omsorg

av

Søskenkjærlighet

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:34-35)

«Søskenkjærlighet på godt og vondt» har jeg sagt noen ganger for å forklare forholdet guttene mine har til hverandre. De kan være så snille med hverandre at jeg blir helt taus, men de kan også være ganske frekke mot hverandre. Det er vel ganske gjenkjennelig for dem som har mer enn ett barn, er det ikke?

Men en ting er sikkert, når det stormer rundt den ene, så står den andre opp og beskytter. Det er ingen som skal få røre broren hvis det er noe som kan gjøres for å hjelpe. Om de krangler innimellom, så tar de for det meste godt vare på hverandre.

Jeg har tenkt på Andy noen ganger de siste månedene (navn og smådetaljer endret). Jeg fikk den ære av Gud å dele mange gode stunder sammen med han for noen år siden. Vi møtte aldri hverandre da han er amerikansk indianer, men vi delte gleder og sorger, prøvelser og seiere og mye annet. Og det var noe som gjorde meg skikkelig sorgfull etter som jeg ble bedre kjent med ham… han var alene med sin smerte og sine prøvelser.

Her var en mann som hadde opplevd at kona, som hadde tjent i menigheten over mange år, plutselig en dag bare pakket sekken og forlot han og barna. Hun flyttet ikke bare ut, men hun flyttet også inn til en kjent alkoholiker og begynte å drikke og feste selv. Og hva opplever Andy? At de som han har rundt seg trekker seg bort. At han blir snakket ned om. At ingen tar tid til å komme for å høre hvordan han har det. Han sliter. Han sørger. Han forstår ikke. Og mennesker, hans søsken i Herren, snur ryggen til ham.

Det tok ganske mange mailer fram og tilbake mellom oss før han ville fortelle meg hva han drev med. Jeg fant ut at jeg maser ikke, han har sikkert en god grunn for å ikke si det. Plutselig kommer det en dag om jeg lurte og jeg svarer at jeg gjør jo det. Det går litt tid og så kommer det: Jeg er pastor… Hva så? Gjør ingen forskjell det, skriver jeg tilbake og får svaret at han har ikke ville si det fordi han har opplevd så ofte at når han sier hva han gjør trekker folk seg unna og blir stille. Og han ville så gjerne ha kontakt med meg fordi han følte at jeg så ham og at jeg brydde meg om ham, han trengte det akkurat nå. Jeg sier at det er samme for meg hva han driver med, han er et menneske som trenger omsorg, støtte og kjærlighet akkurat slik som meg. Jeg bryr meg ikke om hva du driver med, du er broren min, skrev jeg. Vi har kontakt i mange måneder til tiden er inne for at vi skal gå hver vår vei.

En mann som tjener Gud etter beste evne og følger opp barna på skole og i aktiviteter, en mann som trofast er forkynner, organisator, sjelesørger og forbeder for sin forsamling, som har plantet flere nye menigheter, som reiser mange mil hver helg for å hjelpe de nyfrelste, opplever sitt livs krise og hva skjer, søsknene snur ryggen til ham.

Er det den kjærlighet Jesus mente vi skulle ha til hverandre?

Dette er ikke unikt. Jeg har hørt, og selv opplevd, utrolig mye rart de siste årene, og jeg blir sorgfull. Når livet blir vanskelig for noen av våre søsken, så er ikke tiden inne for å dolke dem i ryggen eller å bli stille. Da er tiden inne for støtte og oppmuntring, da er tiden inne for å dele smerte, sorg og fortvilelse, da er tiden inne for å hjelpe dem å bevare håpet om en bedre morgendag. Da er tiden inne for praktisk og følbar omsorg.

Hva kan DU gjøre i dag for å vise ett av dine søsken i Herren at du elsker dem?

av

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂

av

å gi av vår overflod

Vi må alle tenke over hvordan vi kan bli litt fattigere. 

