Gud med tankene for å tro, men vi kan ikke forstå vårt eget hjerte? Er det ikke merkelig at vi mener vi må forstå for å tro?

Lar vi Gud være Gud slik han selv- vil til og med når vi ikke forstår- eller prøver vi heller å forme Gud i vårt bilde og etter våre egne ønsker?

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. (Jes. 40:28)

av

Rekker det å kun tro på Jesus?

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Joh. 1:12)

Jeg har alltid bedt min Fadervår om kvelden… jeg har alltid prøvd å gjøre godt… jeg har alltid prøvd å være rettferdig… jeg er ikke dårligere enn andre…

Men tror du på Jesus da?

Det er ikke de gode, de snille, de som prøvde så godt de kunne som kommer til himmelen, det er de tilgitte.

De som har tatt imot Jesus som frelser og Herre, de som har innsett at framfor Gud har de ingenting å komme med og at det Jesus gjorde er nok, de som har godtatt at en annen tok deres plass og sonet straffen så de kunne gå fri, de er det som kommer til himmelen.

Troen på Jesus rekker. Den rekker til å bli frelst. Den rekker til å bli bevart i troen. Den rekker til å nå himmelen. Troen på Jesus er nok.

Det er en vei å gå videre etter man er frelst, men det er ikke en vei av egne gode gjerninger for å «betale Gud tilbake» for hans nåde. Hadde Gud krevd betaling i form av at vi måtte ta oss sammen og klare bedre hadde det ikke vært nåde. Nåde er at det er fritt, uten vedheng, ufortjent.

Troen på Jesus holder til å bli frelst.
Troen på Jesus holder til å forme deg.
Troen på Jesus holder til å bevare deg.

Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem.

av

Frelsesarbeid pågår!

…arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. (Fil. 2:12)

Egentlig skulle jeg hatt overskudd til å laget et skilt med dagens overskrift på og brukt det bildet her, men du får heller forestille deg et veiarbeidsskilt med denne teksten på. Å være frelst er å daglig vandre med Jesus. Det er ikke noe som skjer en gang, det er noe som skjer hele tiden. Vi blir bare født på ny en gang, det er sant, men så fortsetter Gud sitt arbeid i oss. Vi er hver dag i behov av Guds frelse og hjelp.  Den delen av verset som er nevnt over sier vi skal arbeide på frelsen med respekt og ærefrykt: Uttrykket har sin bakgrunn i jødisk fromhetsliv, hvor det betegner den rette holdning overfor Gud. (jf note NB11)

Når bekymring og frykt griper oss, trenger vi å omvende oss og oppleve at Gud kommer oss til unnsetning og redning.
Når synd står og knakker hardt på døra trenger vi å innrømme vår svakhet og søke Guds hjelp til å stå imot og finne frelse fra fristelsen.
Når vi falt i synd trenger vi å omvende oss å søke Guds tilgivelse og hjelp til å endre oss.
Vi trenger Gud hele tiden, vi trenger Gud for å bli sterkere i troen og for å fly fra denne verdens lyster og fristelser, vi trenger å stadig arbeide på vår frelse og til det trenger vi Guds hjelp og kraft.

Gud frelser oss ikke bare for å berge oss for evigheten, frelsen er et verk som starter den dag vi tar imot Jesus som frelser og herre og som fortsetter til den dag vi er hjemme i himmelen. Det vi oftest kaller helliggjørelse, å bli mer likedannet Kristus, er resultatet av at det hele tiden foregår et frelsesarbeid på vår innside. Vi blir satt fri fra den ene tingen etter den andre og vi opplever at Gud vinner mer og mer skikkelse i oss. Gud har aldri ment at frelsen er hans ansvar så får vi klare resten, nei han har tatt alt på seg. Frelsen er et verk av nåde og frelsesarbeidet som foregår i tiden etter er også et verk av nåde. Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem.

Du var villig til å gi ditt hjerte og liv til Gud den dagen du tok imot Jesus, er du fortsatt villig til hver dag å overgi ditt liv i Hans hender og la han fortsette sitt arbeid i deg?

av

Gud er god

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (Jes. 55:9)

Det har kommet noen innom begge bloggene mine de siste par ukene gjennom søkeord i duren «er Gud god?». Jeg vet ikke hva som har fått disse dyrebare sjelene til å tenke slik, men kanskje er det store prøvelser? Kanskje fikk de ikke det svar fra Gud som de ventet? Kanskje opplevde de noe dramatisk som gav traumer? Kanskje en dyp sorg? Men hva vi med (nesten full) sikkerhet kan si er at de har opplevd eller opplever noe som rokker ved deres tro på en god Gud.

