Andakt

av

en vandrendes reklameplakat

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules…Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14+16)

Det er nok litt feil å si at Jesus gikk rundt som en vandrendes reklameplakat, men Jesus sa selv at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og at hans hjerte var å gjøre Fars vilje. Jesus liv var et bilde på hvem Faderen var. Den omsorg Jesus viste, var en gjenspeiling av Faderens hjerte, den refs og formaning Jesus kom med mot synd og religiøsitet, var ett uttrykk for Fars hjerte. Jesus viste i sine ord og handlinger hvem Gud Fader er.

I våre omgivelser er det mange mennesker som aldri vil plukke opp en bibel å lese, det eneste bilde de har av hvem Jesus er, er hva de ser i oss. På den måten er også vi vandrende reklameplakater. Vi lever våre liv i glasshus og andre ser på oss for å vurdere om Gud er noe de ønsker seg.

Viser vi gjennom ord og handlinger hvordan Gud er? Er det Guds hjerte og kjærlighet som stråler ut av våre liv? Lever og snakker vi slik at andre blir dradd mot det budskap vi lever og forteller?

Våre liv kan enten føre mennesker på større avstand fra Herren, eller det kan dra dem mot ham.

Vi føler nok alle at vi titt og ofte kommer til kort i det å reflektere Jesus i våre liv. Når vi føler at vi kommer til kort og trenger en forandring, kan vi gå til Gud.Gud, jeg vet at for mange er jeg den eneste bibelen de leser. og jeg ønsker at du skal reflekterers i mitt liv. Jeg klarer ikke alltid så godt selv, men vis meg hvem du vil jeg skal hjelpe, hvem du vil jeg skal gå til. Jeg er klar til å være lys og salt i denne verden. Du har min lommebok, mitt hus, min tid og meg. Led meg, hjelp og bruk meg Gud.

av

Smått er også flott

Per kommer hjem etter enda en lang dag på jobb. Etter et par uker som hadde vært greie og uten tull fra formannen, hadde det igjen smelt. Formannen gikk sur og grinete rundt og anklaget dem for å ikke gjøre jobben riktig og ordentlig, han klaget og sutret og kalte den ene etter andre udugelig. Per kjente sinnet reise seg igjen, hvorfor måtte det være slik, hvorfor tok ikke ledelsen tak i det? Gud hjelp, det kan ikke fortsette slik. Det hadde vært en lang og tung dag, og det tok 3 timer ekstra å endre på hva formannen plutselig mente måtte endres. Han gledet seg til å komme hjem, få en dusj og legge seg. Mat… det orket han ikke tanken på å lage en gang. Når han kommer hjem, henger det en lapp på døra. «Hvis du vil ha mat har vi en ekstra porsjon middag, bare kom og hent». Per trekker pusten og kjenner ei tåre i øyekroken. Takk Gud, jeg hadde ikke orket selv.  Det var ikke første gangen det hang en lapp på døra hans, og det var ikke første gang det traff seg slik at det var akkurat på de dagene han trengte en liten oppmuntring. Han gir nabo Mari et smil og sier tusen takk.

Mari er ei ganske vanlig dame. Hun har sin jobb og sine barn, hun har sine utgifter og sine inntekter. Selv om inntekten ikke er stor, er den nok til at hun kan betale husleie og ha mat og klær til seg og de to barna. De er ikke så ofte på turer, og ferie tar de hos familie. Selv om barna kunne tenkt seg litt flere ting, og noen klær med riktige merker, vet de at de er heldige. De har hva de trenger. Mari og ungdomsjentene hennes vet at det er mange som har det som dem, og at enkelte har det verre. Så derfor er de flinke til å hjelpe med det lille de har. Det går nå og da en hundrelapp i hånda til venninnen som sliter, det leveres en tallerken middag til naboen når han er sent hjemme etter jobb, de er også nøye med å gi videre de ting de selv ikke trenger lenger. Men ofte sitter Mari i sene kveldstimer og sukker, tenk om vi kunne hjulpet litt mer… hva godt gjør en enkelt hundrelapp… hva nytte er det i litt middag og en kake… Hun ser ikke så ofte at det hjelper… og også denne kvelden skulle hun ønske hun kunne gjort mer.

