Lukas

av

Den barmhjertige flyktningen

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» (Luk. 10:25-29)

Det er en ganske vanlig 4-manns bolig i utkanten av en større by, med felles inngang til leilighetene og boder på rad i kjelleren. På utsiden henger 4 postkasser og selv om alle er grønne, er de ulike. Den ene med sirlige bokstaver på et flott utformet «gullskilt», den andre med med blokkbokstaver på metall, den tredje har navn trykket på plastteip som er limt på og den fjerde er vanskelig å lese fordi bokstavene som ble skrevet på med sprittusj er falmet og slitt. Forskjellen på postkassene reflekterer til en viss grad menneskene som bor der, men bare utsiden deres…

Den tredje postkassen har vært fullere enn normalt de siste ukene. Naboene vet hvorfor det er mange brev og kort, de vet hvorfor det kommer blomster annehver dag, og de vet hvorfor de ofte hører hikst og gråt i sene nattetimer. Marit er trist og man ser hun gråter hele tiden, men hvem hadde ikke gjort det etter å ha mistet ektemann og eneste barn i en trafikkulykke? Marit skulle også vært med på helgeturen, men ble hjemme fordi hun ikke var helt i form…

Persen med gullskiltet har kikket i gulvet nesten hver gang han har møtt på Marit, for hva kan han si til henne? De lever i forskjellige verdener, han er eiendomsmekler og hun baker, han har venner med platinakort og årlige eksotiske reiser, hun har hytta til familien en gang i måneden og reiser på harrytur til Sverige. Hva kan han si, hva kan han stille opp med? Han sa i allefall at de skulle huske på henne i bønnegruppen han går i. Det må han foresten huske neste gang…

Kari og Hans med metallskiltet har sagt sine kondolerer og gitt en blomst. De sa de hadde tenkt å komme i begravelsen, men dessverre gikk det ikke. Hvor letta de begge ble da de kunne sette opp et møte på formiddagen den dagen, plutselig så de hadde en unnskyldning for å ikke gå. De har startet eget frma, det krever så mye, og det forstår jo Marit… eller? Uansett, de gav jo blomster, og de sier hei når de møtes. Kanskje de skulle skrive en lapp med behov for forbønn og levere neste gang de skulle i kirken?

Postkassen med de falmede bokstavene tilhører Medina. Hun snakker ikke så mye norsk, men hva hun ikke kan uttale, prøver hun å forklare med store hånd- og armbevegelser. Medina har to barn, men de er ikke i Norge. Selv er hun sky og holder seg ofte borte fra ukjente. Hun har fortsatt mareritt om mennene som stormet huset en mørk natt og drepte mannen, voldtok henne og raserte og brente ned hjemmet deres. Medina måtte forlate barna hos familie i en avsidesliggende landsby og flykte, hun visste at hadde de drept mannen for hans tro, var ikke hun heller trygg. Medina banker hver dag på døra til Marit, noen ganger med en tallerken mat, andre ganger har hun posten i hånda. To ganger i uka kommer hun og spør: Du ha noe butikken? Jeg ta med? Hun hadde ikke vært i kirken under begravelsen, men hun fulgte bakerst i følget da de gikk til gravstedet, og hun stod stille i bakgrunnen og ventet tålmodig mens andre hilste og klemte. Da de fleste var gått, gled hun stille fram til Marit og gav henne en lang klem mens hun sa, jeg be for deg, jeg hjelpe deg. Hun hadde holdt løftet hun gav.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk. 10: 36-37)

av

å forvalte rett

Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. (Luk. 16:10)

Vi glemmer ofte at vi blir prøvd hver eneste dag. Alle har vi ressurser som er gitt oss å forvalte og alle tar vi bevisste eller ubevisste valg i forhold til dette. Tid, ressurser (menneskelige evner, eiendeler og økonomisk) og mennesker vi står i en eller annen relasjon til. Dagens vers er i sammenheng med penger, så vi holder oss i hovedsak her- men det er også viktig  tenke over hvordan vi  forholder oss til alle de ulike typer ressurser og muligheter vi har.

Hvordan bruker vi pengene våres?
Oi, nå er vi på et område som er sårt for mange, det er vel ikke mange ting som skaper større «det er MINE!»-følelse enn penger. Det er mangen gang sagt på fleip at «lommeboka er det siste som blir frelst», og jeg synes det er et trist utsagn, men desverre sant i endeltilfeller. Jeg kan gjerne gjøre en ting og to for Gud, men ikke kom og si at han vil ha kontrollen over MIN bankkonto, over hvordan JEG bruker MINE penger…

Som kristne er vi forvaltere, vi er ikke eiere. Gud gir oss alt, og vi skal forvalte på en riktig måte. Etter tiende, hellige gaver og hva vi trenger for å leve greit, hva går pengene til da? Å hjelpe andre? Å støtte evangeliet? Å unne seg luksusgoder?

