Guds løfter

av

Hvordan miste tidligere mirakler?

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

Det er enkelte ting som gjør at vi kan miste hva Gud har gitt oss. Det er ikke slik at Gud tar det tilbake, men hvordan vi lever og tenker kan gjøre at det glipper for oss. Det er litt som hvis du holder en haug med gullmynter i hendene. Så lenge du holder fingrene og hendene tett inntil hverandre, vil du bevare dem. Hvis du derimot lar fingrene og hendene gli fra hverandre, vil gullmyntene til slutt glippe for deg. De mirakler vi har mottatt fra Gud kan glippe fra oss, akkurat som gullmyntene kan slippe mellom fingrene våre.

Vi skal se kort på 3 ting som kan gjøre at hva du en gang fikk, går tapt:
1. Å tillate tvilen å få rom
2. Å ikke leve i omvendelse
3. Å ta Guds ære

Testing, testing
Mange har opplevd å bli mirakuløst helbredet og gjenopprettet. De har fått oppleve Herrens mirakelkraft i deres liv og endelig begynte ting å bli bedre. Hjertet ble gjenopprettet og de hadde det bedre og bedre, kroppen ble helbredet og de opplevde at styrke og kraft vendte tilbake. Men så plutselig en dag: KA-BOOM! Så er alt tilbake. Hva? Helbredet ikke Gud meg? Gjenopprettet ikke Gud meg? Var det bare midlertidig? Var det bare flaks? Vi vil alle oppleve å bli prøvd på hva vi har mottatt fra Herren, uansett hva det skulle være. Vi har en fiende som ikke er interessert i at vi lever i Guds nåde og fylde, og dette vil han prøve å stjele fra oss igjen. Hvis man opplever dette, er det viktig at vi bevarer troen selv om alt ser mørkt ut. Gud gjorde det og det var sant, godt og helt. Ikke la tvil få slippe til, for da stryker du i prøven og du kan risikere å igjen sitte oppi de samme gamle, problemene.

Å bli værende i gammel skitt
Endel mennesker opplever at Gud frir dem ut og helbreder dem fra gamle sår og opplevelser. Andre opplever at de trenger et økonomisk mirakel og Gud gir dem det. Men hva de ikke er interessert i er å vende om fra det livet som førte dem inn i fattigdom og bundenhet. Gud har lovet å utfri den som roper til ham, og det vil Gud gjøre, selv om han vet at vi kanskje vil vende tilbake til gamle uvaner, synder og ugudelig livsstil. Hvis vi vil bevare hva Gud har gitt oss, må vi også endre måten vi tenker på og lever på, vi må innrette oss etter Guds ord og begynne å leve hellige liv. Hvis vi blir fri, men fortsetter med samme livsstil og tankesett, vil vi tilslutt havne tilbake hvor vi var. De tanker, holdninger og bestemmelser som en gang tok oss med på ødeleggelsens vei og lot oss ende opp i ødeleggelse, fornedrelse og mismot- vil selvsagt føre oss til samme sted, om ikke verre, hvis vi ikke tar av fra den veien og begynner å gå en ny.

Å ta Guds ære
Gud er ikke interessert i å dele sin ære med noen, ikke deg og ikke meg. Hvis Gud har fridd oss ut fra noe vi tidligere var bundet av eller lå under for, vil ikke Gud at vi skal gå rundt å skryte av hvor sterke og flinke vi var. Gud vil at vi skal innrømme at vi var for svake til  klare det og at Han ble oss til hjelp og utfrielse. Æren tilhører Gud, og ikke mennesker. Hvis vi prøver å ta Guds ære, vil vi oppleve at Gud trekker seg bort fra oss. Ikke fordi han ikke elsker oss mer, men fordi vi er blitt oppblåste og lever i stolthet og egenrettferdighet. Når vi gjør det, vil vi ikke gå i Guds kraft men i egen styrke. Vi må ikke glemme at det er Gud som holder oss oppe og at det er i hans styrke og kraft vi fikk hjelp. I oss selv kan vi ikke, og der vil vi havne tilbake hvis vi ikke omvender oss og gir Gud den ære som er hans alene.