I huset bortforbi henne er Per ferdig med maten, det er ikke ofte han spiser så godt som dette. Han må få muligheten til å fortelle Mari hvor mye det betyr for han å komme hjem og se en av lappene med tilbud om middag, og hvordan det mang en gang hadde truffet på tunge dager. Hadde hun bare visst hvor mye det betydde, hadde hun bare visst hvor godt det gjorde…

* * *
Det viktigste er ikke hva vi kunne gjort med alt vi ikke har, men hva vi gjør med hva vi har.

Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Mark. 12:42-44)

av

Den barmhjertige flyktningen

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» (Luk. 10:25-29)

Det er en ganske vanlig 4-manns bolig i utkanten av en større by, med felles inngang til leilighetene og boder på rad i kjelleren. På utsiden henger 4 postkasser og selv om alle er grønne, er de ulike. Den ene med sirlige bokstaver på et flott utformet «gullskilt», den andre med med blokkbokstaver på metall, den tredje har navn trykket på plastteip som er limt på og den fjerde er vanskelig å lese fordi bokstavene som ble skrevet på med sprittusj er falmet og slitt. Forskjellen på postkassene reflekterer til en viss grad menneskene som bor der, men bare utsiden deres…

Den tredje postkassen har vært fullere enn normalt de siste ukene. Naboene vet hvorfor det er mange brev og kort, de vet hvorfor det kommer blomster annehver dag, og de vet hvorfor de ofte hører hikst og gråt i sene nattetimer. Marit er trist og man ser hun gråter hele tiden, men hvem hadde ikke gjort det etter å ha mistet ektemann og eneste barn i en trafikkulykke? Marit skulle også vært med på helgeturen, men ble hjemme fordi hun ikke var helt i form…

Persen med gullskiltet har kikket i gulvet nesten hver gang han har møtt på Marit, for hva kan han si til henne? De lever i forskjellige verdener, han er eiendomsmekler og hun baker, han har venner med platinakort og årlige eksotiske reiser, hun har hytta til familien en gang i måneden og reiser på harrytur til Sverige. Hva kan han si, hva kan han stille opp med? Han sa i allefall at de skulle huske på henne i bønnegruppen han går i. Det må han foresten huske neste gang…

Kari og Hans med metallskiltet har sagt sine kondolerer og gitt en blomst. De sa de hadde tenkt å komme i begravelsen, men dessverre gikk det ikke. Hvor letta de begge ble da de kunne sette opp et møte på formiddagen den dagen, plutselig så de hadde en unnskyldning for å ikke gå. De har startet eget frma, det krever så mye, og det forstår jo Marit… eller? Uansett, de gav jo blomster, og de sier hei når de møtes. Kanskje de skulle skrive en lapp med behov for forbønn og levere neste gang de skulle i kirken?

Postkassen med de falmede bokstavene tilhører Medina. Hun snakker ikke så mye norsk, men hva hun ikke kan uttale, prøver hun å forklare med store hånd- og armbevegelser. Medina har to barn, men de er ikke i Norge. Selv er hun sky og holder seg ofte borte fra ukjente. Hun har fortsatt mareritt om mennene som stormet huset en mørk natt og drepte mannen, voldtok henne og raserte og brente ned hjemmet deres. Medina måtte forlate barna hos familie i en avsidesliggende landsby og flykte, hun visste at hadde de drept mannen for hans tro, var ikke hun heller trygg. Medina banker hver dag på døra til Marit, noen ganger med en tallerken mat, andre ganger har hun posten i hånda. To ganger i uka kommer hun og spør: Du ha noe butikken? Jeg ta med? Hun hadde ikke vært i kirken under begravelsen, men hun fulgte bakerst i følget da de gikk til gravstedet, og hun stod stille i bakgrunnen og ventet tålmodig mens andre hilste og klemte. Da de fleste var gått, gled hun stille fram til Marit og gav henne en lang klem mens hun sa, jeg be for deg, jeg hjelpe deg. Hun hadde holdt løftet hun gav.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk. 10: 36-37)

av

Hva/hvem elsker du mest?

Vi elsker fordi han elsket oss først. (1. Joh. 4:19)

I Markus 10 leser vi historien om en rik mann som kommer til Jesus og spør hva han må gjøre for å få evig liv. Jesus sier han må holde loven, noe mannen sier han har gjort. Deretter sier Jesus at han mangler en ting, å selge alt han eier og gi pengene til de fattige for så å komme og følge Jesus. Den unge mannen, som er meget rik, går bedrøvet bort.