Det er mange områder vi kan nevne, men hva nytter det å bare ramse opp? Ingenting. Det som er viktig er at vi kan ta disse ordene med oss og prøve oss selv, hvordan står det egentlig til med meg? Og like viktig, ta ordene med inn framfor Gud, Gud- hvordan ser du på meg i disse tingene?

Vi trenger å vise oss som gode forvaltere i de små ting, i hverdagslige ting som å forvalte pengene våre riktig, for å kunne settes over større goder og ressurser. Står vi prøven i hverdagen? Kan vi klare å forvalte penger på en god måte? Er vi virkelig klare for å forvalte himmelens evige ressurser? For hvis vi ikke kan forvalte pengene våre riktig, hvordan skal vi da kunne forvalte Guds rikdommer og velsignelser?

av

Nåde for forbryteren

Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk.23:42-43)

Vi vet at Jesus ble korsfestet sammen med to røvere/forbrytere og selv om bibelen ikke sier noe om hva disseto var dømt for, vi vet litt om hvem romerne korsfestet på den tiden. Korsfestelse ble da sett på som den mest vanærende henrettelsesmetoden og brukt for å henrette slaver, opprørere, forrædere, pirater og kriminelle fra de nederste sosiale lagene. Mennesker som var frie romerske borgere ble kun unntaksvis korsfestet. Det var ingen symbolsk mening i korsfestelse (slik Jesu korsfestelse har for menigheten i dag), men det var kun brukt for å gi en lang, pinefull og offentlig vanærende død. «Fangene» hang til spott og spe mens kroppen ble pint til døden. Selve døden inntraff sjeldent før etter flere dager og da pga oksygenmangel eller en kombinasjon av utmattelse, tørste, blodtap og sjokk.

Selv om vi ikke kan si spesifikt hva denne forbryteren ble korsfestet for, kan vi anta at det er en mann som var fra en lavere samfunnsklasse, som gjorde opprør mot det etablerte og som ble tatt i kriminelle handlinger som f.eks. tyveri. Han ble dømt skyldig og fikk sin straff, men ulikt den andre forbryteren, så innrømmer han sin skyld (sier straffen er rettmessig). Samtidig erkjenner han også at Jesus er Guds sønn og spør om nåde.

Fortjener ett slikt menneske nåde? Fortjener en som har stjelt og løyet, som har lurt, bedradd og utnyttet andre å bli møtt med nåde? Fortjener virkelig den som har ødelagt for andre og kanskje ruinert menneskers liv både økonomisk, sosialt og ved å spre frykt, å bli møtt med nåde?

Jesus hang der ved hans side i stor smerte og i stede for å si «du får som fortjent» sier han: «Sannelig, i dag skal du være med meg i paradis». Ingen av oss fortjener å bli husket på av Gud, å bli tilgitt og få komme inn i varmen, men nettopp her møter Gud oss med en nåde som er uendelig stor. Det avhenger ikke av hva jeg gjorde, men av hva Jesus gjorde- og Jesus tok alt på seg selv for at vi skulle få gå fri.

Guds nåde gjaldt også for forbryteren, akkurat som nåden gjelder for dagens forbrytere. Jo det er konsekvenser av menneskers feile valg som de selv må bære, men når det gjelder forholdet til Gud, så har Jesus allerede tatt straffen på seg og sonet skylden, den som innrømmer sitt behov for hjelp og frelse, forbryter eller ei, møtes av Guds nåde.

av

Jesus sendte selv Den Hellige Ånd

Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. (Joh.16:7)

Jesus sa at jeg vil sende dere en talsmann. Dette er noe Jesus har for oss for å hjelpe oss å leve ett liv som er Gud til behag. Du kan ikke gjøre deg fortjent til Ånden da dette er like mye av nåde som frelsen er og vi får alle den Hellige Ånd når vi tar imot Jesus som frelser og blir født på ny. Den første fødsel er menneskelig og fysisk, den andre er åndelig.

For meg har det med Den Hellige Ånd aldri vært noe problem, Gud sendte oss Ånden for å hjelpe oss og det var det. Jeg har ikke hatt de store motforestillinger og spørsmål, for meg har Den Hellige Ånd alltid vært en like naturlig del av troen som Faderen og Sønnen, selv om det selvsagt er MYE jeg ikke har forstått. Men jeg vet at det ikke er slik for alle, og derfor bruker jeg noen linjer på å si at Den Hellige Ånd ikke er noe mystisk og uforklarlig, men Ånden er gitt oss for å hjelpe oss å leve ett kristenliv som er Gud til behag.

