nåde

av

Jeg mega-lover…

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klag. 3:22-23)


«Jeg mega-lover å være snill og gjøre som du sier» sier guttungen og kikker på meg med bedende øyne. «Kan jeg få lov?» Han vet at svaret er nei og han vet det er fordi han ikke har hørt etter tidligere, og derfor må det kraftigere skyts til, «mega-loving» er den nye greia som prøves ut.

Og selv om jeg smiler over gutten må jeg med vedmod innrømme at jeg er nok litt flink til å «mega-love» jeg også. Jeg er opptatt av å holde løfter gitt til både mennesker og Gud, fordi det er viktig at vi lar vårt ja være ja og nei være nei, men noen ganger forlover jeg meg. Det kan være av ubetenksomhet, at jeg glemte en annen avtale eller annet, eller det kan være fordi lysten til å gjøre eller få noe spesielt driver meg. Jeg lover Gud og/eller mennesker at hvis jeg får lov til å … så skal jeg …

Og ofte ender jeg der at jeg ikke holder det løftet. Når jeg får hva jeg ville er det ikke like viktig hva jeg lovte til gjengkjeld, eller det kan være at jeg har gitt ett løfte jeg rett og slett ikke har ressurser eller evne til å innfri.

Jo Gud gjorde rett i å minne meg om å være forsiktig med hva jeg lover, men hva han også minnet meg om er at vi avslutter denne dagen og starter på ny i morgen.Noen ganger er det ren nåde vi blir møtt med, vi lar det ligge og starter på ny i morgen.Underfull nåde!

Jeg skal starte på ny denne dagen i forhold til mine gutter, jeg mega-lover! Er det noen du trenger å starte på ny overfor?

av

Alltid elsket

Guttene kikker på meg med store og spørrende øyner og spør overrasket: «Hvorfor får vi pizza og brus til maten?» Jeg later som ingen ting og spør om ikke de liker det lenger eller? «JO! Men i dag?» «Jeg tenkte vi trengte å kose oss litt sammen og jeg visste dere ville like dette», svarer jeg og får dem til bords.

Dette skjer i kveldingen etter en dag der krangling, fant og ulydighet har preget store deler av tiden fra soloppgang til solnedgang. Dråpen fløt til slutt over for mor og det ble rom-arrest på halvannen time for begge guttene. Jeg bruker de første minuttene til å trekke pusten for så å sette igang med maten.

Hadde guttene «fortjent» en slik kveld? Nei. Er guttene mine verdt en slik kveld? JA!

Vi har ikke fortjent noe som helst fra Gud, men likevel er vi elsket med en evig kjærlighet, omsluttet av hans barmhjertighet og nåde. Og som guttene mine, trenger vi å oppleve at vi er elsket og verdsatt når vi føler vi minst fortjener det. Eller som den kjente: «Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest»

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. (Jer.31:3)

Relaterte poster:
Evig kjærlighet
Pappa elsker deg uansett
Frydefull kjærlighet

av

Ord til trøst

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal.119:50)

Søndags formiddag satt jeg ute på verandaen og leste Bibelen. Jeg leste litt fordi jeg trenge ord fra Gud å dele, men mest fordi jeg selv trengte styrke og trøst. Det er ett eller annet «i lufta» som jeg ikke får tak i for tiden, det skjer noe som er utenfor min forstand og fatteevne. Jeg skulle ønske jeg visste hva, men jeg kjenner bare det er tungt, trist og ensomt.

Da er det godt å søke inn i Herrens ord. Det er ikke alltid jeg får «blinkende skriftsteder» og de store aha!, men bare det at sjelen fylles med Herrens ord er til trøst og styrke. I de stundene er det ofte noen favoritter som slås opp, og denne gangen var det Jakobs brev, som i tiår har vært en kjær favoritt hos meg. Der i første kapittel (1:17) ble jeg minnet om at hos Gud er det ingen skiftende skygge. Selv i en kaotisk og stadig skiftende verden og hverdag; Gud er alltid den samme. Alltid god og barmhjertig, alltid klar med trøst og styrke, alltid nådig og barmhjertig. Det ble en påminnelse som bragte trøst og styrke.

av

Nådefull og barmhjertig

Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. (1.Tim.1:16)

Det er knuffinger og skurring i lufta, selv etter ett tiår har karene vanskelig for å finne en god tone seg i mellom. Det er egentlig forunderlig, fordi de har støttet og hjulpet hverandre gjennom harde tider, de har hjulpet hverandre i tjeneste og hverdag. Likevel er det alltid noe som skurrer mellom dem. Kanskje er det aldersforskjellen som gjør det. De er vokst opp med en generasjon mellom seg og deres livserfaringer og samfunnstanker er ulike. Kanskje er det fordi en var på kjøret, mens den andre gav fra seg status og prestisje og bodde frivillig blant hjemløse.

Kanskje er det fordi de er hverandres slipesteiner? Tenk om Gud satte dem sammen fordi de ville pushe hverandre til å gå videre med Gud, fordi de ville trenge masse nåde og barmhjertighet for å kunne tåle hverandre, respektere og elske hverandre som ekte søsken. Uansett hvorfor, rådet jeg igjen gav var: Vær respektfull og vis barmhjertighet, akkurat slik vår dyrebare Herre Jesus er.

Når vi er tilgitt så mye, hvordan kan vi annet enn å tilgi andre?

Herre Jesus, hjelp oss å være like nådefull og barmhjertig mot hverandre som du er mot oss.

av

Berør hjertene, ikke nesetippen

Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Ef.4:32)

Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.

La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. (Heb.10:24)