Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

Jeg må jo gjøre noe selv… eller?

Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11:40)

For 5 år siden satt jeg i en situasjon som for meg var veldig fortvilet. Minstegutten min var klarert for operasjon og kom raskt inn da han hadde havnet høyt oppe på listene. Vi reiser til et sykehus på en annen kant av landet og blir godkjente. Når dagen for operasjon er der, så skjer hva vi ikke ville. Gutten får feber, operasjon blir avlyst og vi blir sendt hjem.

Jeg er frustrert og langt forbi sliten. Jeg hadde sett for meg en ende på å hver morgen våkne til et badekar fylt med sengetøy, dyner og puter som var spydd ut. Jeg hadde gledet meg til å ikke måtte passe på hver minste detalj og alltid ha ekstra sekk med tørre klær og lassevis av medisiner med uansett hvor vi gikk. Slik ble det ikke. Om drømmen om lettere hverdag brast der og da, ble den jammen med trøkket flat mange ganger etter det også. I månedene som følger får vi tre nye innkallinger, hver gang ringer jeg og avlyser fordi gutten ikke er frisk. Så blir det stille… helt stille.

Som den gode og pliktoppfyllende mor jeg er tar jeg, når gutten får en «friskere» periode, telefonen opp og prøver å finne ut av hva skjer? Jeg kjenner inni meg at Gud sier han har kontrollen, at jeg skal vente, at jeg skal hvile i at han vil ordne opp for oss. Men… jeg måtte jo gjøre noe.

Kjenner du deg igjen? Gud sier du skal vente, at du skal tro, at han har oversikten og vil gi nærmere beskjed. Men vi må jo gjøre noe annet enn å bare vente, må vi ikke?

Jeg får vite at gutten er ramlet ut av innkallingslistene til det aktuelle sykehuset og blir satt videre til noen som aldri tar telefonen. Gud hvisker igjen «vent, sa jeg». Og jeg venter ett par uker før jeg igjen av frustrasjon, fortvilelse og slitenhet ringer igjen (jeg overhører stemmen som sier vent). En lite hyggelig sykepleier svarer, jeg forklarer og blir bryskt avvist. Noen uker senere prøver jeg igjen (overhører fortsatt stemmen jeg) og opplever noe av det samme. Nei de mister aldri noen ut av listene, men de ser jo at han ikke er der, men de kan ikke hjelpe meg.

Etter flere forsøk gir jeg opp og sukker til Gud: «Jeg skal vente». Og jeg venter. Jeg svelger unna tanken om at jeg må jo gjøre noe. Jeg venter, og venter. Så kommer tanken om at jeg skal ringe og be om å få guttungen overflyttet til sykehuset nærmest oss, og jeg ringer. Sykepleieren er lite vennlig og sier at jeg ikke burde gjøre det, fordi de har jo kortest venteliste, og når hun setter han inn på ventelisten igjen vil det jo ikke gå mer enn 4 måneder. Jeg insistere og hun går med på det.

En uke senere ringer jeg sykehuset her med oss for å sjekke at de har fått papirene, noe de har. En hyggelig sykepleier snakker mens hun leser. Vi var da i oktober og hun sier: Han har jo ikke ventet så lenge, jeg ser det står mai her. Hvor jeg svarer tilbake, ja mai i fjor. Da stopper hun opp, og fort kommer svaret: Du får innkalling snart. Noen få dager senere ringer de og spør om vi kan komme på kontroll noen få dager etterpå. Vi er på kontroll og får svar at han skal absolutt opereres. 1 uke etter reiser jeg hjem med nyoperert gutt. Vet du hva, fra den telefonen jeg tok om overflytting til alt var ordnet tok det under 3 uker.

Det er utrolig mange flere detaljer i denne historien, om hvordan alt klaffet sammen, om hvordan jeg endret en spesialisttime jeg kjente ikke var riktig- og den nye timen førte til at minsten akkurat var ferdig med en antibiotikakur da operasjonen kom. En gutt som aldri var frisk, var frisk senhøstes når alle gikk og snufset, hostet og harket og bekymret seg over svineinfluensa. Gud er god!

Jeg kjente at det er noen som trengte å høre at «vent, når Gud sier vent, så vent». Derfor deler jeg denne historien.