Jesus setter ting på rett plass gjennom å ta for seg to viktige sider,
– hva sier ditt liv om deg (handlingene, han hadde holdt loven) og
– hva har du mest kjær (hjerte-holdningen, han elsker penger mer enn Gud)

Det er to ting som er lett å overse med historien. For det første står det at Jesus får den unge mannen kjær. Men selv om han gjør det så senker Jesus  likevel ikke kravene for at han skal få evig liv. Den standard Gud har satt blir holdt i hevd. Den andre tingen er at Jesus lar mannen gå, han springer ikke etter han og prøver å overtale ham eller innynde seg med fine ord, han lar rett og slett den unge mannen gå. Jesus vi at vi skal elske av et villig og frivillig hjerte, ikke av tvang eller frykt.

Er det ting og/eller mennesker du holder veldig hardt fast på?
Det er ikke galt å elske og verdsette mennesker og ting, men vi må spørre oss selv:
Hva/hvem elsker du/jeg mest?

av

Drømmeren, pratmakeren og gjøreren

Herren svarte:  «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! (Luk. 12:42-43)

En mann har tre sønner som alle får den samme oppgaven. Faren forteller at han skal ut på en reise og vil at de tre guttene skal forvalte en lik sum penger mens han er borte. Hvordan de skal bruke ressursene, har faren beskrevet i et lite hefte. Heftet er i en lukket konvoutt og de får ikke lov å åpne denne før ett døgn etter faren er reist.

Dagen etter faren er reist samles de tre guttene rundt bordet og snakker om den store ære de har fått, tenk at faren har slik en tillit til dem, tenk at de skal forvalte 5 millioner hver! De smiler og klapper hverandre på skuldra når de går. Dette skal de klare!

Eldsten er litt av en drømmer og der han sitter i huset sitt på kvelden med konvolutten i hånd, drømmer han om alt han kan gjøre med pengene. Om hus og bil, om reise og organisasjon, om hvordan han kan gjøre noe stort. Men oppslukt som han er, glemmer han helt å åpne konvolutten. Den forblir uåpnet etter som dagene går, men drømmene og idèene de får bein å gå på etter som han forteller venner og bekjente om hva han kunne tenke seg.

Den mellomste gutten har alltid vært god til å snakke for seg og det blir mye prat denne gangen også. Han har åpnet konvolutten og kikket fort over sidene, ordene hus, garasje og hage husker han, men ikke s mye mer. Men prate, det kan han. Han forteller både brødre og venner om hvor fint og flott huset skal bli, om den vakkert utformede hagen, om alle de utsøkte detaljene og mye annet. Praten strømmer på etter som tankene får ord på seg.

Den yngste sønnen kommer hjem og setter seg ved bordet. Han ser med en smule ærefrykt på konvolutten og trekker pusten før han åpner den. Han leser sakte gjennom ordene fra faren, ikke bare en, men tre ganger. Så setter han seg ned og skriver tanker ned, han søker opp mulige hjelperes navn og han lager en tidsplan. Dagen etter er arkitekt på plass og en byggmester som skal ha overoppsyn. Det hele går sakte men sikkert framover, og etter et par uker er de klare til reise veggene. Brødrene står og kritiserer og snakker om hvor mye større og flottere det de skal bygge vil bli, men minstegutt overhører dem og styrer arbeidet videre med kyndig hånd.

Plutselig en dag står faren der, ingen av guttene ventet ham da de trodde de hadde mer tid til å gjøre hva de var satt til. Men uansett hva de hadde gjort og tenkt, der var faren. Den eldste hadde drømmer å presentere for faren, den mellomste en haug av prat og planer, mens den yngste tok faren med rundt i de forskjellige rommene og fortalte hva som gjenstod og hvordan det ville bli. Han viste også fram tegningene, tidsplanen og oversiktsbudsjettet.

Hvem tror du faren er mest fornøyd med? Drømmeren, pratmakeren eller gjøreren? Hvem er du av disse?

Jesus kommer snart igjen for å hente alle sine.
Er du en trofast forvalter og tjener over det kall og de ressurser Gud har gitt deg?