Det høres kanskje litt negativt ut for enkelte dette, men det er viktig at vi er klar over dette. Vi har selv et ansvar for å bevare hva Gud har gitt oss og vi må være bevisste de fallgruver som er eller kan komme. Hvis vi vet om den, er det lettere å vite hva vi ikke skal gjøre og også hva vi bør gjøre- og i denne sammenheng vil det kort skrevet være:

1. Å ikke tillate tvilen å få rom
2. Å  leve i stadig omvendelse
3. Å gi Gud æren

Dette innlegget er en del av serien «Guds løfter holder – mirakelet vil komme» som kan leses samlet HER.

av

Vandringen mellom nødropet og forløsningen

Går vel to i følge uten å ha en avtale? (Amos 3:3)

Av en eller annen grunn har vi en tendens til å sette oss ned og ikke gjøre så mye mens vi venter på at et løfte skal bli innfridd og at et Guds mirakel skal utfri oss fra våre vansker. Kanskje er det fordi vi er sliten og tomme etter å ha kjempet og prøvd så lenge i egen kraft at vi ikke orker å gå videre? «Gud, jeg orker ikke mer, nå sitter jeg bare her og venter til du kommer på banen.» Det kan høres veldig ydmykt og gudfryktig ut, men det er i mange tilfeller det motsatte… La meg forklare:

I går så vi på et vers der Israelsfolket fikk beskjed om å vente i stillhet og tillit. Også flere andre ganger fikk folket beskjed av Herren om å stille seg opp og se at Han berget dem. Men det var spesielle tider min venn, det var tider der fiendens hær lå tett nær og de holdt på å tape kampen. I disse stundene måtte Herrens hjelp komme fort, hvis ikke ville jo folket bli tatt til fange.

I vår hverdag er det sjeldent at det er de miraklene som trengs her og nå vi roper til Gud om. Vi føler det kanskje slik, men ofte er det ting som har tid til å skje litt senere. Vi vil selvsagt oppleve øyeblikkelig utfrielse, for det kjennes mye bedre ut, men mange ganger skjer det ikke slik. Selv om vi venter så fortsetter livet å gå videre, og det vil Gud vi også skal. Gud vil at vi skal fortsette i hverdagen samtidig som vi har en visshet om at han har hørt vårt rop og han vil komme oss til hjelp og redning. Det er mange ganger som om Gud sier: «Jeg vil hjelpe deg, mitt barn. Kom nå, gå sammen med meg mot forløsningens dag.»

Jairus var en mann som var i fortvilelse og nød, hans datter var dødssyk og han gjør hva han kan for å få hjelp til henne. (Mark. 5 og Luk. 8) Han bryr seg ikke om omgivelsenes reaksjoner, han kommer fram for Jesus og kaster seg ned for hans føtter mens han bønnfaller om hjelp. «Kom og legg hendene på min datter så hun kan bli frisk». Og Jesus går sammen med Jairus. På vei til Jairus sitt hus presser en stor folkemengde seg på. Blant annet er det en kvinne som har hatt blødninger i 12 år i mengden. Vi vet hun presser seg fram til Jesus og vi vet Jesus stopper opp og bruker tid på dette.

Men vent nå litt, har du tenkt på hvordan Jairus kanskje følte det? Han er i dyp fortvilelse og selv om vi ikke vet hva Jesus sa til ham, vet vi at Jesus har sagt han vil gå med Jairus og at datteren skal bli frisk. Jairus har gitt sitt nødrop og Jesus har lovet utfrielse. Jairus kan kanskje ha sett på dette som en unødvendig stopp på veien, kanskje følte han at hans problem var viktigere enn denne kvinnens problem, kanskje vokser fortvilelsen seg større fordi han vet at for hvert minutt som går kommer datteren nærmere døden. Kjenner du til den fortvilelsen? Har du følt at det kommer unødvendige hindringer i din vei?

Det at Jesus har gått med Jairus viser oss 2 spesielle ting:
1. Jesus vil helbrede Jairus’ datter. Gud hørte Jairus sitt nødrop og han vil utfri
2. Jesus og Jairus er blitt enige om å gå veien sammen, men ved at Jesus stopper opp og tar tid, viser han tydelig hvem det er som er den førende part i dette.

