hverdag

av

Karakter eller komfort?

«Den rettferdige holder fast på sin vei, for rene hender gir større styrke.» (Job 17:9)

Vår karakter er viktigere for Gud enn vår komfort. Det betyr at det er tider der Gud vil tillate at vi opplever prøvelser, tap og motgang, fordi Han vet det er nødvendig for at Han skal få forme sin karakter i oss. Gud gjør ikke slikt for å straffe oss, men fordi han elsker oss og ønsker å likedanne oss Kristus i enda større grad. Han vil grunnfeste oss og skape noe dyrebart i våre liv.

Det er to hovedkategorier av slike tider, det er prøvelse og det er testing. Ingen av delene føles godt ut,men begge deler vil gi langsiktige velsignelser som langt overgår det vonde og tunge vi må gå igjennom. Det kan til tider være vanskelig å skille disse to fra hverandre, fordi de likner og begge har elementer av den andre i seg. Hva vi ikke alltid tenker på er at hvordan vi oppfører oss og håndterer slike tider, sier mye til andre om oss og vår karakter.

Vi liker ikke alltid å tenke på at våre liv er ett eneste stort utstillingsvindu. Når vi sier vi er kristne og tror på Gud, vil mennesker vurdere våre liv og vår karakter på en grundig måte. De vil holde øye med deg og se om du holder dine ord, gjør ditt arbeid, hjelper andre, baksnakker eller ikke, bidrar til fellesskapet, er like opptatt av det ytre og status som andre eller om du har andre verdier. Du blir vurdert, og din karakter blir veid. Enten blir du funnet for lett fordi du ikke er annerledes eller fordi dine ord og ditt liv står veldig langt fra hverandre, eller du har tyngde med deg og får innpass fordi du har en sterk og solid karakter.

Her er tre områder du hvertfall vil oppleve å bli vurdert i (av både Gud og mennesker):
1. I motgang – er det bare «stakkars deg» eller har du fortsatt plass til andre i hjertet og livet ditt?
2. Når muligheten til lettvinte løsninger og/eller penger er der, griper du dem eller sier du nei fordi det er galt?
3. Holder du dine løfter eller er det bare tomprat med deg?

Hvis vi fortsetter å leve ærlige og redelige liv også når det koster oss noe, vil Gud lønne oss for det og vi blir stadig sterkere. Eller som dagens vers sa det: «…den som har rene hender, får stadig større styrke.» (her King James, over Bibelen 2011)

av

Gå ut i hverdagen

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende. (Ap.gj. 1:8)

Gå ut i all verden var Jesus sin formaning, og det står: Jerusalem, hele Judea, Samaria og helt til jordens ende… Det hele skulle begynne akkurat der de var for så å bre seg utover. Mens i dag ser vi at det endel ganger blir snudd helt på hodet, misjon foregår ved jordens ende og ikke i mitt egen nærmiljø.

Hvorfor vil vi helst ha det der ute i verden og holde det mer borte fra det nære? Krever det for mye av oss?

Krever det for mye å ta inn over seg andres sorg og smerte? Krever det for mye å ikke gå ut å spise men heller gi pengene til alenepappaen som sliter? Krever det for mye av min private «kosetid» å hjelpe andre? Krever det for mye å stå opp for sannheten når andre tar lett på den? Krever det for mye å ikke bli med på baktaling og uthenging av andre, men heller stå opp for andre? Er det lettere å se mellom fingrene med dårlig og urettferdig oppførsel enn å stå opp for hva som er rett og sant?

Selv om de fleste av oss er ganske stedsfaste, ser vi likevel på misjon og evangelisering som noe utenfor vår rekkevidde og for spesielt innvidde. Gud har aldri ment at vi må reise halve verden rundt for å være hans vitner, han vil vi skal være det hele tiden og for alle vi møter. Like viktig som å gå ut i all verden er det å gå ut i hverdagen.

I verset er det viktig å ikke bare se på presiseringen av steder, at vi begynner i det nære og utvider etter hvert, men enda viktigere er det å se på avklaringen som verset starter med. Hvordan skal vi klare å leve slike liv i vårt eget nærmiljø? Jo, ikledd kraft i fra det høye. Jeg må la Gud forme, farge og virke gjennom mine handlinger og ord.

Hvordan kan du vise Guds nåde, sannhet, omsorg og kjærlighet til de menneskene du ofte er sammen med?

av

Men dere ville ikke…

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. (Jes.30:15)

Opptatt av å få det til, legges hodet i bløt og alle krefter settes inn. Det skal gå dette også, men det krever så mye. Hvordan klare alle oppgavene, hvordan klare å bevare roen, hvordan klare å være ett forbilde, hvordan klare å være kjærlig men fast, samtidig som man skal være pliktoppfyllende og til oppmuntring. Hvordan få gjort alt både på arbeid, i huset og så aktivitetene til neste ukes samling som må planlegges og forberedes. Det går bare ikke… frustrasjonen stiger etter som flere og flere ting ser ut til å gå galt, etter som humøret synker, etter som utfordringene kommer på rekke og rad. Det går bare ikke.

