tunge tider

av

Men jeg vet ikke hva det er…

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. (Rom.8:26)

Jeg er trist og lei, men jeg vet ikke hvorfor…
Jeg er sliten og nedfor, men jeg skjønner ikke hvorfor…
Det er tungt og vanskelig, men jeg vet ikke hvorfor…

Mange ganger kan vi oppleve å kjenne på følelser og tilstander som ikke er gode og lette, men vi klarer ikke sette fingeren på hva som er den utløsende årsaken. Og derfor, fordi vi ikke vet hvorfor, lar vi være å søke Gud om hjelp. Hva skal vi si til Gud? Vi vet jo ikke hvorfor det er som det er…

Nettopp det kan vi fortelle Gud.

– Gud, jeg er trøtt og sliten, men skjønner ikke hvorfor. Hjelp meg Gud. Gi meg styrke, og gi meg visdom og innsikt.
– Gud jeg er nedfor og ting er tungt og vanskelig, men det er ingen ting som tilsier at jeg skal ha det slik. Gud hjelp meg, gi meg trøst og styrke. Vær du mitt sterke vern.
– Gud, alt er bare for mye. Jeg orker ikke dette, må du bære meg, vær min trygge havn og min styrke.

Vi trenger ikke ha svarene på hvorfor vi føler og opplever ting som vi gjør når vi går til Gud, våre sukk og tårer er nok. Gud ser hjertene og han kjenner oss bedre enn vi gjør selv. Om ikke vi vet svarene på våre hvorfor, vet Gud dem, og han vet også veien ut av dem.

av

å komme fram for Gud med sorg

Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt. (Sal.62.7)

En av de tingene vi lett glemmer om Gud er at han tåler våre klagerop, våre sukk, vår sorg og våre smerter. Vi har for lett for å tenke at vi må klare selv og at vi ikke må «sutre» så mye. Men er noe vanskelig for oss, er Gud virkelig interessert i å høre om det. Jo, Gud vet det allerede, men han ønsker at vi skal komme til han og personlig si hva det er som tynger og plager oss. Gud tåler vår smerte, våre tårer, vår frustrasjon og alt det vi ser på som mindre gode følelser. Gud tåler det, Gud vil høre om det, Gud vil hjelpe oss gjennom det.

Det frustrerer meg veldig de gangene jeg ser guttene sliter med noe som de ikke vil snakke med meg om. Kanskje de ikke helt vet hva det er som plager, men jeg vet at vi kan snakke oss til større innsikt og forståelse. Hjertet lengter etter at de skal snakke med meg, for jeg ønsker så gjerne å hjelpe og bære dem gjennom det vonde. Slik tror jeg Gud også er, bare i enda større grad.

Gud er interessert i hele vårt liv. Ingenting er for lite til å fange og få hans oppmerksomhet, og ingenting er for stort eller vanskelig til at han kan hjelpe.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
(Sal.62.6-8)

av

Hvil du, Jeg kjemper for deg

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt.11:28)

Det er spesielt to historier som kommer opp i tankene mine når jeg er veldig sliten, når jeg føler for å rømme fra det meste å finne stillhet, fred og hvile. Den ene er hvordan Jesus viser omsorg for disiplene når de kommer tilbake etter «evangeliseringsferd»- «kom avsides og hvil» sier Jesus og tar dem med bort fra mengden.

Den andre er fra gamle testamentet med David i hovedrollen. Siklag, byen David og hans menn bodde i, ble mens mennene var ute i krig inntatt og deres kvinner, barn og dyr ble bortført. David søker Herren om råd og får beskjed om å sette etter. Etter en liten stund kommer David og hans menn til Besor-bekken, men endel av mennene er nå så slitne at de ikke orker mer, de klarer ikke ett skritt til. David sier de skal bli igjen mens han og de andre setter etter og kjemper. Davids menn mener de som ble tilbake ikke skal få noe av byttet utover egne koner og barn, mens David, rettferdig og godhjerta som han er, sier at de som passer forsyningen har like stor del i seier og bytte som de som kjempet.

Slik kommer Gud til meg når jeg er sliten og utenfor, og slik kommer han til den slitne og trøtte nå også: Kom avsides med Meg, Jeg kjemper for deg, hvil du.

av

mens vi venter…

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal.6:9)

Det er dager og tider der vi har mer lyst til å gi opp ennå fortsette. Vi har f.eks. holdt på med en oppgave eller tjeneste lenge, men ser ikke noe særlig til resultat. Sjeldent er det en oppmuntring å få eller en takk for hva man gjør, det kommer aldri ett tilbud om litt hjelp eller ører som er villige til å lytte. De gode tilbakemeldingene er få, mens de negative om alt som er galt eller kunne vært annerledes er det flere av. Det er lett å bli matt å kjenne at frustrasjonen bygger seg opp… Er det noe vits i å fortsette?

Det er lett for andre å si at det er Gud du tjener og at du ikke skal tenke på å se synlige resultater eller på å få litt anerkjennelse av andre, men det er noe annet når man er den som står midt oppi disse tidene og følelsene. Det er vondt og sårt, man er trett og sliten, og man kjenner på frustrasjon og motløshet. Fordi vi er skapt til å være del av ett fellesskap, er vi også i behov av andres kjærlighet, omsorg, oppmuntring og anerkjennelse. Men skulle vi ikke få det når vi føler vi trenger det, er det likevel vårt ansvar å fortsette å gjøre det gode. Har ikke Gud tydelig talt til deg om å avslutte hva du holder på med av oppgaver og tjenester, så bli værende. Klyng deg til Herren selv, la Han få trøste og oppmuntre deg, la Hans styrke fylle deg- en dag vil du se resultatet bli synlige, gi bare ikke opp.

Herre, du min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern…  For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel.
(Sal.18:2-3, 32-33)

av

Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelseløste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)