hverdag

av

en vandrendes reklameplakat

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules…Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14+16)

Det er nok litt feil å si at Jesus gikk rundt som en vandrendes reklameplakat, men Jesus sa selv at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og at hans hjerte var å gjøre Fars vilje. Jesus liv var et bilde på hvem Faderen var. Den omsorg Jesus viste, var en gjenspeiling av Faderens hjerte, den refs og formaning Jesus kom med mot synd og religiøsitet, var ett uttrykk for Fars hjerte. Jesus viste i sine ord og handlinger hvem Gud Fader er.

I våre omgivelser er det mange mennesker som aldri vil plukke opp en bibel å lese, det eneste bilde de har av hvem Jesus er, er hva de ser i oss. På den måten er også vi vandrende reklameplakater. Vi lever våre liv i glasshus og andre ser på oss for å vurdere om Gud er noe de ønsker seg.

Viser vi gjennom ord og handlinger hvordan Gud er? Er det Guds hjerte og kjærlighet som stråler ut av våre liv? Lever og snakker vi slik at andre blir dradd mot det budskap vi lever og forteller?

Våre liv kan enten føre mennesker på større avstand fra Herren, eller det kan dra dem mot ham.

Vi føler nok alle at vi titt og ofte kommer til kort i det å reflektere Jesus i våre liv. Når vi føler at vi kommer til kort og trenger en forandring, kan vi gå til Gud.Gud, jeg vet at for mange er jeg den eneste bibelen de leser. og jeg ønsker at du skal reflekterers i mitt liv. Jeg klarer ikke alltid så godt selv, men vis meg hvem du vil jeg skal hjelpe, hvem du vil jeg skal gå til. Jeg er klar til å være lys og salt i denne verden. Du har min lommebok, mitt hus, min tid og meg. Led meg, hjelp og bruk meg Gud.

av

Elsker du meg mer enn disse?

For det hjertet er fullt av, det sier munnen.  (Matt.12:34b)

For noen uker siden var det et navn som kom opp i tankene mine. Jeg fant fort ut at det er lenge siden jeg har sett dette mennesket publisere noe på nett. Derfor satt jeg meg ned og begynte å kikke innom et par nettsteder hvor dette mennesket pleide å publisere sine skriverier. Etter litt kikking fant jeg ut at det var måneder siden sist noe var publisert og jeg tok turen til en side jeg visst opplyste om hjemmesiden. Det var her jeg fikk det, for meg, store sjokket. Fra å tidligere skrive i hovedsak om Gud, kristenliv og familie, var det nå nesten bare helsekost og teknologi. Jeg blar meg bakover og må over halvåret tilbake i tid før jeg finner et kort innlegg om Gud, deretter må jeg enda noen måneder bakover før det dukker opp et til… jeg kjenner tristheten kryper mer og mer inn etter som jeg kikker. Gud, hva har skjedd? Jeg tviler ikke på at dette mennesket fortsatt er frelst, men jeg ser at fokuset er totalt forandret.

Det hjertet er fullt av taler munnen, sa Jesus. Og sannheten er at vi kan få vite mye om et menneskes hjerte ved å høre på deres ord. Selvsagt sier det ikke alt, for livet som leves er også viktig å se på. Men våre ord avslører fort hvor vårt fokus er, og som i det tilfelle jeg nevnte. Når det er gått fra 90% om Gud og kristenliv til 90 % om helsekost og teknologi, da er fokuset flyttet.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, og det er ikke min sak heller siden jeg ikke er i kontakt med dette mennesket mer, men Gud brukte situasjonen til å minne meg om noe. Hva og hvem er viktigst for meg/oss? Og hvis Jesus hadde spurt meg/oss: Elsker du meg mer enn disse?, hva ville mitt/vårt ærlige svar vært?

Det er ofte ikke de «onde» tingene som kommer mellom kristne og Gud, men de «gode» som familie, jobb og aktiviteter og interesser. Tingene i seg selv er det ikke noe galt med, men hva som ofte blir problemet er at de får vårt hovedfokus. Det er utfordringer og problemer, gleder og seiere i disse ting som fanger oppmerksomhet og som vi tar med inn i lønnkammeret og deler med Gud, og det er bra. Men vi glemmer å også for en tid stenge det hele ute og bruke tid alene med Jesus. Tid som sier at «nå er det bare deg og meg Jesus, nå er det oss, nå er jeg bare din».

Gud vet vi trenger tid til jobb, familie og aktiviteter, men han vil at vi i vårt hjerte skal elske ham mer enn mennesker og ting. Gud skal ha førsteplassen i våre hjerter, han skal være den vi elsker mest og da trenger vi også å sette av tid til «nå er det bare meg og deg Gud».

Hva ville ditt svar vært hvis Jesus kom og spurte deg: Elsker du meg mer enn disse?

av

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt! Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av «den fremmede kultur og tradisjon» i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er «undersåtter og tjenere», det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?

av

Andakt når du er sliten

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. (Jes.55:1-2)

Her en dag var dette ett av søkeordene som henviste noen til bloggen. Jeg kjente hjertet sank litt da jeg leste det. Ikke fordi de kom hit (jeg ba Gud om at de må ha funnet noe til styrke og oppmuntring) men fordi jeg vet hvor vondt det er å være sliten. Jeg vet hvordan det er å gå gjennom år med tøffe tak og en kropp som ikke fungerer. Og jeg vet at det er ikke alltid så mye man kan si som hjelper… ofte er en klem, en klapp på skuldra og en «jeg forstår» noe av det beste man kan få. Å få ett lass med bibelvers listet opp hjelper ikke alltid så mye, og det er ikke alltid den beste fremgangsmåten heller.