Når vi venter på vår forløsning så er vi på vandring med Jesus. Jesus har lovet å gå veien sammen med oss fram mot forløsningens punkt, men samtidig vil han vi skal være klar over at det er han som bestemmer og at hvis han vil stoppe opp underveis, så er det hans rett. Gud vil ikke tillate at vi tar kontrollen, den tilhører ham ene og alene. Vi får ikke Gud med på å gå hvor vi vil, vi velger å følge Gud dit han går- og kanskje blir det noen stopp på veien.

I morgen skal vi se videre på denne historien, men i dag vil jeg du skal tenke over ett par ting:
1. Tror du Jesus stoppet «bare» for å hjelpe en kvinne i nød, eller tror du at Jesus også ville lære Jairus noe spesielt?
2. Hva tenker du når du opplever det samme i ditt liv, begynner du å tvile på løftet som er gitt deg, eller ser du at Gud kanskje vil lære deg noe spesielt under vandringen mot mirakelet?

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

av

løftets oppfyllelse avhenger av dets giver

For i ham (Jesus) har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor.1:20)

Forrige innlegg så vi at Gud har lovet at de som roper på ham i nødens stund, de vil han berge. Gud setter ikke noe annet krav enn at de roper til ham. Gud sier ikke det gjelder den trofaste og gode, den som prøver og strever for å få til, den som har gitt og vært trofast i flere år, nei nei NEI! Gud sier:

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Leser vi sammenhengen verset står i, så er det ikke til de rettroende, gode og lydige det blir sagt, det blir sagt til de trassige, de som har vært ulydige og er på avstand fra Gud. Og når Gud gir slikt et rikt og stort løfte til dem, da er det håp for oss alle. Det er ingen annen forutsetning for å få hjelp enn at vi roper ut til Herren. Nå skal det sies at en sjel i nød som roper til Herren, vet at det er bare Gud alene som kan hjelpe.

Mange av oss venter alt for lenge før vi roper til Herren. I stede for å gå til Gud når ting er bare litt vanskelig, venter vi til det vokser seg over hodet på oss og verken vi eller andre er i posisjon til å gjøre noe med det- da roper vi til Gud, da setter vi vår lit til Herren. Åh, min venn, tenk om vi heller gikk til Gud med en gang?

Gud sier at den som kaller på Ham VIL han utfri. Det er ikke rom for noen som helst tvil i verset om at Gud ikke bare vil høre den nødlidendes rop om hjelp, men også utfri den sønderknuste sjel. Gud ikke bare kan, han vil!

Når mennesker gir sine løfter, kan vi oppleve at de trekker det tilbake eller at de blir usikre fordi de ikke helt visste hva de sa ja til. Det er også mennesker som lover i øst og vest, men som bare snakker tomme ord. Gud er ikke slik. Gud gir ikke et løfte som han ikke har tenkt å oppfylle. Alt Guds ord er sannhet, for Gud selv er sannhet og han kan ikke lyve. Har Gud sagt noe, så er det slik. Har Gud gitt et løfte, vil han fullføre det.

Det er et nydelig samspill mellom mennesker og Gud som tegnes i verset: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. Det bølger fram og tilbake mellom mennesker og Gud. Vår del er å kalle på Herren, så venter vi i tro på at han vil berge oss. Deretter vil vi prise ham for hans godhet og miskunn mot oss, og han vil ta imot vår takkesang og lovprisning.

Guds løfter avhenger ikke av hvem vi er, men av hvem han er. Tror du Gud er mektig nok til å fri deg ut av dine prøvelser? Er du villig til å stole på Herrens godhet, sannhet og vilje til å fullføre sitt løfte til deg selv om du selv ikke ser noen muligheter for løsning?

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

av

Troens ildprøve

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. (1.Pet.1:6-7)

Jeg satt og leste litte granne og det var versene i 1.Pet.1:6-9 som var stundens vers. Jeg forstod ikke helt hvorfor de versene kom så tydelig fram på siden der og da, men det måtte jo være noe?