Utsagnet er gitt av pave Frans og jeg må si det rørte med noe dypt i meg fordi dette er en av tingene jeg ikke bare snakker ofte om, men også prøver- etter beste evne- å leve. Vi er velsignet med mer enn nok for at vi skal ha noe å gi videre. Det er ikke bare snakk om materielle verdier og ressurser, det gjelder også innsikt, erfaring, omsorg, tid og mye annet. Vi har alle mer enn nok på et eller flere områder i livet, vi har alle noe å bidra med. Men så skal ikke det praktiske og omsorgsfylte aspektet drive bort delen med økonomisk hjelp heller, for det er mange blant oss som er i behov av det også.

Kanskje er det tider vi ikke kan mer enn å komme gjennom den enkelte dag, slik er det inni mellom. Og jeg mener ikke at da skal alle krefter og kluter settes inn for å bare hjelpe andre, vi har lov å ta hensyn til egen kropp, hverdag og omstendigheter. Men vi kan gi et smil, vi kan si «det var godt å se deg», vi kan sende en sms om at «jeg tenker på deg». Det er ting vi kan gjøre nesten uansett hvor ille stilt det er med oss. For om vi har tøffe dager, uker og måneder, ligger de færreste av oss i koma eller bak mørke vindu og ikke kan gjøre noen ting.

Temaet er oppe igjen fordi jeg fikk et treff på bloggen da noen søkte «andakt om å gi av vår overflod» og jeg kjente nesten hjertet hoppe av glede! Takk Gud for at du legger slike tanker i mennesker! Takk Gud for at du legger ned ønske i menneskers hjerte om å bety noe for andre, om å kunne stille opp i større grad. Takk Gud at du vender mennesker tilbake til hva du hadde tenkt, at vi skal leve for deg og andre. (som sagt over, vi skal ta hensyn til egen hverdag, men det er stor forskjell på det og et konstant «meg og mine» fokus).

En gang for noen år siden snakket jeg med et par som hadde et stort kontaktnettverk. Jeg lurte på om de visste om noen som trengte endel spesifikke ting. De visste egentlig ikke om noen og spør hvorfor jeg ikke bare selger tingene? Uten å tenke sier jeg «Jeg selger ikke noe jeg kan gi bort» og jeg ser to forfjamsa ansikt foran meg. Jeg mener det fortsatt jeg, hvis jeg har noe jeg ikke trenger som kan hjelpe andre, så vær så god. Penger er selvsagt kjekt å ha (vi har ikke overflod, men nok), men det er mye kjekkere å kunne hjelpe noen som trenger det (jeg mener IKKE alle skal gjøre dette, men det er riktig for oss).

Neste innlegg kommer tirsdag 9. juli
Dagens PS er: Tenk litt over utsagnet til den nye paven, er du villig til å ta oppfordringen og gjøre dagen og livet litt rikere for noen andre?

av

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.

av

Generøsitet

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? (1. Joh. 3:17)

Det er lett å tenke at generøsitet er å gi og gjøre mye, men det er et forvrengt bilde av sannheten. Generøsitet er ikke en eie-tilstand, det er en sinns- og hjertetilstand. Om vi er generøse mennesker handler ikke om hvor mye vi har, men hva vi gjør med hva vi har.

Vi trenger ikke å være rike og ha enorm overflod for å være generøse, det er nok å ha litt og være villig til å dele av hva man har. Det gjelder ikke bare penger og ting, det gjelder tid, omsorg og kjærlighet også, det gjelder oppmerksomhet, oppmuntring og støtte.

Gud legger hver dag foran oss muligheter til å strekke oss ut mot andre og det er opp til oss om vi knuger hva vi har tettere inn til brystet eller om vi er villige til å dele hva vi har. Størrelsen på hva vi har å gi, om det er mye/stort eller lite, avgjør ikke graden av generøsitet. Det viktigste er faktisk hvordan vi bruker hva vi har, ikke hva vi kunne tenkt oss å gjøre med hva vi ikke har.

Hva som kjennetegner ekte generøsitet er villighet til å gi videre hva man har.

Relatert post: Gud vil lønne generøsitet