å våge å være i stillheten

Det er lett å flykte fra stillheten og inn i bråket, bråket av masete barn, alt som må gjøres og alt som fanger tankene i det øyeblikk. Men i stillheten, den lange stillheten venter Gud på å få tale til oss. Ofte har vi ikke tid til den lange stillheten, det er for mye som skjer og for mye som må gjøres.

Vi fortaper oss i oppgaver og bruker det som en flukt fra vonde tanker i stede for å la stillheten senke seg. Kanskje prøver stillheten tankene og hjertet vårt på en måte vi ikke liker? For, hvis det er vondt og tungt å være i det stille, er det fordi vi bærer med oss sorg og smerte. I stede for å flykte ut i uroen og støyen, er det kanskje bedre å våge å kjenne på det vonde? Er det ikke bedre å løfte det fram for Gud i stede for å dytte det under overflaten igjen? Er det ikke bedre å la tårene bære sorgen, smerten og fortvilelsen vår til Gud, i stede for å trekke pusten dypt og putte på steinansiktet igjen?

Gud kan tårenes språk bedre enn oss… Og der, i tårer og stillhet, vil vi også finne den varme, kjærlige hviskenen som sier «Jeg er nær, jeg svikter deg ikke, jeg elsker deg, du er dyrebar, jeg vil og kan hjelpe deg.»

Gud tåler vår smerte og fortvilelse, ja til og med vårt sinne og våre rop. Der, etter alt er tømt ut, kan vi få høre «Jeg vet det er vanskelig og tungt, jeg vet det er mye du ikke forstår, men jeg har en vei ut for deg, jeg har framtid og håp for deg, stol på meg og la meg lede deg.»

Kanskje er det en av de tingene vi trenger mest i dag… å våge å gå gjennom tåredalen og over smertefjellene, å gå gjennom frustrasjonsskogene og kappe ned oppgave-villnisset slik at vi tilslutt kan komme ut i stillheten der vi kan høre Gud tale til oss. For selv om Gud taler til oss på mange måter, er stillheten det stedet han møter de som lengter nok etter han til å våge seg ut av det komfortable og gjennom det såre og vonde til de kommer dit hen at de vet at det eneste som virkelig teller er Gud.

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.

Det va’kke no’ greit likevel

Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordspr. 3:5)

Den ene av guttene er sur på den andre fordi han er syk. Det er urettferdig at broren kan være inne og kose seg med spilling og godteri, det er urettferdig at han kan være hjemme fra skolen igjen. Den som er sur har ikke vært syk og borte fra skolen på halvannet år og mine ord om at han er den heldige som er frisk, når ikke inn. Det er bare urettferdig og broren er dum.

Det varte til tirsdags morgen da han selv lå og spydde, da var det plutselig ikke kjekt å være syk, da forstod han hva jeg mente med at han var den heldige, for dette var ikke greit. Ikke orket han tanken på godteri (som han trodde broren pleide å stappe seg med når han var hjemme og syk), kroppen var i ulage, sliten var han i hele seg og det var vondt og ubehagelig. «Vær forsiktig med hva du ønsker deg, for du kan få det» fortalte jeg guttene at det er vanlig å si, og at det betyr at vi ikke alltid helt vet hva vi ønsker oss. De forstod det begge to, for den ene var syk nå og den andre var for ett par dager siden. Det som virket som greit fra utsiden, var jo ikke det i det hele tatt.

Vi voksne ønsker oss også mange ting som egentlig ikke er bra for oss. Gud- i sin visdom og store kjærlighet- lar være å gi oss hva vi lyster og ordne ikke det vi spør om på den måten vi spurte om. Han vet bedre enn oss at det ikke er bra for oss, enten fordi det vil bringe smerte og fortvilelse inn i livene våres, eller fordi det kan føre oss inn i stolthet og overmot og med det bort fra den tette nærheten og avhengigheten med Gud.

Vi vet ikke alltid best, egentlig er det sjeldent vi vet hva som er bra for oss. Men vi kan stole på at Gud vet det og at hans ønske er håp, glede og fred for oss. Om Gud sier nei til noe, er det mest sannsynlig fordi vi ikke ville hatt godt av det.

Så er det de som ikke vil godta Guds stille hvisken om at dette er ikke til ditt beste, derfor kan du ikke ha det. De fortsetter å mase om det samme, de fortsetter å innrette livene og tankene etter hva de selv tror vil bringe lykke og suksess. Noen ganger må Gud la oss få en smak av det som glitrer for at vi skal skjønne at det ikke er gull. Da vil vi fort forstå at det smakte ikke like godt som det så ut, akkurat som den ene gutten fort fant ut da det var hodet hans som var over bøtta.

Vi gjør klokt å å lytte til Guds råd og ledelse da alltid han handler og leder oss etter hva som er best for oss. Stiller fornuften vår seg mellom hva vi tror er bra og Guds ledelse/ord/stille hvisken, burde valget være enkelt- eller?

Veldig bra, men likevel helt feil

Hva er du mest opptatt av akkurat nå? Er det lengselen etter å ære Gud, å leve et liv til hans behag og ære og andre menneskers gagn, eller er det å forfølge egne planer?

I Lukas 14 forteller Jesus en lignelse om en rik mann som inviterer sine venner til en flott fest, men den dagen festen skal være begynner alle hans venner å gi unnskyldninger for hvorfor de likevel ikke kan komme. Den ene har kjøpt et landstykke han må ut og inspisere, den andre noen okser og den tredje har akkurat giftet seg. Gode og legitime forklaringer på hvorfor de ikke kunne komme, er det ikke?

