Andakt

av

Gud er en god Far

Torsdag våknet jeg med kraftig senebetennelse i skrive (ehh taste)hånden. Det er umulig å skrive mer enn noen få setninger. Velger derfor å bruke et eldre innlegg fra den andre bloggen i stede for å ferdigskrive kladdene jeg har her. Neste uke kommer det også til å postes innlegg fra tidligere år, både fordi de fortsatt er gjeldende og fordi det gir meg hvilepause. Alle lesere ønskers ei riktig god helg!

Gud er en god Far

“Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!” (1.Joh.3.1a)

Bibelen sier at de som tar imot Jesus blir Guds barn. Å ta imot Jesus er mer enn å bare si en bønn, mer enn å bare tro at man tror- det er ett aktivt liv! Frelse er noe som forandrer ett menneske, fordi ett nytt liv er begynt på innsiden. Etter som dager, uker og måneder går- skal forandring ta sted. Man tenker og handler annerledes, plutselig forandres interesser, det som før var greit er plutselig ikke det, verdier endres, og kanskje den dypeste forandring er at man begynner å tenke mer på andre…

For mange ender livet som kristen opp i å følge ett nytt sett regler, det er fort å bli religiøs og tro at en god livsførsel og det å gjøre de rette ting er nok, men selv om dette er viktig er ikke dette kjernen i kristenlivet… Kjernen er at Gud elsker oss så mye at Han gav sin egen sønn for at vi gjennom Ham kunne bli frelst og få komme inn i det nære fellesskap med Gud som vi er skapt til. Mennesket er skapt til å bli elsket og å elske- av Gud og andre mennesker.

Gud ønsker å være Far for oss, Han ønsker å hjelpe oss og å være der for oss, Han tar imot oss med åpne armer- selv de ganger vi har gått skikkelig på trynet, Han veileder og rettleder oss, Han er Far med stor F.

For mange kan det være vanskelig å forholde seg til denne siden av Gud, fordi egne erfaringer ikke er gode. Men Gud er en Far som ikke svikter, som alltid elsker, som alltid gir tilgivelse og nåde, som alltid er der. Alltid trofast, tålmodig, nådig og kjærlig.

Vi fanges fort av hverdagens mas og jag og glemmer å trekke oss litt tilbake å pleie forholdet med Far. Som vi ønsker å være sammen med våre barn, ønsker Gud å være sammen med sine. Jeg ønsker ikke at mine barn kommer til meg bare når de trenger noe, jeg vil være der med dem og for dem gjennom lek og alvor, tårer og latter, sorg og glede, utfordringer og mestringer- jeg ønsker å være der i hele deres liv. Slik er Gud også, Han ønsker å bli sluppet inn i hele våre liv. Hvorfor ikke ta noen minutter i stillhet, takk Gud for at du får være Hans barn, pris Han for den Han er og bare si at du er glad i Ham og trenger Ham…

Lukas 15 har fortellingen om den bortkomne sønn. Han som tilslutt befant seg på bunnen og etter å ha husket alt det gode hos far vender nesen hjem. Han møtes ikke av en pekefinger, han møtes av en far som kommer løpende mot ham og kaster seg rundt han i glede over at han er hjemme igjen. Gutten prøver å forklare og unnskylde seg, men faren vil ikke høre på alle ‘jammen jeg har…’ som kommer. Han tar imot med åpne armer, nådig og kjærlig. Om vi kommer bort, om vi går på trynet, er Gud nådig- Han vil tilgi og Han tar imot oss med åpne armer. Det finnes ikke “en strek i sanden” der nåden tar slutt, Gud tilgir alltid ett angrende barn. Ikke la skyldfølelse og fortid hindre deg fra å være ett barn av Gud… Gud lover at om vi kommer nær til Ham vil Han komme nær til oss!

av

Kjenner du Jesus?

Visste du at det går ann å invitere Jesus inn i livet for så å ikke bli kjent med ham?

La oss se med litt nye øyne på historien om Marta og Maria. Vi vet at Jesus blir invitert inn i deres hjem og at mens Marta springer rundt og forbereder sitter Maria ved Jesu sine føtter. Kan du se for deg Marta som inviterer Jesus med seg hjem og sier: «Se her, her er en plass du kan sitte og hvile. Ta en kopp te og noe å spise på mens jeg går og steller i stand mat.» Og Marta beveger seg ut av rommet der Jesus er plassert og holder seg i siderommet der hun forbereder og styrer på.

Slik er det en del mennesker som forholder seg til Jesus i dag også. De inviterer Jesus inn i sine liv for deretter å plassere han utenfor deres hverdagsliv. Jesus kan de gå til når de har ordnet det de skal gjøre og alt er på stell og plass, når det er noe de er litt frustrert over og ikke forstår, men i det store og hele lever de sitt liv i et annet «rom» enn de har plassert Jesus.

