Andakt

av

å finne oversikten

Fra jordens ende roper jeg til deg når hjertet mister sin kraft. Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg. (Sal. 61:3)

Det er lett å gå seg vill her i livet. Vi kan gå oss vill i egne tanker om at «jeg klarer ikke og er udugelig», hvor vi synker videre ned i selvforakt og anklager oss selv «så dum jeg er», «lærer du aldri». Vi kan gå oss i vill i all reklame som lover gode dager og stunder gjennom ny bil, freshere stil, nyere møbler og reise til eksotiske strøk. Vi kan gå oss vill i hverdagen og begynne å synes at alt er bare strev, at det er så smått og unyttig.

Vi går oss ofte vill. Det er ikke alltid vi havner så langt vekk fra stien at vi ikke finner tilbake, men noen ganger gjør vi det. Og da er det viktig å ta seg litt opp i høyden for å se seg rundt og finne ut hvor man egentlig er. Det er når vi trekker oppover vi får oversikten. Vi ser hvor vi er, hvor vi skulle vært og hvor vi skal. Dette klarer vi ikke hvis en haug av trær/livsforstyrrelser stenger for oss, vi må trekke opp.

Vi kan finne oversikten gjennom å re-prioritere våre dager, gjennom fortrolige og livsnære samtaler og gjennom aksept og kjærlighet. Noen ganger trenger vi andres hjelp, alle gangene er vi vise hvis vi søker Herrens hjelp. Hvis vi trekker oss litt tilbake fra hva som stenger utsikten for oss, hvis vi øser våre hjerter ut framfor Herren og søker hans vei og råd. Når vi søker til Gud vil han vise vei, han vil ta oss opp på klippen som er høyere enn oss selv. Og der under hans vinger, i hans skjul, omsluttet av hans kjærlighet kan vi finne tilbake til hvem vi er og hvor vi skulle være. Trekker vi inn i bønnens verden, vil vi oppleve at Gud kommer og hjelper oss.

Når vi trekker opp på klippen er vi litt nærmere himmelen, vi puster inn litt friskere luft og vi kan finne en oversikt som livet ned i dalen og/eller under trekronene ikke kan gi oss.

av

Problemer eller utfordringer

Alltid har jeg Herren framfor meg. Han er ved min høyre side, jeg skal aldri vakle. Derfor gleder mitt hjerte seg, og mitt innerste jubler, selv kroppen kan slå seg til ro. (Sal. 16:8-9)

Når det kommer vanskelige oppgaver og/eller situasjoner din vei, ting som får deg til å føle: Dette er vanskelig, dette klarer jeg ikke så godt som jeg vil, hva tenker du da? Har du et problem? Eller har du en utfordring?

Et problem er ofte forbunder med noe som skaper negativ følelse og innstilling hos oss. Det kan være tungt og vanskelig, det kan ligge et skritt framfor hva vi kan, det kan frambringe såre følelser og vonde minner og det får oss ofte til å synke litt sammen. Frustrasjon og nedstemhet følger ofte i kjølevannet.

En utfordring får derimot fram en annen side i oss. Den påvirker oss til å gi litt ekstra for å klare, den utfordrer oss til å stole på at dette går, den gir motivasjon til å kjempe litt hardere, jobbe litt mer. Det er ikke en like negativ klang over dette ordet som det forrige.

Sier noen at de har et problem de vil vi skal løse, vil vi ofte gi litt opp før vi prøver. Sier de derimot at de har en utfordring til oss, vil det skjerpe sansene og skape en iver etter å klare.

Hvordan vi ser på situasjoner, oppgaver, ting og tider som er vanskelige, avgjør også hvordan vi tenker, føler og handler. For den med et halvtomt glass vil ofte disse tidene gi ekstra arbeid og stress, fordi det ses på som problem. For dem med halvfulle glass kan det gi en positiv effekt gjennom ekstra innsats og viten om at noen ting tar bare lenger tid, men at det alltid kommer vår etter vinter.

Kanskje er det også slik at hvis vi har mange problemer er det også vanskelig å slippe Guds ofte enkle og livsforvandlende svar og inngripen til? For dette er jo for vanskelig, for problematisk… Men for Gud er alt mulig. Er ting for vanskelig for deg, så gled deg over at du står i en posisjon der du kan si: Gud, dette kan ikke jeg, men jeg gleder meg til å se hvordan du fikser dette!

av

Tjen hverandre

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Pet. 4:10-11)

Her er vi inne på et område som mange synes er veldig uklart, det med nådegaver. Det står at vi skal tjene hverandre med de nådegaver vi har fått. Da er svaret mange har: Men jeg  har jo ingen nådegaver, hva med meg? Andre tenker: Hadde jeg bare visst hvilke gaver jeg har…

Nådegaver er ikke det samme som naturlig gode evner og talenter, det er som ordet sier, gaver gitt av nåde. Gud er giver av gavene, og de mottas like ufortjent som frelsen. Nådegavenes funksjon er å styrke Herrens legeme, og i denne sammenheng ser vi hvor viktig dagens vers er: Tjen hverandre med de gaver dere har fått. Nådegaver er alltid ment for fellesskapets beste og for å bringe Gud ære og takk, de er aldri ment for at mennesker skal få stort navn eller bli overlegne pga hva de ufortjent får stå i. Uansett hvor mye et menneske virker i gaven/-e sine, er det Guds verk og Gud som skal ha æren.

