Guds kjærlighet

av

Jeg ikke bare forstår det er tungt

Har du tenkt over hva som er forskjellen på empati og medlidenhet? Jeg har egentlig ikke, ikke før jeg nå for litt siden ble sittende å tenke på at i sann medlidenhet ligger det skjult en stille og varm glede. Ikke en glede som gjør at vi kjenner på lykke eller tilfredsstillelse, men en glede som kommer av at vi har fått være der for andre og ved våre spede forsøk på trøst og oppmuntring har fått bære og lindre noen andres smerte og lidelse.

Handling er en del av medlidenhetens natur. Empati dreier seg mer om følelser og tanker, mens sann medlidenhet handler om å oppmerksomt og vennlig ta innover seg andres lidelse og aktivt gjøre noe for å dempe deres smerte og lidelse. Medfølelse er et av de vakreste og sterkeste gjensvar vi kan gi i forhold til den lidelse og smerte vi ser i andre menneskers liv. Gjennom at vi oppmerksomt møter og omfavner andres sårbarhet, lidelse og smerte- og gjennom at vi strekker oss ut for både trøste og støtte dem, kan vi gjøre byrden deres lettere å bære og vi kan ved kjærlighet bringe lindring og legedom som fjerner noe av smertens brodd.

Vi er alle observante ovenfor mennesker vi kjenner, og spesielt når det gjelder ting som gjør at de blir sårbare eller utsatt for ting som ikke er godt. Det ligger i kjærlighetens natur at vi ønsker å fjerne det vonde fra andres liv, akkurat slik medlidenheten vil bære den andres smerte og ved omsorg, støtte og hjelp være med på å lette og lege det vonde. Medlidenhetens hovedfokus er faktisk å lindre eller fjerne en annens smerte og dens kide er omsorg/kjærlighet for noen andre enn seg selv.

Jo mer jeg tenkte på disse tingene, og jo mer jeg fikk ordnet tankene gjennom å sortere ordene, jo mektigere og mer overveldende ble det å tenke på at Gud har medlidenhet med oss.

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Heb. 4:15)

Og vi vet at Gud handler på hva han føler. Han ikke bare kjenner på kjærlighet og omsorg, han viser det i handling. Han ikke bare synes synd på de av oss som lider, han bærer lidelsen sammen med oss og ønsker å løfte byrdene av oss og gi oss fred og glede. Jesus er et forbilde for oss alle når det gjelder å ta inn over seg andres smerte og lidelse, for deretter å gjøre noe for å lindre og lege det.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

La oss ikke bare være empatiske overfor andre og forstå at det er tungt og vanskelig, la oss vise medlidenhet og forsøke vårt beste for å bære og lindre andres smerte, slik Jesus mer enn villig gjør for oss.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.
Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
– Rom. 12:10, 13a og 15

av

Kom hjem igjen

For ei tid tilbake fikk du det for deg at det var ikke vits i å vente på at Gud skulle gripe inn. Du hadde bedt dine bønner og du hadde ventet i tro, men ingen ting så ut til å skje. Så du bestemte deg for at skal noe skje, så får du gjøre det selv. Mens du var på vandring for å i egen kraft og kløkt få oppfylt dine drømmer og ønsker, så falt du dypere i synd, gikk lengre inn i mørket og bort fra det nære fellesskapet med Herren som tidligere betydde alt for deg.

Du trodde du skulle få det til, men dine forsøk falt i grus.
Du trodde at du var din egen lykkes smed, men tomheten ble bare tyngre.
Du trodde at suksess og fremgang ville bringe mening og fred, men det varte bare ei kort tid, så var tomheten tilbake og lengselen etter «noe mer» sterkere enn noen gang før.
Du vet det, at hva du trenger er å vende hjem til Far igjen, men du er usikker.
Usikker på om det er plass for deg, usikker på om nåden holder, usikker på om Jesus fortsatt elsker deg etter alt du har gjort, tenkt og sagt.

Du skal si til folket: Så sier Herren over hærskarene: Vend tilbake til meg, sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene.
(Sak. 1:3)

Kjære venn, Gud er ikke sint på deg. Han lengter etter deg og venter på at du skal vende hjem igjen. Som den bortkomne sønn ble tatt imot med åpne armer, vil du også møtes med åpne armer. Det er ikke pekefinger og reprimande som venter deg, men en kjærlig, omsorgsfull, barmhjertig og nådig Far som lengter etter det fellesskapet dere hadde. En Far som vil høre din stemme, som vil gi deg gode gaver, som vil vaske bort skyld og skam og igjen gi deg frelsens glede og fryd. Når du velger å svelge stoltheten, glemme usikkerheten og beveger deg mot Gud, så VIL han komme deg i møte.

