overgivelse

av

Se bak ordene

For vi er Kristi vellukt for Gud… (2. Kor. 2:15a)

Du vet det mennesket som alltid må si noe negativt om deg, spesielt når du står der selv, hvor irriterende og nedverdigende er det ikke? Men klarer du å se forbi din egen smerte og irritasjon?

Klarer du å se at det er et menneske som sliter med sine egne opplevelser og sår? Et menneske som er dypt elsket av Far og som Gud ønsker å nå med sin kjærlighet gjennom nettopp deg? La Gud vise deg sitt hjerte for dette mennesket og med det hjelpe deg å se bak ordene.

Er du villig til å se lenger enn egen-rettferdigheten og de såre følelser og handle utfra kjærlighet? Da VIL du få nåde til å stå i det vonde (for det er sårende) og kraft til å bekjempe det sterke som kommer mot deg (for djevelen bruker dette for å få deg til å handle feil og/eller bli så såret at du trekker deg tilbake).

Ved at du står der og handler utfra kjærlighet og nåde kan ditt liv bli et vitnesbyrd om Guds trofasthet, nåde og kjærlighet for det andre mennesket. Det er ikke din oppgave å forandre den andre, bare Gud kan forandre oss på dypet, men det er din oppgave å overfor alle være en refleksjon og en vellukt av Guds kjærlighet og nåde.

av

å vinne de skjulte kampene

Selv om David var ung da han kjempet mot Goliat, var han ingen novise. Han hadde vært i mange kamper tidligere, selv om de fleste ikke visste om dette. Da han tok på seg å forsvare Guds ære og folket sitt gjennom å kjempe mot Goliat, hadde han et lager av seire fra sine skjule kamper i minne. Bare hør hva han sa til kong Saul:

 Da sa David: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.» (1. Sam. 17:34-36)

Før vi begynner å kjempe de synlige kampene må vi vinne de skjulte, det er nødvendig av flere årsaker, bl.a.:

  • for at vi skal lære å stole på at Gud er trofast i sin tilstedeværelse, hjelp og forsørgelse,
  • for at vi skal lære at det er Gud som gir seier,
  • for at vi skal styrke vår tro, tillit og overgivelse.

Hvordan skal vi kunne gå ut i hverdagen og overvinne de kjemper og kamper som møter oss der hvis vi aldri har tatt i tu med de skjulte? Snakk med naboen, engasjer deg på arbeid, kjemp mot stolthet, bestem deg for å tilgi, gi mer enn det ventes, legg ned større innsats enn det forventes, vær villig til å legge deg selv og dine følelser ned for å kjempe for det gode og mot hva som reiser seg opp inni deg. Og når du reiser deg til kamp mot de kjempene du møter, så har det lite å si om de heter egoisme, bitterhet, selvrettferdighet, frykt, mismot eller noe annet, det viktigste er at Gud er med deg.  David sa det slik i v 37:  Og David la til: « Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Med ord som passer vår hverdag er det: Gud som frelste meg vil også fri meg fra djevelens angrep og snarer.

Vi trenger å kjempe de skjulte kampene før vi tar de store og synlige. Vi trenger å vinne disse først fordi vi trenger å i trofasthet, tro og tillit  møte de utfordringer hverdagslivet bringer oss. Når vi er sterke nok, vil Gud sette oss i posisjon til å kjempe i kamper som har betydning for mange, nettopp slik han gjorde med David.

av

Apatisk tro

 Vær ikke lunkne, men ivrige.
(Rom. 12:11a)

Hva er apati? Ordboka sier det er  følelsesløshet, sløvhet; sykelig likegyldighet.

Apatisk tro burde være umulig da tro på Jesus innebærer en livsstil som gjør at vi brenner etter å ære Gud og å hjelpe andre mennesker. Men ser vi rundt oss i kristenlandskapet ser vi at store deler av Kristi legeme er angrepet og tynget av en åndelig apati som setter både Gud og andre  mennesker på sidelinjen. Noen mener alle andre er dyktigere mens andre mener deres stemme ikke teller. Noen tror de må bli bedre kristne før de kan gjør noe for andre mens andre er for fokusert på egne liv til å ha tid til andre.