Det er naturlig å føle at man må gjøre noe, men har Gud sagt vent, så gjør det. Ikke la deg friste til å gå i egen kraft, det fører bare til mer frustrasjon og fortvilelse, og man blir utrolig utslitt av det. Gud har oversikten, han har kontrollen, vent. Og tro, tro at Gud elsker deg, tro at Gud vil hjelpe, tro at Gud vet hvorfor du må vente, tro at det vil komme en løsning/forløsning. Kanskje ikke når du føler for det, men når Gud vet tiden er riktig for det. Vent. Tro.

Trygg hos Jesus

Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (Sal. 34:20)

Det er et par sangstrofer som jeg har kommet på ganske ofte i det siste. Den ene er «ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare» og den andre «Tett ved sida mi går Jesus». Begge sanger minner oss om at vi vandrer ikke alene og at vi har en som er sterkere med oss. Gud er mektig nok til å berge oss.

Det jeg liker med dette verset, og mange andre, er at det sier ikke at vi aldri vil møte problemer, men det sier at Gud vil fri oss ut. Gud vil altså ikke gjøre så vi ikke opplever vanskeligheter, men han vil fri oss ut fra dem.

Vi vet at livet er fullt av humper og villkratt og at det tidvis er ganske steile motbakker vi karrer oss oppover. Vi vet at det er tider vi går gjennom elver og vann eller kjenner ilden slikker oss oppetter ryggen. Gud sier ikke at vi skal slippe unna alt dette, Han sier at han er med oss, at det vil ikke overvinne oss og at han skal fri oss ut.

Vi trenger å huske at Gud er større enn våre problemer, hans nåde rekker dypere enn våre fall, hans kjærlighet overvinner alt og han er mektigere enn hver eneste kjempe vi møter. Gud vil fri sine ut, Gud vil hjelpe oss.

Men hva gjør vi når den onde dag kommer? Strever vi i egen kraft? Mister vi motet, håpet og troen? Eller springer vi til Gud og gjemmer oss hos ham? Gir vi han våre frustrasjoner, spørsmål, tårer og tvil? Venter vi på hva han sier vi skal gjøre og gjør vi som Gud sier vi skal?

Den ene bror min sa i helga at det er godt å gjemme seg i Herrens hytte og at i hans kjærlighet finnes ikke et fnugg av uro eller bekymring. Og han har så rett atte! Jeg kan kanskje bekymre meg og uro meg, men Gud gjør ikke. Når jeg søker tilflukt hos ham og lar han fylle meg, beskytte meg, lede meg og være hva jeg klynger meg til, da trenger jeg ikke frykte. Når jeg i stede for å streve og frykte søker inn til Gud og finner hvile hos ham, da er jeg trygg uansett hva livet ellers kaster mot meg. Vi er trygge hos Gud, ja vi har faktisk privat hytteparkering der! En helt egen plass som bare vi kan benytte og som vi kan bruke så ofte vi vil!

Gud blir ikke trøtt av deg

Gud blir ikke trøtt av å elske deg.
Gud blir ikke trøtt av å hjelpe deg.
Gud blir ikke trøtt av å trøste deg.
Gud blir ikke trøtt av å fylle deg.
Gud blir ikke trøtt av å kjempe for deg.
Gud blir ikke trøtt av å forandre deg.
Gud blir ikke trøtt av å bære deg.
Gud blir ikke trøtt av å styrke deg.

Gud blir ikke trøtt av dine tårer.
Gud blir ikke trøtt av din svakhet.
Gud blir ikke trøtt av din vaklende forsøk.
Gud blir ikke trøtt av dine sukk.
Gud blir ikke trøtt av dine bønner.

Gud blir ikke trøtt av deg.
Hans kjærlighet er evig.
Hans nåde er større en du kan gripe.
Hans tanker er håp og framtid for deg.
Han kan gjøre hva han har sagt,
og han vil gjøre det.

Gud blir ikke trøtt av å elske deg og hjelpe deg.
Du er hans dyrebare barn og han er alltid med deg.
Han er trofast, alltid og til alle tider.
Han er alltid der med deg,
og alle dine tider er i hans hånd.

