helliggjørelse

av

En ny skapning

Jeg ønsker ikke at de dårlige sidene ved meg kun skal bli litt bedre, jeg vil de skal bli borte. Jeg vil at det som er smittet av syndenaturen skal dø ut og at Guds natur skal manifestere seg mektigere i og gjennom mitt liv.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? (Jes. 43:19a)

Vi har lett for å tenke at hva som må til for at alt skal bli bedre er kun en liten forbedring og litt forandring. Sannheten er at det som hører til det gamle mennesket, det som er smittet og ødelagt av syndenaturen, ikke skal bli gjort bedre, det skal bli borte. Da vi tok imot Jesus som Herre og Frelser ble vi født på ny (Joh. 1:13) og ble en ny skapning (2. Kor. 5:17). Derfor skal vi ikke ta til takke med å flikke på og fikse opp det gamle, men søke det nye Gud har for oss. Det hjelper fint lite å style et dødt menneske opp som en toppmodell, det er dødt like vel, det må nytt liv til, og det nye livet finner vi hos Gud.

av

Hvilke venner har og velger du?

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe… (1. Kor. 1:28)

Gjeterne på marken er vi alle kjente med, men kanskje vet ikke alle like mye om bakgrunnen deres? Når vi tenker på gjetere, eller hyrder, så tenker vi ofte på det gode forbildet Jesus bar fram, men virkeligheten bak der var litt annerledes enn det småromantiske bildet vi har av det. Gjetere var ikke særlig godt likt i det hele tatt. De ble ofte sett på som litt langfingrede. De var ikke særlig inkluderte i det vanlige fellesskapet, noe som sier seg da de var ute på markene og passet sauer. Det var heller ikke uvanlig at det brygget opp til konflikter mellom dem og de som eide markene der sauene beitet. Å være gjeter var et lavstatusyrke som ikke ført verken godt rykte eller god anseelse med seg.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. (Luk. 2:8-9a)

Disse menneskene valgte Gud å fortelle den gode nyheten om frelserens fødsel til først. Og ikke bare sendte han en engel og gav beskjed, han sendte et helt englekor! Ikke noe småtteri der i gården da Gud skulle gi disse menneskene beskjed om det store som nettopp hadde skjedd!

Hvem velger vi å ha kontakt med? Velger vi venner og bekjentskap utfra hvem vi liker, om de som ser pene eller kule nok ut, om de som har penger og status, om de er like oss og lignende kriterier, eller lar vi Gud velge hvem vi skal ha kontakt med for oss… Jeg vet at den siste der er utfordrende for mange, for de mener at det er selvsagt de som skal velge hvem de vil være sammen med, men er det egentlig det?

Når vi lever livet med Gud og har Jesus som Herre, er det da ikke de han sier vi skal pleie fellesskap med vi skal velge? Skal ikke Gud få lov til å være Herre også i denne delen av livet vårt?

Da Gud valgte hvem som først skulle få høre, valgte han de som andre så ned på og ikke ville ha særlig mye med å gjøre. Da Jesus valgte dem som skulle være hans nærmeste, så valgte han mange usannsynlige og ikke bare godt likte og ansette menn. Da Gud valgte profeter og tjenere, var det en salig blanding av litt av hvert. Men alt dette er sett med menneskers øyne, med Guds øyne ser ting litt annerledes ut. Når vi velger våre bekjentskaper og venner, velger vi utfra hva vi liker og vil ha, eller lar vi Gud vise oss hvem som trenger oss og hvem som vil være til støtte, styrke og hjelp for oss utfra et evig perspektiv?

Hvem velger dine bekjentskaper og venner, du eller Gud? Og hvis det er deg, er dette de samme som Gud ville ha sagt du skulle bruke tid sammen med?

av

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

av

En liten smaksprøve?

Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter ordene dine skal du kjennes rettferdig, og etter ordene dine skal du dømmes skyldig.» (Matt. 12:36-37)

Guttene mine ELSKER når butikken «vår» har fremme brett med oppkuttet frukt og grønnsaker. Helt ærlig så er jeg tidvis flau over hvor mye de klarer å snike i seg, men har innfunnet meg med at det nytter fint lite å si «en er nok» og går heller for en mellomting av hva jeg mener er akseptabelt og hva de synes er greit.

