trøst

av

Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

av

Gud blir ikke trøtt av deg

Gud blir ikke trøtt av å elske deg.
Gud blir ikke trøtt av å hjelpe deg.
Gud blir ikke trøtt av å trøste deg.
Gud blir ikke trøtt av å fylle deg.
Gud blir ikke trøtt av å kjempe for deg.
Gud blir ikke trøtt av å forandre deg.
Gud blir ikke trøtt av å bære deg.
Gud blir ikke trøtt av å styrke deg.

Gud blir ikke trøtt av dine tårer.
Gud blir ikke trøtt av din svakhet.
Gud blir ikke trøtt av din vaklende forsøk.
Gud blir ikke trøtt av dine sukk.
Gud blir ikke trøtt av dine bønner.

Gud blir ikke trøtt av deg.
Hans kjærlighet er evig.
Hans nåde er større en du kan gripe.
Hans tanker er håp og framtid for deg.
Han kan gjøre hva han har sagt,
og han vil gjøre det.

Gud blir ikke trøtt av å elske deg og hjelpe deg.
Du er hans dyrebare barn og han er alltid med deg.
Han er trofast, alltid og til alle tider.
Han er alltid der med deg,
og alle dine tider er i hans hånd.

Frykt ikke, du er elsket av Herren.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe. (Jes. 26:4)

Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. (Sal. 23:6)

Var dette noe for deg? Da vil du kanskje også finne glede og trøst i innlegget 15 ting Gud ikke kan

Neste uke er det høstferie på denne kanten av landet. Vanligvis tar jeg ferie sammen med guttene, men denne gangen kommer det til å bli postet to innlegg i løpet av ferieuken. Ønsker alle ei god helg og god neste uke, og til dere som har ferie: God ferie!

av

Når sykdom driver mennesker bort

Mange som sliter med kronisk sykdom har erfart at mange mennesker ikke takler dette. Hvordan forholder vi oss til dette? I dag vil jeg minne deg om at selv om mennesker kanskje ikke ser deg, så ser Gud deg.

Sykdom har en tendens til å drive mennesker bort, hvertfall sykdom som varer over tid. Det er enkelte som sier at de har en 6-ukers grense der de ser om noen blir eller går, min erfaring er at etter ca 3 måneder vil du erfare om det er mennesker som vil være sammen med deg eller ikke.

Men så er det slik at når vi blir syke så påvirker det ikke bare mulige nye bekjentskaper, men også de vi allerede har. Det er de som opplever at både familie og venner trekker seg mer og mer bort. De ‘holder’ kanskje litt lenger enn mulige nye, men etter en tid blir de også mer og mer borte. Og det er vondt, det er sårt og det føles vanvittig urettferdig ut.  Kong David sier i Salme 38:12 noe mange kan kjenne seg igjen i: «Venner og de som står meg nær,  holder seg borte fra min plage, mine nærmeste holder seg på avstand.» 

Det er en beskrivelse av hva mange med sykdom opplever, men samtidig gir det oss en liten pekepinne til hvorfor mennesker trekker seg bort og holder seg vekke. De holder seg borte fra min plage, sier David, og det er oftest dette som er årsaken til at vi opplever at mennesker forsvinner ut i periferien. Den smerte, de utfordringer, de plager og begrensninger vi opplever pga sykdom, blir en stadig påminnelse for andre om egen svakhet, dødelighet og manglende evne til å hindre at de selv kanskje ender opp slik. Det er rett og slett for krevende, tungt og belastende for enkelte og hele tiden bli minnet om at de egentlig ikke har kontrollen.

Men selv om vi vet dette, er det like vondt å oppleve at vi blir sittende mer og mer alene tilbake. Det er ikke godt å oppleve at mennesker tar avstand fra oss fordi de ikke håndterer sykdommens utslag. Vi merker at de klarer ikke å se oss lenger fordi sykdommen blir så stor i deres øyne at det stenger for deres evne til å se den oss vi alltid har vært.

Hagar opplevde en tid i livet der alt var mørkt, tungt og vanskelig og hun rømte ut i ørkenen. Det var konflikt mellom henne og hennes frue og oppi dette var hun gravid. Hun har lyst å gi opp, hun orker ikke mer av vanskelighetene. Der ute i ørkenen kommer Gud til henne og taler ord av nåde, visdom og kjærlighet. Hun får klar beskjed om hva hun skal gjøre og også om at Gud vil være med henne og barnet hun bærer. Det er her, i en utrolig fortvilet og mørk stund, at Gud viser en spesiell side ved seg selv- han er «den Gud som ser meg».

Om du opplever at mennesker ikke klarer å se deg lenger fordi sykdommen din stenger for dem eller om du opplever at mennesker holder seg borte fra deg pga sykdommen, vit at Gud aldri forlater deg. Han er den Gud som ser deg, Han er den Gud som kommer nær selv i det tunge og vanskelige og gir nåde, trøst, hjelp og styrke. Om mennesker forlater deg så vil aldri Gud.

Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!  (5. Mos. 31:8)

av

Du er med meg

Den som sitter i skjul hos Den høyeste
og finner nattely i skyggen av Den veldige, 
han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, 
min Gud som jeg setter min lit til!»
(Sal. 91:1-2)

Det er kanskje smerte i mørke natten,
men jeg vet at det vil gry mot dag,
for du er med meg.
Det er kanskje frådende bølger og stormvær,
men jeg vet at mitt hjerte vil finne ro,
for du er med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

Jeg vet at det er legedom i dine armer
og at håp vil bryte fram,
du er alltid med meg.
Jeg vet at det er styrke og hjelp hos deg
og at du kjemper for meg,
du er alltid med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

av

Kikk på korset en gang til

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (1. Kor. 1:18)

Mørket omslutter og smerten skjærer i hjertet. Verden er kald og uforsonelig, det er ufred og motløshet. Elsker du meg virkelig Gud?

Kikk på korset en gang til, se hvor stor kjærlighet Gud elsker deg med.

Tvilen tynger og tankene er mange, hvorfor er det så mye uro og hvor er veien ut av dette? Hvordan kan det være fremtid og håp for meg?

Kikk på korset en gang til, se den forløsning og løsning Gud har bragt deg.

Det er smerter som skriker høyere enn tankene, tårene triller stille nedover kinnene fordi du orker ikke snakke. Er det styrke og helbredelse for meg?

Kikk på korset en gang til, se han som alle våre plager og sykdommer tok på seg selv for at du skulle ha fred med Gud, ha hjelp i alle ting og få legedom og gjenopprettelse

Kikk på korset en gang til.
Ser du at Gud elsker deg og at han selv tok alt på seg?
Ser du at det er kjærlighet og ikke verdens myndigheter som hang han opp der?
Ser du at det er hjelp og forløsning for deg der?
Ser du at det er for deg Jesus hang der, fordi han elsker deg og vil deg alt godt?
Kikk på korset en gang til.

For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset. (Kol. 1:19-20)