Uansett årsak er det stor mangel på fryktløs og hemningsløs tilbedelse av vår Herre Jesus i ord og gjerning. Det finnes bønnemøter som likner mer et møte i dødens forgårder enn et besøk foran himmelens trone. Det er lovsang som minner mer om sørgesanger enn jubel og tilbedelse av vår frelser og konge. Det er liv som vitner om at mitt behag er viktigere enn Guds ære og andre menneskers beste. Det har sneket seg inn en lunkenhet og avstumpet holdning i det kristne legemet som har tvunget det i kne.

For min egen del er det ikke slik at alt er bare vel med meg. Hvorfor skal jeg heie mer på guttungen når han spiller fotball enn jeg legger følelser i lovprisningen? Hvorfor er det lett å finne tid til hva jeg føler for å gjøre men vanskelig å finne tid til hva andre trenger jeg gjøre? Jeg trenger å omvende meg, jeg trenger å oppildne hva Gud har lagt i meg, jeg trenger å elske Herren hemningsløst, jeg trenger å leve fullt og helt for Gud og andre, ikke bare innimellom eller mesteparten, men alltid.

Hva med deg? Har apatisk tro og livsførsel sneket seg inn hos deg og påført deg åndelig passivitet og følelsesløshet?  Jeg takker Gud for at hos ham det er tilgivelse, nåde og hjelp for oss alle.

av

Elsker du meg mer enn disse?

For det hjertet er fullt av, det sier munnen.  (Matt.12:34b)

For noen uker siden var det et navn som kom opp i tankene mine. Jeg fant fort ut at det er lenge siden jeg har sett dette mennesket publisere noe på nett. Derfor satt jeg meg ned og begynte å kikke innom et par nettsteder hvor dette mennesket pleide å publisere sine skriverier. Etter litt kikking fant jeg ut at det var måneder siden sist noe var publisert og jeg tok turen til en side jeg visst opplyste om hjemmesiden. Det var her jeg fikk det, for meg, store sjokket. Fra å tidligere skrive i hovedsak om Gud, kristenliv og familie, var det nå nesten bare helsekost og teknologi. Jeg blar meg bakover og må over halvåret tilbake i tid før jeg finner et kort innlegg om Gud, deretter må jeg enda noen måneder bakover før det dukker opp et til… jeg kjenner tristheten kryper mer og mer inn etter som jeg kikker. Gud, hva har skjedd? Jeg tviler ikke på at dette mennesket fortsatt er frelst, men jeg ser at fokuset er totalt forandret.

Det hjertet er fullt av taler munnen, sa Jesus. Og sannheten er at vi kan få vite mye om et menneskes hjerte ved å høre på deres ord. Selvsagt sier det ikke alt, for livet som leves er også viktig å se på. Men våre ord avslører fort hvor vårt fokus er, og som i det tilfelle jeg nevnte. Når det er gått fra 90% om Gud og kristenliv til 90 % om helsekost og teknologi, da er fokuset flyttet.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, og det er ikke min sak heller siden jeg ikke er i kontakt med dette mennesket mer, men Gud brukte situasjonen til å minne meg om noe. Hva og hvem er viktigst for meg/oss? Og hvis Jesus hadde spurt meg/oss: Elsker du meg mer enn disse?, hva ville mitt/vårt ærlige svar vært?

Det er ofte ikke de «onde» tingene som kommer mellom kristne og Gud, men de «gode» som familie, jobb og aktiviteter og interesser. Tingene i seg selv er det ikke noe galt med, men hva som ofte blir problemet er at de får vårt hovedfokus. Det er utfordringer og problemer, gleder og seiere i disse ting som fanger oppmerksomhet og som vi tar med inn i lønnkammeret og deler med Gud, og det er bra. Men vi glemmer å også for en tid stenge det hele ute og bruke tid alene med Jesus. Tid som sier at «nå er det bare deg og meg Jesus, nå er det oss, nå er jeg bare din».