Hva jeg tenkte på igjen er hvordan kong David ivaretok de av mennene sine som var så slitne at de ikke orket mer, han lot dem bli igjen der de var og så dro kongen og de mennene som fortsatt hadde styrke igjen ut i kamp. De vant og da det var tid for å dele «byttet» ville ikke de kjempende dele med de hvilende, men kong David sier at de som passer forsyningene har like stor del av seieren og byttet skal deles likt. Kong David forstod at mennene var utslitte og han tok hensyn til det, men han visste også at det var trofast menn som hadde kjempet hvis de kunne (se 1. Sam..30).

Og jeg tenker på hvilket flott bilde dette er av hvordan Gud kjemper for oss også. Når vi ikke orker, vil Gud- og de av våre søsken som har styrke- stå i kampen. Vi som er slitne skal få lov å hvile og finne nye krefter. Jeg tenker også på hvordan Jesus tok med seg disiplene avsides for at de skulle få være alene sammen og hvile etter de hadde vært ute på «misjonsoppdrag»(Luk.9:10). Gud vil ikke vi skal slite oss ut i tjenesten eller at livet og dets utfordringer skal slite oss ut, han vet at vi har behov for hvile.

Samtidig er det viktig at vi tar en grundig kikk på eget liv. Hva er det som gjør meg så sliten? Er det at jeg har for mange oppgaver og er med på for mye? Hvis det, hva kan kuttes ned på? Er det at familien har en for hektisk hverdag med for mange aktiviteter? Kanskje må det en begrensning til og barn og voksne må velge hva de helst vil holde på med? Er det utfordringer som egen sykdom, familiemedlemmers sykdom eller annet, må man ta hensyn til de begrensninger det gir, og også være villig til å motta hjelp fra andre. Selv om det er ting som vi kan gjøre for å lette hverdagens byrder og belastningen på oss selv, vil vi også møte tider der ting bare er tungt, vanskelig og vondt.  Bruk tiden din vist, ikke bare på det som tapper for krefter, men også på lek og moro. Uansett årsak til at du er sliten og har det tungt, vit at det er hvile og hjelp hos Jesus.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt.11:28)

av

Forberedelse for den uventede stormen

Fra begynnelsen forteller jeg slutten, på forhånd forteller jeg det som ikke har hendt. Jeg sier: «Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg.» (Jes.46:10)

Noen ganger kan vi oppleve at vi jobber med spørsmål og tanker vi ikke forstår hvorfor. Det er ting som hele tiden kommer opp i hjertet og tankene, men det er ingenting i omgivelsene og livet som tilsier at vi skal bruke mye tid på disse tingene. Noen ganger er det tanker om hvordan vi ville handlet og/eller reagert i visse situasjoner, andre ganger er det ting i hjerte og tanker som «ryddes opp i», settes under nytt lys og med det skaper ny innsikt og visdom. Det kan være tanker om nye oppgaver og nytt ansvar, men det kan også være sorgfulle temaer og følelser. Uansett hva det er, bør det ikke avvises selv om man ikke forstår hvorfor det kommer. I stede for å skyve det hele bort, er det riktig og viktig at vi inviterer Gud inn i hva som skjer. Spør om Guds lys og visdom, hjelp og vei, legedom og gjenopprettelse.

Jeg husker selv flere ganger det jobbet noe veldig i hjerte og tanker med ting jeg ikke forstod hvorfor, men da livet noen måneder senere smalt døra skikkelig hardt igjen rett i ansiktet mitt forstod jeg. I sin visdom og kjærlighet hadde Gud forberedt meg for en uventa storm. Gud hadde forberedt og formet meg så jeg skulle kunne stå fast og oppreist gjennom hva som ville komme.

Om du opplever at det er tanker eller temaer som stadig kommer opp i hjerte og tanker, inviter Gud inn i det og spør om hans lys og hjelp. Gud vil alltid gjøre hva han kan for å forberede oss på hva som ligger foran, men vi må lære å gjenkjenne hvordan Gud jobber i våre liv og selvsagt slippe han til.

Hvis du tenker tilbake, har du opplevd at Gud forberedte deg for nye ting eller en uventa storm, uten at du helt forstod det før det skjedde? Hvis du har, hvorfor ikke ta deg tid til å takke Gud for hans godhet og omsomrg.
Hvis du ikke kan huske slike episoder, hva med å spørre Gud om å vise deg de gangene han gjorde dette? -for jeg er sikker på at han har gjort det!

Hvis du opplever dette akkurat nå:
Kjære Gud, du ser ditt barn og vet hva det er som jobber i hjerte og tanker. Jeg ber om at ditt lys får skinne, din visdom får slå rot og at din styrke og legedom fyller hjertet og sinnet til ditt kjære barn.Takk Gud for at vi ikke trenger å gjøre dette alene, du er her sammen med oss. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Takk Gud for din barmhjertighet og kjærlighet. Deg til ære, oss til gagn. I Jesu dyrebare navn, amen!