At Ånden kom og at vi blir fylt med Den Hellige Ånd er faktisk en oppfyllelse av flere av Bibelens profetier og løfter. Mange kjenner versene i Joel om at Gud vil utgyte av sin Ånd over alle mennesker, og de vet også at Jesus sa jeg vil sende dere talsmannen. Men samtidig som de ikke klarer å se viktigheten av Den Hellige Ånd, ønsker de likevel ALT Jesus har å gi dem- og til disse vil jeg si: Dette er noe Jesus har for deg, og det er til din hjelp og det vil føre til at Gud vil bli herliggjort i enda større grad gjennom ditt liv.

Ånden er ikke noe vi kan komme til Gud å kreve å få, det er noe Gud gir- villig og uten å gjøre forskjell på folk. Ånden er like mye en nådesgave som frelsen er. Ånden kommer utenfra, eller ovenfra kan vi si, og han bærer med seg mye som vi selv ikke kan romme eller makte. Ved Åndens hjelp vil vi bli forvandlet i sinnet, vi vil likedannes Kristus, vi vil få en sterkere Kristus-opplevelse og vi vil begynne å bry oss om andre på en dypere og mer altomfattende måte, bare for å nevne noe.

Hadde det å være kristen vært å følge ett sett av regler, kunne vi klart det selv. Hadde det å være kristen vært det samme som å følge tradisjoner og gå fast på møter, kunne vi klart det også selv. Men å leve som Jesu etterfølger er noe helt annet, det er å ta imot nåden i Jesus, å bli gjenfødt ved Ånden, det er å bli mer lik Jesus og å vokse og modnes i de gaver og frukter som bare Ånden kan gi, det er å bli utrustet til tjeneste og kall og å leve ett liv som er til Guds ære og andres beste- og i dette må vi melde pass. Dette kan vi ikke klare i egen kraft, i dette blir vi stående hjelpesløse og maktesløse, men takk Gud, vi blir ikledd kraft i fra det høye slik at vi ved Guds hjelp kan klare dette.

Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk.24:49)

av

Den gode hyrde

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. (Luk. 15:4-5)

Det må ha vært rundt 3 år siden nå, men jeg husker fortsatt den ubehagelige følelsen jeg kjente. Jeg hadde skrevet ett stykke som jeg visste ville få andre til å riste på hodet og lure på hva som var galt med meg. Og ikke bare kjente jeg at dette var riktig, men også at det skulle publiseres på 3 steder. To var norske sider jeg skrev aktivt på, den tredje en amerikansk side, alle med en god del faste lesere.

«Skal jeg virkelig sende ut dette» tenkte jeg og kjempet mot egen stolthet. Jeg likte ikke tanken på å bli sett på som rar, jeg ville jo andre skulle synes vel om meg. Men jeg visste at det var ett ord fra Gud til noen i det jeg hadde skrevet. Jeg valgte å svelge stoltheten og trykket send, selv om det var en kamp  for hver plass jeg gjorde det.

På den amerikanske siden tok det en dag før det kom en tilbakemelding fra ei som virkelig hadde blitt truffet i hjertet av budskapet, på de norske var det mer velmenende ord og tilbakemeldinger (sikkert for at noen hvertfall skulle ha sagt noe til den stakkarsen som hadde skrevet dette). Jeg følte meg dum i lange tider med tanken på hva jeg hadde sendt ut og publisert. Men Gud utfordret meg også, hva er du villig til å gjøre for at jeg skal få berøre ett av mine barn som er litt bortkommen? Ville jeg velge stolthet eller lydighet?

For ett års tid siden kom jeg tilfeldig innom en blogg, og der ser jeg at det innlegget som gav meg urolig mage var publisert. Jeg får noen ord med eieren av bloggen og han sier at det var ord Gud brukte for å hjelpe han med under en vanskelig tid, og derfor delte han det med andre. Jeg ble både målløs og ydmyk, jeg visste jo at budskapet var fra Gud, men at det hadde gjort så inntrykk…

Gud møter oss på mange forskjellige måter, og vi vet aldri helt hva vi gjør eller sier som kan være DET forløsende, oppmuntrende, trøstende, styrkende og/eller legende ord fra Herren som andre trenger. Vi må lære å i større grad være lydige overfor Den Hellige Ånds ledelse, og vi må våge å være lydige selv når det koster oss noe eller vi ikke forstår hvorfor.

Hva er du villig til å gjør og/eller gi opp for at Gud kan få møte andre med sitt ord, sin kjærlighet og legedom? Er det noe du ikke vil? Og i tilfelle, hvorfor?