Gud vet vi trenger tid til jobb, familie og aktiviteter, men han vil at vi i vårt hjerte skal elske ham mer enn mennesker og ting. Gud skal ha førsteplassen i våre hjerter, han skal være den vi elsker mest og da trenger vi også å sette av tid til «nå er det bare meg og deg Gud».

Hva ville ditt svar vært hvis Jesus kom og spurte deg: Elsker du meg mer enn disse?

av

Forberedelse for den kommende stormen

Hvorfor Gud Hvorfor har jeg fått så mye om å omvende seg, om lunkenhet, om å leve overgitt? var spørsmålene jeg stilte Gud midt i skrivingen av de siste to ukers innlegg. Gud kommer ganske så fort og minner meg om flere ting han har vist meg tidligere. Om hvordan samfunn og økonomier rundt oss vil ramle sammen, om at det vil bli harde tider også i Norge, om at vi står foran en storm vi ikke har hørt maken til om i tidligere tider. Jeg ikke bare tror, men jeg vet, at det vil komme virkelig harde tider foran oss. Og jeg vet at de som vil stå som fyrtårn i den tid, er de mennesker som har lært å stole på Herren og leve i tro og tillit til at for Gud er alt mulig.

Gud minnet meg om et syn der jeg så en parade komme inn med pomp og prakt, med 7 banner/segl løftet høyt og hvordan Gud viste meg at dette var ikke fra ham men falsk forkynnelse. Jeg husker sinnet, sorgen og frustrasjonen jeg følte. Mange ble i det falske, men noen få gikk. De som forlot den falske «lykkerusen» gikk ofte ut i ødemarken. En ødemark der de ble prøvd og testet, men som samtidig var et sted der de var alene med Far og ble forfrisket. Ordene om at de vil forkynne «fred og ingen fare» når Gud kaller til omvendelse fra ugudelighet og et liv i forlystelse, «ringer» også i ørene mine. Gud minnet meg om flere ord og tanker han hadde gitt meg tidligere og om at det står at alt som kan rystes vil bli rystet for at det som ikke kan rystes (det evige) vil bli stående igjen. Han minnet meg om at at han hadde sagt jeg skulle mane mennesker til å løsrive seg fra denne verdens innflytelse og leve overgitte liv.

De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. (Sal. 125:1)

 Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild. (Heb. 12:27-29)

Det er endel kristne rundt oss som allerede i dag er i storm og ødemark, og endel av dem vet ikke hvor heldige de er. De har hørt Herrens røst og er gått avsides, og der i ensomheten får de møte Gud på en spesiell måte. De som er alene med Gud blir kjent med ham på en helt annen måte enn de som bare svipper innom en gang inni mellom. De som er alene med Gud, vil ikke bare se, men erfare Guds trofasthet på en helt spesiell måte. De vil bli grunnfestet, de vil bli likedannet Kristus, de vil forvandles innenfra og ut og gå fra herlighet til herlighet. Det forunderlige er, når de en dag der framme blir kalt ut av stormen og ødemarken, så ser de ikke selv at de skinner av Guds herlighet og kjærlighet. De tror de er svake og utkjørte, men de har en urokkelig tro på at Gud kan. Gud har formet disse menneskene på en helt spesiell måte.

Gud kaller oss i denne tid til omvendelse og fornyelse, og vi gjør lurt i å innrømme egen skyld og klynge oss til Gud. Det kommer en tid foran oss hvor bare de som har lært å dra styrke og visdom av Gud vil stå sterkt, en tid der alt raser rundt oss og Gud alene blir vår tilfluksborg og vårt sterke vern- og nettopp for en slik tid forbereder Gud de av sine barn som hører hans kall til omvendelse og som ydmyker seg i stede for å forherde sine hjerter. Hadde det ikke vært for Guds nåde hadde det vært ute med oss, la oss ikke glemme det. Men selv om Gud er nådig, vil det kommer en dag hvor dommen slippes løs.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.  Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte. (2.Pet. 3:9-14)