Frykt ikke, du er elsket av Herren.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe. (Jes. 26:4)

Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. (Sal. 23:6)

Var dette noe for deg? Da vil du kanskje også finne glede og trøst i innlegget 15 ting Gud ikke kan

Neste uke er det høstferie på denne kanten av landet. Vanligvis tar jeg ferie sammen med guttene, men denne gangen kommer det til å bli postet to innlegg i løpet av ferieuken. Ønsker alle ei god helg og god neste uke, og til dere som har ferie: God ferie!

Gud vil berge deg

 Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare. Snaren røk, og vi slapp fri. (Sal. 124:7)

Salme 124 bringer en beskrivelse av mennesker som går til angrep på Israel og hvordan de sakte men sikkert får fanget inn byttet sitt. Det står faktisk at de blir fanget.

Hvor ofte kan vi ikke føle det slik når problemer og annet tårner seg opp. Sakte men sikkert strammes nettet rundt oss og til slutt sitter vi fanget og kommer ingen vei. Hva gjør vi nå? Hvordan kan vi ordne dette?

Hva salmen også sier er at hadde ikke Herren vært med folket da de ble angrepet, ville de både blitt slukt levende og vannet ville strømmet over dem- men dette skjedde ikke. Jo, de ble overmannet, men de ble ikke overvunnet, for Herren var deres hjelper og redningsmann. Gud gav ikke folket over i fiendens hender, men brøt lenkene som bandt dem og slapp dem fri- som verset over sier, snaren røk og de slapp fri.

Vi kan møte ting i livet som holder oss fanget, enten fordi mennesker går imot oss eller fordi det er omstendigheter og livssituasjoner som er utenfor vår kontroll. Men også i dette kan vi være trygge fordi Gud er med oss. Som han ikke lot folket bli overvunnet, men slapp dem fri, vil han også hjelpe og berge oss.

Jesaja 43:1b-3a sier:

 Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg.

Om du akkurat nå står midt oppi utfordringer og føler deg fanget, gi ikke opp håpet og troen, Gud vil berge deg. Det kan være at omstendigheter, vanskeligheter, frykt og annet har fått fanget deg inn og du føler deg bundet, men Gud er mektig til å bryte hva som binder og på ny føre deg ut i frihet. Gud gir ikke sine trofaste over i den ondes hender. Salmen avsluttes med den viktige sannheten: Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord». 

Din hjelp er i Herrens navn, og han som skapte himmel og jord vil berge deg.

Om sjalusi

Et friskt hjerte gir kroppen liv, sjalusi er som verk i knoklene. (Ordspr. 14:30)

Vi vet det, sjalusi er ikke bra, men lik vel er det noe vi alle sliter med i større eller mindre grad. Utfordringene og spørsmålene er mange: Hvorfor blir man sjalu mot akkurat det mennesket? Hvorforfår  akkurat den hendelsen fram sjalusien i oss? Hvordan håndterer vi sjalusi? Hva er egentlig sjalusi bygget på?

La oss ta den siste, sjalusi er bygget på meg og at jeg vil ha. Så enkelt. Om det er ting, ,status, ros, menneskers oppmerksomhet, kjærlighet og aksept eller noe annet, det er noe vi vil ha som vi føler vi ikke har og som andre får. (NB! Bare så det er sagt, vi snakker om «vanlig sjalusi» og ikke sykelig sjalusi i denne posten)

Det er mennesker vi har en tendens til å bli mer sjalu på enn andre og ofte er dette mennesker vi har et forhold til i en eller flere sammenhenger. Vi trenger ikke være personlige i vårt forhold til dem, men de er i en av våre omgamgskretser. Som f.eks. foreldre til barnas venner, mennesker i menigheten, mennesker i forening/forsamling, mennesker innen samme yrkesgruppe, arbeidskollegaer, mennesker innen grupperinger vi identifiserer oss med. Vi er knyttet opp mot dem utav forpliktelse, felles interesser, felles kontaktpunkter eller annet.

De ting og forhold som oftest fremkaller sjalusi er i forhold til hva vi opplever som viktig og nødvendig. Det trenger ikke være nødvendig for at jeg skal overleve, men jeg føler det er nødvendig for at jeg skal ha det godt og kunne få det bedre. Eksempler her er mulighet til å unne seg luksus eller litt ekstra, at andre får ros for noe de gjør mens man selv får ingenting selv om man gjør nesten det samme, at andre løftes fram mens man selv blir tilsidesatt eller ikke merket, at andre får… merker du det? At andre får noe jeg vil ha. Som jeg sa over, sjalusi har sitt utløp i jeg-et.

