Bibelvers

av

Se bak ordene

For vi er Kristi vellukt for Gud… (2. Kor. 2:15a)

Du vet det mennesket som alltid må si noe negativt om deg, spesielt når du står der selv, hvor irriterende og nedverdigende er det ikke? Men klarer du å se forbi din egen smerte og irritasjon?

Klarer du å se at det er et menneske som sliter med sine egne opplevelser og sår? Et menneske som er dypt elsket av Far og som Gud ønsker å nå med sin kjærlighet gjennom nettopp deg? La Gud vise deg sitt hjerte for dette mennesket og med det hjelpe deg å se bak ordene.

Er du villig til å se lenger enn egen-rettferdigheten og de såre følelser og handle utfra kjærlighet? Da VIL du få nåde til å stå i det vonde (for det er sårende) og kraft til å bekjempe det sterke som kommer mot deg (for djevelen bruker dette for å få deg til å handle feil og/eller bli så såret at du trekker deg tilbake).

Ved at du står der og handler utfra kjærlighet og nåde kan ditt liv bli et vitnesbyrd om Guds trofasthet, nåde og kjærlighet for det andre mennesket. Det er ikke din oppgave å forandre den andre, bare Gud kan forandre oss på dypet, men det er din oppgave å overfor alle være en refleksjon og en vellukt av Guds kjærlighet og nåde.

av

å vinne de skjulte kampene

Selv om David var ung da han kjempet mot Goliat, var han ingen novise. Han hadde vært i mange kamper tidligere, selv om de fleste ikke visste om dette. Da han tok på seg å forsvare Guds ære og folket sitt gjennom å kjempe mot Goliat, hadde han et lager av seire fra sine skjule kamper i minne. Bare hør hva han sa til kong Saul:

 Da sa David: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.» (1. Sam. 17:34-36)

Før vi begynner å kjempe de synlige kampene må vi vinne de skjulte, det er nødvendig av flere årsaker, bl.a.:

  • for at vi skal lære å stole på at Gud er trofast i sin tilstedeværelse, hjelp og forsørgelse,
  • for at vi skal lære at det er Gud som gir seier,
  • for at vi skal styrke vår tro, tillit og overgivelse.

Hvordan skal vi kunne gå ut i hverdagen og overvinne de kjemper og kamper som møter oss der hvis vi aldri har tatt i tu med de skjulte? Snakk med naboen, engasjer deg på arbeid, kjemp mot stolthet, bestem deg for å tilgi, gi mer enn det ventes, legg ned større innsats enn det forventes, vær villig til å legge deg selv og dine følelser ned for å kjempe for det gode og mot hva som reiser seg opp inni deg. Og når du reiser deg til kamp mot de kjempene du møter, så har det lite å si om de heter egoisme, bitterhet, selvrettferdighet, frykt, mismot eller noe annet, det viktigste er at Gud er med deg.  David sa det slik i v 37:  Og David la til: « Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Med ord som passer vår hverdag er det: Gud som frelste meg vil også fri meg fra djevelens angrep og snarer.

Vi trenger å kjempe de skjulte kampene før vi tar de store og synlige. Vi trenger å vinne disse først fordi vi trenger å i trofasthet, tro og tillit  møte de utfordringer hverdagslivet bringer oss. Når vi er sterke nok, vil Gud sette oss i posisjon til å kjempe i kamper som har betydning for mange, nettopp slik han gjorde med David.

av

En Fars inderlige hjertesukk

Jeg sa: Jeg vil sette deg blant sønner og gi deg et herlig land, den prektigste arv blant folkeslagene. Jeg tenkte dere ville kalle meg far og ikke vende dere bort fra meg. (Jer. 3:19)

Et vers som fanget min oppmerksomhet og nesten fikk meg i tårer, er dagens vers. Midt i vanlig hverdagskaos og oppgaver, midt i barn og slitenhet, kommer plutselig ordene ut av teksten: Jeg tenkte dere ville kalle meg far.

Det er så jeg kjenner håpet, nøden og fortvilelsen som er i ordene eksplodere og begynne å brenne i  hjertet. Hva må Gud ha tenkt og følt da han gjennom profeten fikk disse ordene skrevet ned? Hvor stor og dyp, altomfattende og altoppslukende må ikke  hans kjærlighet være når det ligger så mye savn og håp i noen får ord? Det var som om jeg hørte Gud dele sitt hjerte og si:

Jeg gjorde så mye godt for dere, jeg sørget for dere og hjalp dere, jeg viste dere nåde og tilgav, jeg tok dere tilbake og var barmhjertig mot dere, jeg gjorde alt dette fordi jeg elsker dere med en brennende og evig kjærlighet, jeg gjorde dette fordi jeg ønsker å vandre i fellesskap med dere, jeg gjorde det fordi jeg tenkte at da ville dere kalle meg far.

Folket som disse ordene ble skrevet til, vendte seg bort fra Gud. Selv om Gud hadde gjort ufattelig mye godt mot dem, gav de ham ikke i gjengjeld den nærhet, kjærlighet og fortrolighet som han lengtet så inderlig sterkt etter.