Det er ulike oppfatninger om hvor mange nådegaver det er, avhengig av hvilken retning innen kristenheten du spør. Enkelte tviholder på at det er bare 9, andre sier 16-17 og andre flere. Antallet er ikke viktig, hva som er viktig er hvem er giver, hvorfor har vi dem og hvordan kan vi virke i dem.

Enkelte er mer kjente enn andre, og i menneskers øyne er de også viktigere, men alle gaver har sin funksjon og hvis vi utelater noen, vil vi ikke ha den fulle helhet og styrke som Gud ønsker for sitt legeme. Gud vil bygge et sterkt hus, han vil det skal være solide murer på alle kanter, derfor er det viktig at alle gaver får virke i fellesskapene våre.

Vi trenger de som profeterer og de som helbreder, vi trenger de som kommer med kunnskapsord og de som kan tyde tunger, vi trenger de som kan skille ånder og gjøre mektige gjerninger. Vi trenger disse, men trenger vi ikke også dem som er utrolig gjestfrie, dem som er barmhjertige på en spesiell måte, de som skriver og maler bra, dem som synger inn i menneskers hjerter, dem som kan organisere og skape orden i papirer og rutiner, dem som kan igangsette arbeid med visjon og dem som kan stå løpet ut. Vi trenger alle for å være mest mulig hele og for å være sterkest mulig. Jo mer vi mangler og/eller begrenser Guds gaver, jo større slagside vil vi ha. Det vil bli huller i muren og stykker som mangler hvis vi utelater eller ser ned på enkelte nådegaver.

Hvilke områder av livet ditt er det du merker mest at Gud får virke dypest i ditt og andres liv?
I hva slags situasjoner eller oppgaver opplever du å  gjøre og si ting som du i det naturlige ikke skulle visst om eller maktet å gjøre ,men som du bare plutselig vet eller kan?

Be Gud vise deg hvordan du best kan forvalte den/de nådegaver som han har gitt til deg.

av

å tie i kjærlighet

Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. (1.Pet.4:8)

Vi skal elske hverandre inderlig sier dagens vers. De vi elsker vil vi både beskytte og løfte fram på en god måte. Hvis vi hører andre sladre om noen vi er glade i, liker vi det ikke- og slik skal vi føle det i forhold til alle mennesker og all sladder og baksnakkelse. Vi skal ikke gi rom for denne type snakk og oppførsel i våre liv.

Og helt ærlig, vi vil ikke klare dette alene. Fordi: Det ligger i den menneskelige natur å fremheve seg selv og egen fortreffelighet/rettferdighet (som er ikke-eksisterende ift Gud) på bekostning av andre. Men sann kjærlighet vil ikke tråkke andre ned for å fremheve seg selv, sann kjærlighet vil ikke rette søkelyset mot andres fall for å skjule egne mangler, sann kjærlighet vil ikke spre giftige ord som bringer sorg, frustrasjon, tap og død.

Gud vil at hans hjerte og natur skal være i oss og at det er dette vi lever og viser verden rundt oss. Vi skal elske hverandre, og det betyr at vi verner om hverandre, vi rettleder og formaner hverandre privat (og ikke offentlig), vi løfter andre opp, vi oppmuntrer og heier andre fram, vi lar de gode ting om andre bli kjent og vi holder munn om de mindre gode.

Kjærligheten skjuler en mengde synder…. er det virkelig slik vi lever?

av

å veie sine ord

Før bare saken med din neste, men røp ikke en annens hemmeligheter. Ellers vil den som hører det, klandre deg; ryktet du sprer, kan ikke kalles tilbake. (Ordsp.25:9-10)

Har du hørt det, hvor fru P endte opp fredagskvelden? Har du hørt hva minsten til fam G fant på i helga? Alltid gjør du det samme, du lærer aldri… Vi må be for ekteskapet til K og J, for de sliter visst, vet du hva jeg hørte…

Å leve er ikke enkelt og vi vil alle gjøre våre feil, både små og store. Hva ingen av oss ønsker er at andre skal springe rundt og snakke om de feil og fall vi har hatt. Tanken om at andre går rundt og hvisker og tisker om de gangene vi sa feil ting, de gangene vi ikke mestret, de gangene vi gikk skikkelig på trynet kan få det til å vri seg i magen på alle og enhver. Ingen av oss liker at andre snakker om de sidene av oss og våre liv.

Så hvorfor gjør vi det?

Hvis vi ikke ønsker noen skal gjøre dette mot oss, hvorfor gjør vi det mot andre? Og her er det lett å tenke: Men jeg gjør det ikke så mye som den og de gjør, jeg sier ikke så ofte noe… Vi har alle ting og ord vi skulle lukket inne, vi har alle falt i dette. I stede for å holde munn om hva vi så eller hørte, har vi spredd det videre. Det er ikke kjærlighet, det er ikke nåde, det er smålig og faktisk en smule ondskapsfullt. Vi må alle veie ordene våre. Vi trenger alle Guds tilgivelse på dette området, vi trenger alle å huske at vi har våre ting. Gud møtte oss med nåde da vi falt, og slik skal vi handle i forhold til andre også.