Den rike mannen hadde invitert vennene sine og han hadde fått stelt i stand en haug av mat, drikke og komfort for at vennene skulle ha det godt mens de delte fellesskap, vennskap og glede med hverandre. Men så kommer de ikke og den rike mannen måtte jo forstå grunnene de hadde til å ikke komme, burde han ikke?

Det står i vers 21: Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Han ble sint står det og i vers 23 leser vi videre at Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.. Den rike mannen godtok ikke vennenes unnskyldninger for hvorfor de ikke kom, det opprørte ham faktisk på det sterkeste at de kunne unnlate å komme pga helt hverdagslige gjøremål.

Vennene hadde i bunn og grunn gode og legitime grunner til å ikke møte. Det er ikke galt å passe sine forretninger og med det skape rom og mulighet til å forsørge familien. Det er godt å være trofast og påpasselig i sitt arbeid og å legge ned en god innsats. Guds ord sier selv at det er en velsignelse å finne en hustru. Alle vennenes begrunnelser for å ikke komme i selskapet var gode, men de ble likevel helt feile.

Det er advent og mange er opptatt med å stelle i stand hjemmene så det blir klart og koselig. Det er masse aktiviteter og det er gaver som må handles. Enkelte bruker tiden til å pusse på det ytre for å glemme og gjemme de indre sårene, mens andre prøver å imponere andre med flott stæsj og overflod så det sønderknust hjertet ikke synes. Men Jesus kjenner hjertene, han vet om vi er mest opptatt av det indre eller det ytre, han vet om han får være midtpunktet i våre forberedelser og vår feiring eller om han settes på utsiden og er kun til utstilling.

Det var derfor den rike mannen ble sint, vennene visste hva som ble forberedt for dem, men de valgt å la egen vinning og søken etter suksess og trygg hverdag stå i veien for det nære fellesskapet med en de holdt kjær. Du er invitert til å være sammen med Jesus både her på jord og i himmelen. Om det er Jesu fødsel vi feirer, er det hans andre komme vi venter på. Er ditt hjerte vendt mot himmelen og beredt til å være sammen med Gud eller har hverdagens  oppgaver og velsignelse, utfordringer og prøvelser, jag og søken etter suksess og mening tatt over den plass Gud skulle hatt i ditt hjerte?

lydighet framfor offer

Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. (1. Sam. 15:22)

De står og kikker med vantro på billetten som ligger i hånden deres, at noen ville gi dem en reise er nesten for vanskelig å tro. Hvordan kunne det ha kommet til? Er det virkelig sant? De kikker i øynene på mannen foran dem og ser at det som skjer er på ordentlig, det er ikke tull. Tankene begynner å rase og plutselig ramler det ut av fruen: «Men hva med Fluffy?» De snakker seg imellom og prøver å komme på hvem som kan passe den kosete, hårete pusekatten deres for ei uke, for kennel kan man ikke oppdrive på så kort varsel.

Mannen som gav billettene kikker på dem mens de snakker. Han vet hvorfor de ikke spør han, de vet nemlig at han ikke liker den katten i det hele tatt. Mens de snakker bestemmer han seg og sier: «Jeg kan passe Fluffy.» Vantroen stiger på nytt opp i ansiktene, «Hva?» kommer det fra begge, «vil du passe Fluffy?». De tror nesten ikke hva de hører. Når han tar pusekatten i armene og stryker den over hodet, forstår de at han mener alvor. De er lamslåtte, ikke bare får de helt uventet en ukes feriereise, men så sier han (som ikke liker katter, og hvertfall ikke deres katt) at han også vil passe Fluffy for dem? Nei, dette er nesten for mye å ta inn. Mannen i huset følger «den barmhjertige kjenningen» til døren og sier: «Du, dette betyr enormt mye for oss, veldig mye.» Han får et smil og «god tur»-ønske tilbake. På vei inn døra roper han til kona: «Vi må pakke!».

Mannen smiler mens han går hjemover, merkelig hvordan enkelte ting kan koste så mye. Pengene for reisen vil han ikke savne, men å passe katten deres den uken, det kostet det mye å si ja til. Men han kjenner gleden ble enda dypere og større etter at han sa han ville passe katten enn den var da han overrakte billettene. Han er glad han var lydig, og også takknemlig for å få se deres store glede.

Det er for mange umulig å gi en feriereise i gave, mens for andre ville det være noe de ikke merket noe til i det hele tatt. For enkelte ville det å spandere en ferie på andre bare bringe glede, mens for andre ville det bringe stor uro og mange tanker og kamper (det er tross alt mange penger-type tanker). Det er ikke størrelsen på gaven du gir som er det viktigste for Gud, men at du gir av lydighet. Gud ønsker lydighet fremfor offer. Om Gud minner deg om å gi 200,-, 2000,- eller 20 000,- er ikke dette hovedpoenget, 200,- kan være mye for noen mens 20 000,- er lite for andre. For Gud er det viktigste om du gjør det fordi han sa så.

Dette gjelder ikke bare penger, men det gjelder i hele vårt liv. Som eksempelet viste, for noen koster det mer å involvere seg enn å gi og overrekke en gave. Om du føler det du har mulighet til å gi er lite, så ser ikke Gud smått på det. Gud kan gjøre underverker med enkle, små gaver, bare tenk på de 5 brødene og 2 fiskene! Om du gir en stor gave, så husk at det er Gud som har gjort det mulig for deg å kunne gjøre dette og at vår overflod er ment å istandsette oss til å kunne hjelpe de som er i behov av hjelp. Både den som har mye og den som har lite bør gi ut fra samme motiv: Å være lydig mot Gud, å ære Gud og å hjelpe andre.