Hvordan er det med oss? Når Gud er nådig og god mot oss, tar vi det som en selvfølge eller får det takknemligheten over å kunne kalle Gud min Far til å eksplodere i hjertet? Hvordan svarer vi på  Guds rop etter et nært og fortrolig fellesskap med oss?

av

Apatisk tro

 Vær ikke lunkne, men ivrige.
(Rom. 12:11a)

Hva er apati? Ordboka sier det er  følelsesløshet, sløvhet; sykelig likegyldighet.

Apatisk tro burde være umulig da tro på Jesus innebærer en livsstil som gjør at vi brenner etter å ære Gud og å hjelpe andre mennesker. Men ser vi rundt oss i kristenlandskapet ser vi at store deler av Kristi legeme er angrepet og tynget av en åndelig apati som setter både Gud og andre  mennesker på sidelinjen. Noen mener alle andre er dyktigere mens andre mener deres stemme ikke teller. Noen tror de må bli bedre kristne før de kan gjør noe for andre mens andre er for fokusert på egne liv til å ha tid til andre.

Uansett årsak er det stor mangel på fryktløs og hemningsløs tilbedelse av vår Herre Jesus i ord og gjerning. Det finnes bønnemøter som likner mer et møte i dødens forgårder enn et besøk foran himmelens trone. Det er lovsang som minner mer om sørgesanger enn jubel og tilbedelse av vår frelser og konge. Det er liv som vitner om at mitt behag er viktigere enn Guds ære og andre menneskers beste. Det har sneket seg inn en lunkenhet og avstumpet holdning i det kristne legemet som har tvunget det i kne.

For min egen del er det ikke slik at alt er bare vel med meg. Hvorfor skal jeg heie mer på guttungen når han spiller fotball enn jeg legger følelser i lovprisningen? Hvorfor er det lett å finne tid til hva jeg føler for å gjøre men vanskelig å finne tid til hva andre trenger jeg gjøre? Jeg trenger å omvende meg, jeg trenger å oppildne hva Gud har lagt i meg, jeg trenger å elske Herren hemningsløst, jeg trenger å leve fullt og helt for Gud og andre, ikke bare innimellom eller mesteparten, men alltid.

Hva med deg? Har apatisk tro og livsførsel sneket seg inn hos deg og påført deg åndelig passivitet og følelsesløshet?  Jeg takker Gud for at hos ham det er tilgivelse, nåde og hjelp for oss alle.

av

En trofast hjelper i nøden

Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg!
Han lar aldri den rettferdige vakle. (Sal. 55:23)

En annerledes kvelds-lesing gav ettertanke som fortsatt  runger. Etter den utvalgte bibelhistorien var lest var det størsten som bladde for å finne hva han ville. Han er innom oljekrukka som ikke ble tom, men vil ikke lese den. Så kommer ett av flere gulløyeblikk (de kom på rad den kvelden).

Men mamma, det ligner på da vi hadde en melpose som ikke ble tom. Ja, det gjør det. Vi hadde handlet litt ekstra mel på høsten og det rakk til våren selv om vi bakte og bakte, det ble faktisk ikke tomt før vi kom økonomisk ovenpå igjen (noen titalls tusen i ekstra og uforutsette utgifter tar måneder å komme seg etter). Og i denne tiden hadde vi også ei Zaloflaske som ikke ble tom, forteller jeg. I 3 måneder stod den der med 3 cm såpe i, og selv om den ble brukt mange ganger daglig, var det fortsatt like mye. Vi snakket også om fryseren som ikke ble fylt på noe særlig men som likevel ikke ble tom, selv om det var oss, en nabo-familie og en singel nabo som spiste av den. Og om da vi en fredag i samme periode oppdaget av våren virkelig var her og gutta trengte lave sko for to uker siden. Den kvelden ble noen minnet om å hjelpe oss og lørdag morgen kunne vi gå å kjøpe sko til dem. Jeg vet hvem som gjorde det, det var pappa’n til Jesus, smiler eldsten. Småtten er like enig og også svært forbauset over den Zalo-flaska, går det virkelig ann? Ja, med Gud gjør det!

Det er så i tråd med hva jeg og minsten snakket om på ettermiddagen, at gjør vi hva vi kan vil Gud sørge for hva vi ikke kan. Kan jeg jobbe, men vil ikke, er det lite vits i å be Gud om mat på bordet. Kan jeg derimot ikke, fordi helsa ikke tillater det eller jeg ikke får jobb tross anstrengelser, er det selvsagt å tro Gud vil hjelpe.

Jeg skriver om det i forhold til økonomisk forsørgelse da det var det gutta og jeg snakket om, men det gjelder i forhold til det meste. Vil vi, men kan ikke i egen kraft, kan og skal vi stole på Guds hjelp. Om det er styrke til å møte frykt, mot til å gå til noen, hjelp til å tilgi,om vi trenger legedom og gjenopprettelse, uansett hva- Gud er mer enn villig til å hjelpe oss med hva vi enn møter.