Maria valgte den gode del, sa Jesus. Maria satt ved Mesterens føtter og tok til seg av undervisning og nærvær. Jeg tror Jesus hadde en fremtreden som gjorde at mennesker følte seg akseptert og ivaretatt i hans nærhet. Jeg tror Jesu ord var fulle av nåde og omsorg selv om de kanskje var litt harde. Jeg tror at de som bruker tid ved Jesu føtter er de som lærer han å kjenne.

Det er ikke nok å bare invitere Jesus hjem, vi må også oppholde oss «i samme rom» som han, ta tid til å pleie fellesskapet med ham og lære av hans ord og lære. Her er historien jeg nevnte:

Jesus hos Marta og Maria
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt.  Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk. 10:38-42)

av

Lev for Gud i dag

Pris deg ikke lykkelig over morgendagen, for du vet ikke hva den vil bringe. (Ordsp. 27:1)

Mange tenker at denne dagen ikke er så viktig, for det kommer mange flere senere. De unge ser kanskje ikke viktigheten av å leve for Jesus i dag, de eldre glemmer kanskje å leve i dag fordi de tenker på alle de år de har bak seg. Men ingen av oss kjenner morgendagen, vi vet ikke om den kommer og vi vet ikke hva den eventuelt vil bringe. Uansett hva tall alderen vår har, vi har alle bare denne dagen.

Det er i dag vi kan leve for Jesus.
Det er i dag vi kan hjelpe andre.
Det er i dag vi kan strekke oss etter å ære Far.
Det er i dag vi kan fortelle om Guds trofasthet mot oss.
Det er i dag vi kan gi en klem og oppmuntring.
Det er i dag vi kan søke Gud om hjelp til å bryte uvaner.
Det er i dag vi kan velge å vandre med den levende Gud.

Det er i dag vi kan prise og takke Jesus.
Det er i dag… ikke i går og ikke i morgen, bare i dag.

Når vi har tunge tider er det lett å se med rosarøde skylapper på morgendagen. Jeg gleder meg til denne dagen er over, bare morgendagen blir bedre. Vi flytter fokus fra å leve i dag fordi vi ikke er fornøyde med dagens livssituasjon, de prøvelser og utfordringer vi møter er tunge, vanskelige og såre. Men ved å lengte etter morgendagen mister vi mange muligheter til å leve i dag. Det er vi som bestemmer hva vi vil tro og hvordan vi vil leve, men Gud vil alltid komme inn og sterkt støtte opp om og styrke de valg vi tar som samstemmer med hans ord.

I dag kan vi velge å leve liv som er Far til behag, som er til hjelp for andre, som er å heve seg over dagens utfordring, som er å fylle dagen med takk og pris til Gud, som er å søke hjelp fra Gud og mennesker fordi det er tøft. Vi eier ikke morgendagen og gårsdagen er forbi vi har kun i dag og i dag hjelper Herren.

av

Barnlig entusiasme

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Rom. 1:16)

Mandagens fotballtrening ble ikke som ventet da jeg ble snakkendes veldig mye med en av de andre mødrene. Ikke det at vi ikke snakker sammen, men denne gangen var det få foreldre som fulgte og dermed ble det mulighet for lengre og mer inngående samtaler. Vi snakker om utdanning og jobb, om sykdom og barn, om mandler og andre ulumskheter som må fjernes for å bedre barns språk og forbedre helsen. Dette får eldsten, som har en pause fra egen fotballspilling, med seg og innspillene kommer på rekke og rad:

«Fortell om hva Gud gjorde etter jeg ble operert, jeg kunne jo noe 2 dager etter!» Og jeg forteller om mirakuløs rekonvalesens, om bading to dager etter og om skiver med skorpe på. Gutten er ikke fornøyd, vi må jo fortelle om brorens historie også!

«Fortell om drømmen også, om hva Gud fortalte!» kommer det entusiastisk fra eldstegutt. Og jeg forteller om hvordan Gud fortalte minsten at han måtte begynne å drikke og spise igjen. Det hadde vært en lang og tung rekonvalesens etter en operasjon og gutten sluttet å spise og drikke. Det nærmet seg innleggelse for å få intravenøs væske ol da Gud grep inn og talte til gutten. Den morgenen begynte minsten å spise og drikke igjen og endelig, etter nesten 2 ukers nedtur, snudde det å begynte å gå oppover.

«Fortell om hva han sa neste morgen da!» fortsetter gutten etter jeg var ferdig med første del. Og jeg forteller om gutten som satt ved frokostbordet og ikke ville spise og drikke, «for Gud hadde ikke sagt noe i natt» som han forklarte. Jeg forteller om at jeg spurte gutten om han ikke trodde at Gud mente at når han sa noe en gang så skulle vi gjøre det. Det var vel ikke meningen at Gud måtte mase på oss hver dag når han hadde gitt oss en beskjed? Gutten tenker seg om og sier seg enig, tar maten og begynner å spise.