Du har sikkert også opplevd at det står lassevis av folk i butikker rundt forbi og bare du nærmer deg deres akseptable snakkeområde hører du: «Vil du ha en smaksprøve?» Smaksprøver er ikke å forakte, de kan enten oppmuntre oss til å kjøpe et produkt eller de kan få oss til aldri mer putte det i munnen. En ganske grei måte å finne ut om det det gjelder er likendes eller ikke på.

Det er en type smaksprøving jeg skulle vært flinkere til å utføre enn jeg er, og kanskje gjelder det deg også? Å smake på de ordene jeg holder på å servere ut før jeg sier dem. Vil hva jeg har tenkt å frese ut bli til hjelp og oppmuntring eller vil det rive ned og ødelegge? Hvordan «smaker» egentlig de ordene jeg har tenkt å si? Er det ord som passer seg å dele? Er de til det gode for den jeg vil si dem til og hadde jeg tenkt å si dem på en måte som er gudfryktig? Den type smaksprøving er jeg ikke alltid like flink til å ta. Og der er flere ganger jeg har sittet med vond og flau smak i munnen fordi jeg sa ting jeg ikke skulle sagt.

Det er ikke alltid lett å holde tungen i tømme, det sier Bibelen også, men det betyr ikke at vi ikke skal gi det vårt beste. Vi MÅ etterstrebe å tale med fasthet, sannhet og nåde og vi må kvitte oss med søpla som så lett flyr ut av oss.

Men… vi klarer det ikke alene. Bibelen sier tydelig at det som kommer ut av munnen vår kommer fra hjertet, og derfor er det utrolig viktig at vi tar tid og tenker over hvordan det egentlig står til med oss, våre ord og handlinger avslører oss. Og så må vi ta de rette skritt videre, omvende oss, søke Gud om hjelp og gjøre opp i forhold til mennesker.

Har du tatt en «smaksprøve» på de ord som går ut av munnen din i det siste? Kanskje er det på tide å gjøre det igjen…

av

Kjemp den gode strid

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal. 5:13)

En handletur her om dagen inkluderte bl.a. et kort besøk innom en møbelkjede. Jeg hadde aldri kikket rundt i akkurat denne butikken og tok en runde. Jeg blir stående å lese på en dørmatte før jeg hoderistende går videre med kommentaren: «Den der kommer aldri inn i mitt hus» til venninnen som er med. Oversatt til norsk stod det: «Hvor mye kan jeg slippe unna med og fortsatt komme til himmelen?».

Har du hatt den tanken? Eller har du kanskje hørt andre si ting som dette? Det er ikke så farlig, Gud forstår at jeg ikke klarer, Gud er jo god, Gud er nådig, Gud tilgir jo alt, det er ikke så nøye, jeg er jo frelst likevel, jeg er jo bare et menneske.

Det er mye vi ikke klarer i egen kraft og en av de tingene er å leve gudfryktig og i stadig helliggjørelse. Vi trenger Guds hjelp for å stå sterkt i troen, vi trenger at Gud gjør sitt verk både i oss og gjennom oss. Men det at vi ikke kan selv er ingen unnskyldning for å ikke gi og gjøre vårt beste. Vi skal ikke slite oss ut med egenstrev, men vi må ta opp kampen mot det som ikke er av det gode. Vi må ta de riktige valgene og ikke bare unnskylde oss med at «jeg følte ikke for det og Gud vil forstå».

Jeg tror ikke Gud forstår at vi må gjøre ting vi vet strider mot hans ord. Hvorfor skulle han forstå? Han har jo gitt oss tilgang på alt vi trenger for å stå som overvinnere? Han har gitt sin egen sønn for at vi skulle kunne vandre i nært fellesskap med ham. Han har noe mye bedre for oss enn hva vi i enkelte øyeblikk føler for fordi vi ikke vet om vi vil kjempe den gode strid. Jeg tror faktisk ikke Gud forstår, jeg tror han blir såret og lei seg, og frustrert over at vi velger egne veier og lyster når han har så utrolig mye godt og bedre lagt klart for oss.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke kjempe, den er kraften til å vinne kampen. Heb. 4:16 sier: La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Til ettertanke: Bruker du unnskyldninger som egen svakhet og lyster som (bort)forklaring på hvorfor du ikke kjemper den gode strid?