Jeg har slitt endel med sjalusi det siste halvåret. Det er lett å kamuflere det bak pene ord og vendinger, men sannheten er at jeg har vært sjalu på at andre har fått oppmerksomhet, anerkjennelse og rom som jeg har villet hatt. Ikke det at jeg ikke har unnet det andre mennesket dette, men jeg har ville hatt det selv også. Og tro meg, jeg har kjempet en hard og lang kamp mot dette monsteret som reiser seg inni meg. Jeg har til og med i perioder måtte holde meg borte fra visse sammenhenger for å ikke skape rom for sjalusi og den tristhet, tomhet og følelse av mislykkethet som alltid har fulgt i kjølevann.  Og jeg har ropt til Gud om hjelp. «Gud, jeg ønsker ikke dette. Jeg vil ikke være slik, jeg vil ikke ha det slik. Hjelp meg Gud. Tilgi meg min synd og skap forandring på innsida mi, form meg til å bli mer lik deg». Jeg er ikke framme når det gjelder dette mennesket, men jeg vil nå  fram og jeg går den kronglete og strevsomme veien det er mot målet sammen med en befrier, forløser og nådefull mester. Jeg er underveis og Jesus er min trofaste, sterke og nådige hjelper og frelser.

Er det sjalusi i deg mot mennesker som du trenger å ta tak i å be Gud om hjelp til å bli fri fra?

Du er ikke kommet langt nok

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1. Kor. 13:12)

Her om dagen brukte Gud en helt banal og hverdagslig opplevelse til å minne meg om hvordan ting fungerer. Jeg var i butikken og handlet og i hylla hvor hva jeg skulle ha pleide å stå, var det tomt. Jeg kikker opp for å se om det står flere esker på toppen av hylla. Tomt. Jeg kikker i radene og hyllene rundt for å se om det er flyttet. Ingen ting. Jeg kunne spurt noen om hjelp, men gjorde det ikke og går videre og plukker med meg annet jeg skulle ha. Når jeg runder ett hjørne ser jeg en hel stabel av den tingen jeg skulle ha. Selv om jeg kikket der det pleide å stå, var jeg ikke kommet langt nok til å oppdage hvor det egentlig var.

Det samme har jeg opplevd flere ganger i vandringen med Gud. Jeg opplever ting som er litt vanskelig og tungt og jeg synes at jeg trenger en forklaring, en oppmuntring eller en «himmelklem» der og da, men ingen ting skjer. Jeg går litt forvirret gjennom dagene og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke finner løsningen eller hvorfor jeg ikke får hjelp. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå akkurat nå? Hvorfor kan det ikke ordne seg akkurat nå? Men den sannhet jeg ikke så var: Jeg var ikke kommet langt nok til å kunne forstå og/eller håndtere hva jeg ønsket og følte for å vite og/eller ha.

Så går det litt tid og plutselig forstår jeg noe jeg ikke skjønte tidligere, jeg ser en sammenheng i Guds Ord jeg ikke har sett før. Jeg får nytt lys på en situasjon som er tøff, vrien eller sår. Jeg får plutselig den Guds visdom og det Guds blikk  som jeg har savnet og kikket etter. Saken var bare den at da jeg begynte å kikke etter det og bruke tid på å lete etter det, så var jeg ikke kommet langt nok. Jeg hadde fortsatt noen skritt jeg måtte gå før jeg var rede til å forstå, rede til å bære den nye innsikten med integritet og nåde.

Leter du etter svar på noen vanskelige situasjoner? Søker du etter trøst i en vanskelig tid? Er du på leting etter hva du tror du trenger?

Gud har svaret, hjelpen og innsikten du trenger. Jeg oppfordrer deg til å ikke gi opp, men til å fortsette å trekke deg nær Herren og til å fortsette å høre etter hans svar. Plutselig en dag vil du forstå, plutselig en dag skinner lyset og du vet veien videre, plutselig vil det skje, gi bare ikke opp.

Vi er ikke alltid kommet langt nok til at Guds rette tid er der, men den vil komme for de som trofast holder fram på veien.