«Fortell om…» det var en så naturlig og enkel måte å dele hvordan Gud har vært nær og trofast i våres liv, å få dele vitnesbyrd om en god og kjærlig Gud som er nær sine.

Men jeg må innrømme at jeg delte ikke helt den barnlige entusiasmen til min eldste, jeg ble litt ettertenksom før jeg begynte å snakke. Fort fløy tankene gjennom hodet: Kan jeg si dette? Jeg vet ikke hva hun tror og om hun tror? Jeg vet ikke hvor de står i kristen-landskapet? Tvilen og usikkerheten velges bort og jeg forteller etter som eldsten gir sine innspill. Tenk å fint å kunne si at jeg fortalte alt med stor ro og innlevelse, men jeg gjorde ikke. Jeg ble nok litt snar i svingene og tok den litt kortere versjonen. Jeg følte meg faktisk  litt ubekvem der jeg satt å fortalte.

På kvelden kom det hele opp for meg igjen sammen med linjen «jeg skammer meg ikke over evangeliet». Tanken kommer: Hvorfor lot jeg usikkerheten om hva hun trodde og mente hindre meg fra å fortelle den fulle og hele historien? Jo, jeg fortalte og delte mye, jeg la ikke skjul på at vi tror på en tilstedeværende og aktiv Gud, men samtidig var jeg også litt tilbakeholdende og kort.

Har du opplevd at frykt og usikkerhet har hindret deg fra å benytte gyldne anledninger til å dele med andre om Guds godhet og trofasthet?

Må Gud gi oss alle mot til å dele med den samme barnlige entusiasmen gutten min hadde!

av

Hva hører du?

«Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. (Joh. 11:23-24)

Jesus sier her til Marta at hennes døde bror Lasarus skal stå opp igjen.Vi vet at Jesus mente i nærmeste framtid, men dette klarer ikke Marta å høre. Hun tror på den siste dags oppstandelse, men å tro på at hennes bror nettopp den dagen skal bli levende går langt over hodet og forbi hva hun kan forestille seg. De ord Jesus sier sprenger hennes forståelse og erfaringer i så stor grad at hun ikke egentlig «hører» hva Jesus sier til henne. Det er hennes erfaringer og forståelse som farger hva hun hører og oppfatter, og siden denne er begrenset, mister hun betydningen av hva som sies.

«Verdens beste søster» står det på et hånkle jeg har. Det var en gang bak der det kom som gave fra minste lillebror med fru. En koselig oppmuntring i en tøff hverdag. Eller? «Du er den beste søsteren jeg har» stod det i en sms jeg fikk fra eldste lillebror i fjor en gang. Jeg burde kjenne meg stolt og takknemlig for å få slike gode ord, burde jeg ikke?

Før jeg sier så mye mer, hva tenker du når noen sier noe pent til deg? Når du får skryt og oppmuntring, når noen sier takk, at det du gjorde og sa var akkurat hva de trengte, når noen sier du er spesiell og god eller at de sier jeg er glad i deg og takknemlig for deg. Hva hører du egentlig? Hører du de ordene de sier, eller hører du dine egne (og/eller djevelens) tanker om at det er bare tomme ord og løgn?

Tanker som
– de mener det ikke,
– de bare sier det for å være høflige,
– det er ikke så godt ment som det er sagt,
– de bare føler seg forpliktet til å si slikt.

Løgner som
– jeg vet det ikke er sant for  jeg fortjener det ikke,
– jeg duger ikke til stort så det er ikke sant,
– jeg klarer ikke slikt jeg og andre liknendes løgner?

Jeg har hørt mange av de tankene og løgnene og det er fortsatt et av mine kampområder. Selvbilde og følelse av verdi er ikke det sterkeste her i gården og jeg kjenner også at kampen kommer i sammenheng med de store begrensningene sykdom legger på meg og mitt liv. «Jeg duger ikke og kan nesten ingen ting» er ikke uvanlig at popper opp i hodet mitt, «jeg fortjener ikke så gode ord og så mye godt» er andre tanker og følelser.

Jeg valgte de to eksemplene i toppen fordi de så tydelig beskriver hva jeg mener.
«Du er den beste søster i verden/jeg kunne hatt» sa ordene, men i hodet mitt flyger tanken «men jeg er den eneste søstera du har så det er da ikke så rart» fort forbi. «Jeg er stolt av deg og at du står» er noe annet de har sagt, mens jeg hører «det er bare ord, det er jo ingen ting å være stolt over, jeg er udugelig.»

Jeg hører ofte ikke hva andre mennesker sier til meg og om meg, hvordan er det med deg?

Hvis vi ikke klarer å virkelig høre og tro andre menneskers gode ord og kjærlige aksept, klarer vi da å virkelig høre dette fra Gud?