Fryd deg, vær glad, datter Sion! For se, jeg kommer og tar bolig hos deg, sier Herren. (Sak. 2:14)

Guds herlighet vil igjen finnes i ditt indre. Det vil bli en dypere glede og en større overgivelse i ditt indre menneske. Gud vil la sitt lys skinne i din ånd og din sjel og bryte det mørket som har kommet inn i deg. Hans herlighet i deg, Jesus i deg, vil være tydeligere, klarere og mer kraftfull enn noen gang tidligere. Du vil ikke bli satt «på vent» fordi du en gang gikk bort, du vil bli overøst med godhet om velsignelser fordi du kom hjem.

Jeg  selv skal være en ildmur rundt byen, sier Herren, jeg skal vise min herlighet der inne. (Sak. 2:9)

Kjære venn, ikke utsett det lenger. Kom hjem! Far venter på deg med åpne armer og nåden holder også for deg.

 

av

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fred, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

første gang postet 18.06.12.

av

Du er viktig for Herren

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. (Luk. 1:52)

Maria og Elisabeth er glade over å se hverandre (Luk. 1:39ff), men gleden har en spesiell overtone med seg. Elisabeth, som egentlig er for gammel til å være gravid, og Maria, som pga ugift stand ikke skulle vært gravid, bærer begge løftesbarn i magen. Gud har sett til de to kvinnene og han velsigner dem stort. Når de treffes første gang som gravide, kommer Den Hellige Ånd over dem på og de gir ord og pris som vitner om Herrens storhet og godhet. I hva de sier ser vi også noe annet, at begge er ydmyke kvinner som er klar over at innfor Herren har de lite å komme med. Elisabeth uttrykker dette når hun stiller spørsmål ved hvordan det kunne skje at hennes Herres mor kommer til henne (Luk. 1:43) og Maria sier Gud har sett til sin tjenerinne i hennes fattigdom (Luk. 1:48).

Ingen av kvinnene er hva vi ville kalt viktige og innflytelsesrike. Elisabeth må ha opplevd tiår med snakk bak ryggen og sårende kommentarer fordi hun var barnløs, og Maria kommer til å møte mange skjeve blikk og skarpe kommentarer i tiden som ligger foran. De er ikke store kvinner i andres øyne, men for Herren er de viktige og han har utvalgt dem til å være sentrale brikker i hva som er dèt store vendepunktet i verdenshistorien.

Jeg kan tidvis føle meg liten og uanseelig, jeg er tross alt bare én i en verden med milliarder av mennesker. Andre tider føler jeg meg veldig satt på sidelinjen fordi sykdom hindrer meg fra å delta og bidra. Jeg føler jeg lever i utkanten av det meste og den følelsen kjenner flere igjen. Men vi må aldri tro at fordi om vi opplever motgang så er Herrens hånd for kort til å frelse. Gud søker ikke vår fremgang og velstand, han søker våre hjerter og kjærlighet og ønsker å se oss leve helliggjorte liv. Gud ser ikke slik mennesker ser, han ser til hjertene og ikke på det ytre. La oss glede oss over at vi har en Gud som velger å bruke dem andre ikke ser eller regner med. For Gud er vi alle viktige, ingen av oss er for små eller ubetydelige. For Gud er du dyrebar og viktig, uansett hva andre sier og mener. Du. Dyrebar. Du. Viktig.

av

Hjerteknusende opplevelser

– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han så trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil bringe mennesker på valg, noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer dagens vers: – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Det kan ikke ha vært lett for Simeon å dele disse ordene og for Maria å høre dem, selv om hun mest sannsynlig ikke forstod hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere, bevarte det i sitt hjerte og grunnet på det(Luk. 2:19).

Maria får nok med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer sikkert ting de ikke helt kan forstå og det er nok tider der de tviler på de ord de hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet. Tidvis tar hun dem fram, tenker over dem og deler dem når det passer seg. Akkurat slik dagens foreldre bevarer det gode om barna i hjertene, tenker på det, gleder og undrer seg og tidvis deler det med andre.

Mange år senere kommer dagen hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria, som disiplene, ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha rørt seg i Maria sitt hjerte fordi vi har opplevd ting som er så forbi tåleevne og forståelse at hjertet ble sønderknust og sjelen som spiddet med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Alt dette var etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det. Men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i historien som har bragt størst fred, velsignelse og rikdom til verden. Det er slik at den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser vårt hjerte så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender vil det bringe rikdom og velsignelse med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, ofte kommer de mørkeste stundene og hardeste kampene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).