Gud er god, men Gud er også Gud.

Vi mennesker kan ha mange merkelige forestillinger om hvem og hvordan Gud er, vi har mange ønsker om hvordan Gud skal og bør være og hva han bør gjøre, men det er menneskelige tanker og forstand, og endel ganger, menneskelige lyster.

For et par uker siden satt jeg og tiåringen og snakket om at endel mennesker ville at Gud skulle gjøre alt godt for dem. De vil Gud skal fikse så mye for dem at de er bare lykkelige og sterke og ikke trenger Gud mer. For er det ikke det som skjer hvis alt i livet våres plutselig blir bra, vi bli «selvforsynte» og trenger ikke Gud mer. Jeg tror ikke Gud vil det for oss jeg… Tiåringen satt og ristet litt oppgitt på hodet, for det er jo ikke slik at Gud tar vekk alt det vonde og tunge, det er slik at Han er med oss i det og hjelper oss gjennom det.

Gud er god, men han er også hellig og rettferdig. Gud er over alt og alle og vi kan ikke gripe Gud med tanken. Det er universets skaper og opprettholder vi snakker om, hvordan skal vi kunne forstå og gripe ham? Det er umulig, derfor er det slik at det er Gud som strekker seg ut og griper oss. Men, hvis vi ikke vil la Gud være Gud i våre liv slik Han selv er og ser det best, går vi glipp av utrolig mye. Det vi trenger er å kaste over bord våre forestillinger om hvordan Gud skal være for at jeg skal bli glad og kunne tro videre. Vi må la Gud få virke, støtte, trøste og hjelpe oss videre slik han ser best. For Gud vil oss vårt beste, også i det vonde og tunge.

av

Jeg har ikke noen ord Gud

Natt til mandag lå jeg og ba. De siste ukene har jeg vært nøye med å ha klar neste ukes innlegg til, eller i løpet av, helgen da formen er slik at det er vanskelig å gjøre det på daglig basis. Denne gangen gikk det ikke pga andre oppgaver og det hadde jeg en prat med Gud om. Gud jeg har rett og slett ikke noen ord å dele, sukket jeg og tenkte over hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne ha gjort.

Jeg har til sammen, på de to bloggene mine, nesten 150 kladder, så det er jo litt å ta av når formen skulle tilsi det. Jeg kikket gjennom noen av dem, men ingen av dem var «riktige». Jeg tenkte også der jeg lå at det hadde ikke vært noe problem å slå opp i Bibelen å bare ta et ord å skrive om, da det egentlig ikke er vanskelig å gjøre. Men, og her er det et stor men for meg, jeg kjente ikke at det var noen ord som skilte seg ut. Som jeg sukket til Gud, jeg må ha noe fra deg å dele. Plutselig kom ett par vers opp i tankene.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1, 3)

Nå er det jo slik at jeg har en rik historie med Gud, han har vist seg trofast, nådig og barmhjertig i mange, mange år og gjennom mange prøvelser, smerter og utfordringer. Så det er ikke det at jeg ikke har noe å si, men jeg er også der at hvis de ord jeg deler skal ha Guds kraft med seg og kunne skape forandring av evig karakter i mennesker, er det viktig at ordene går ut fra Gud selv. Vi kan alle ramse opp ord fra Bibelen, men det er noe helt annet å ha vært foran tronen og hentet mat og drikke som man deler videre. Jeg sa til Gud at hvis jeg ikke får noe, så lar jeg være å poste eller jeg skriver helt enkelt at «jeg har ikke noe å dele i dag». Og da kom tanken om å dele hva jeg tenkte og opplevde.

Så derfor det kanskje litt merkelige innlegget for i dag. Men en viktig påminnelse om at hvis vi skal ha noe å dele til mennesker rundt oss, er det viktig at vi selv har vært innfor tronen og hentet hva vi skal gi videre. Selv om vi kan klare oss på hermetikk og posemat, er jo frisk og nylaget mat mye bedre. Eller?