Gud

av

Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelseløste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

av

Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)

av

Kjenner du Gud?

Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. (Rom.10:1-3)

Det er mange som kjenner til Gud. Det er de som har hørt og lest om ham, de som har gått på møter og kristne samlinger, de som har vært med i de riktige aktivitetene, de som har sagt og gjort de «riktige» tingene og endel av alle disse kaller seg også kristne.Men kjenner de Gud og hans rettferdighet?

Og dette er spørsmål vi bør stille oss selv:
Prøver vi å gjøre oss rettferdige og gode nok gjennom eget strev og egne gjerninger, eller har vi opplevd Guds underfulle nåde og ikledd oss hans rettferdighet?

Kjenner vi bare til Gud eller kjenner vi Gud personlig?

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. (Ef. 2:8-9)

av

Frelsen er også for i dag

Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. (Jes.43:2)

Mange klarer å stole på Gud for himmelen og evigheten, men de har samtidig problemer med å stole på Gud for her og nå. Frelsen er ikke bare for at vi skal komme til himmelen en gang der framme, frelsen er mye større enn det. Frelsen er at vårt forhold til Gud blir gjenopprettet og at vi nå kan leve livet her sammen med Gud. Vi går aldri alene gjennom livet når vi er blitt frelst, vi har den mest trofaste følgesvenn og hjelper som finnes. Klarer vi å stole like mye på Gud for denne dagen som for evigheten?

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt.28:20)

av

Gud hører våre nødrop

Men han så til dem i nøden da han hørte dem rope. Han husket pakten med dem og viste medynk i sin store kjærlighet. (Sal.106:44-45)

Versene over kommer etter en oppramsing av mye galt som Israelsfolket gjorde. De var ikke ett folk som vandret i trofasthet mot Gud, ofte gikk de egne veier og fulgte egne lyster. Men likevel hørte Herren deres nødrop når de var undertrykte, likevel kom han dem til hjelp. Så høyt elsket han dem.

Vi kan også ha en tendens til å streife bort fra Guds veier og Hans nærhet og det er tider der vi heller følger hva vi ønsker enn hva Gud sier. Alt dette som fører oss bort fra Guds nærvær og ut i trøbbel og vansker. Når vi i nøden roper ut til Gud, vil han komme oss til redning, slik han gjorde med Israelsfolket. Ikke på grunn av vår godhet og rettferdighet, men på grunn av hans store kjærlighet.

Ingen ting du gjør kan få Gud til å elske deg mindre eller mer, han elsker deg med hele sitt hjerte.

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. (Jer.31:3)