Minutter før hadde jeg sendt avgårde en mail til en herlig venninne. Jeg takket for omtanke og forbønn, fortalte litt om hverdagen hos oss og sa at uansett hva vi møter vil Gud gi oss styrke til å klare den enkelte dags prøvelser og utfordringer. Så lurte jeg på hvordan hun egentlig hadde det, for det var noe som ikke helt stemte.

Jeg så ikke sammenhengen med hva jeg hadde skrevet og hva jeg der og da leste, men jeg vet bare at Gud ledet meg til å nevne: Som dine dager er, skal din styrke være (5.Mos.33:25b)

Det tar ikke mange minuttene før neste mail kommer inn og jeg leser at hun tok eksamen for noen uker siden, hun mistet tanten sin dagen derpå og nå hadde hun fått bekreftet at kreften var tilbake. Hun har tidligere kjempet mot kreft og vunnet, nå var det på det igjen. Hun uttrykker håp og tro, som hun sa: Jeg vet at Gud kan helbrede meg igjen.

Jeg blir sittendes litt lamslått, jeg hadde jo følelsen av at det var noe, men dette? Kjære Gud, gi henne styrke. Gud, send din legedom. Gud hjelp henne å stå sterkt i troen under denne ildprøven.

Troens ildprøve… Verset sier at troen vår må prøves og at det skjer gjennom vanskelige ting og tider. Det er ikke i de gode tidene at vi slipes og renses mest, men når motgang kommer vår vei. Det kan være sykdom og ulykker, økonomisk vanskelige tider, tap av jobb og status, problemer i familien og mye annet.

Hva enn du møter av utfordringer i din hverdag og i ditt liv, er det en mulighet til å stole enda mer på Guds trofasthet og til å la hva som skjer bringe deg nærmere Gud. I det vonde skaper Gud noe flott og vakkert, gjennom ilden blir vi renset og vil skinne klarere av Herrens herlighet. Som det kjente utsagnet: Når livet tvinger deg i kne, er du i rett posisjon til å be!

Velger vi å stole på Gud og klynge oss til hans styrke og hans løfter, vil motgang og prøvelser ikke knekke oss, de bli snudd og brukt til noe godt og vakkert. Gud sier at uansett hva vi møter vil han ikke forlate oss eller svikte oss, han er alltid trofast og slipper oss ikke.Om du ikke skjønner hvordan du skal håndtere dine prøvelser, så velg å stol på Herrens løfte om at han er med deg.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.
(Jes. 41:10)

av

Den glemte høytid

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. (Ap.gj.2:4)

Jeg er ikke den første som kaller pinsen den glemte høytid. Men hvorfor er det slik at vi har lettere for å ta denne høytiden som ekstra fridager og pusterom enn de andre kristne høytidene? Vi gjør alle noe spesielt ut av jula som er feiring av Jesu fødsel, mange har egne tradisjoner rundt påska som er til minne om Jesu død og oppstandelse, men færre går og venter med spenning og forventning på å markere pinsa. Hvorfor?

Kan det ha noe med at vi ikke helt vet hva pinsa egentlig er? Kan det ha noe med at vi ikke forstår alt rundt Den Hellige Ånd? Kan det være at det er så lite snakket om at vi ikke helt vet hva vi skal markere og derfor snakker vi ikke så mye om det fordi vi selv er usikre?

Ofte kalles pinsa for kirkens bursdag, men det blir litt feil, for det viktigste med hele pinsa er at det løftet Jesus gav disiplene sine ble oppfylt. Disiplene var samlet på øvresalen og plutselig var det som om en kraftig vind fra himmelen fyllte rommet der de var. Ildtunger viste seg, delte seg og satte seg på hver enkelt. De ble alle FYLT MED DEN HELLIGE ÅND. Her er pinsens grunnvoll, Ånden som Jesus hadde lovet kom og de ble alle fylt.

Men hvorfor har vi den Hellige Ånd? Hvem er han? Hva gjør han? Er det virkelig viktig å vektlegge Ånden  og hans gjerninger? Jeg har ikke alle svarene, men vi vil bruke denne uka til å snakke om noen av disse tingene.

Hva betyr pinsen for deg?
Hva ville du sagt hvis noen spurte deg om pinsens betydning for kirken, de kristne og deg?