Det er vel ikke det mest uvanlige å oppleve av livet og hverdagens oppgaver og krav vokser oss over hodet. Hadde det bare vært det praktiske, hadde det vært en ting. Men det stilles krav og forventninger til oss i og på så mange måter og områder. Og vi klarer ikke å alltid være på topp, det går bare ikke.

Her om dagen hadde jeg en av de dagene. Det skjedde mye utenom det vanlige og det var ting jeg måtte som jeg til og med på en vanlig, god dag hadde hatt problemer med å gjennomføre. Jeg var ganske oppgitt, jeg hadde lyst å kaste inn håndkleet. Og det ble ikke bedre da jeg prøvde å kalle inn forsterkninger og ingen kunne hjelpe. Hva nå?

Jeg gikk der jeg oftest går. Gud hjelp, dette her er alt for mye, jeg klarer ikke dette. Jeg trenger din styrke, din nåde, din hjelp, jeg trenger deg og at du hjelper meg. Sukkene steg opp jamt og trutt utover ettermiddagen, og etter som tiden og tingene passerte takket jeg Gud. Takk Gud, dette gikk over all forventning! Takk Gud, dette hadde jeg ikke ventet, så kjekt det ble! Takk Gud, du er trofast. Hvis noen hadde spurt meg i dag om jeg fikk hjelp, hadde jeg svart: «Ja. Han vanlige hjalp meg. I stillhet og tillit skal din styrke være.»

Det er ikke noe stort hokus pokus. Det er å velge å stole på at Gud er trofast og god, at han vil gripe inn og at han vil hjelpe slik han har lovet. Jeg måtte velge å slippe styret og gå i tillit til at dette vil Gud hjelpe meg å klare, og han gjorde.

Gud står rede med visdom og styrke, nåde og kjærlighet, nye tanker og løsninger. Hva enn du trenger, Gud ser det og vet det, han er rede til å hjelpe, noe dagens vers tydelig sier. Det tragiske er at den gang tok de ikke imot Herrens nådefulle tilbud, de ville ikke. Hva med deg?

Er det ting du sliter med for tiden og som du må slippe tak i og slippe Gud inn i? Vil du ta imot Herrens hjelp og frelse?

av

Hvor fester vi blikket?

… og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss,  med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus… (Heb.12:1b-2a)

I enkelte kristne miljøer er det ett enormt fokus på djevelen og alt han kanskje kunne finne på å gjøre. Jeg har møtt troende som for hver minste ting av plage eller vondt står djevelen imot. Og ja, vi skal stå djevelen imot, men det kan bli en over-åndeliggjøring av naturlige og hverdagslige utfordringer som tar blikket vårt bort fra Jesus.

Ei jeg hadde mye kontakt med stod alt imot i Jesu Navn, og hun ble så sliten og lurte på hvorfor det alltid var tungt og vanskelig. Hvis hovedfokuset vårt er på djevelen, så selvfølgelig er det tungt.  Det er ikke slik at all magetrøbbel, hodeverk og søvnløse netter er djevelen som er ute etter å ta oss. Det kan like gjerne (og oftere) være at man ikke har spist riktig, spist for fet mat sent på kvelden, for mye kaffe, ikke har fått nok luft og bevegelse, ikke har avsluttet oppgaver som vi tar med oss i senga og andre naturlige ting…

Hvis vi overåndeliggjør hver minste ting får vi helt feil fokus. Vi lever enten under djevelens grep fordi det er der vi hele tiden kikker, eller vi lever på rosa skyer og mener vi skal sveve over alt og aldri har det tøft- vi har kuttet kontakten med virkeligheten.

Hvis vi retter blikket på Jesus vil vi finne fred og styrke til å ta de kampene som måtte kommer. Vi vil vite når det er angrep og når det er naturlig årsaker bak vansker. Hvis det er angrep, ikke tro du kan klare det selv og at det er nok å si «jeg står deg imot djevel». Det er ikke dine ord som beseirer han, men Guds kraft. Jesus i deg er seierherren.

Hvem  og hva vi har blikket festet på vil bestemme hvordan våre dager og vår styrke er.
Hvor er ditt blikk festet?

av

Den gode hyrde

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. (Luk. 15:4-5)

Det må ha vært rundt 3 år siden nå, men jeg husker fortsatt den ubehagelige følelsen jeg kjente. Jeg hadde skrevet ett stykke som jeg visste ville få andre til å riste på hodet og lure på hva som var galt med meg. Og ikke bare kjente jeg at dette var riktig, men også at det skulle publiseres på 3 steder. To var norske sider jeg skrev aktivt på, den tredje en amerikansk side, alle med en god del faste lesere.

«Skal jeg virkelig sende ut dette» tenkte jeg og kjempet mot egen stolthet. Jeg likte ikke tanken på å bli sett på som rar, jeg ville jo andre skulle synes vel om meg. Men jeg visste at det var ett ord fra Gud til noen i det jeg hadde skrevet. Jeg valgte å svelge stoltheten og trykket send, selv om det var en kamp  for hver plass jeg gjorde det.

På den amerikanske siden tok det en dag før det kom en tilbakemelding fra ei som virkelig hadde blitt truffet i hjertet av budskapet, på de norske var det mer velmenende ord og tilbakemeldinger (sikkert for at noen hvertfall skulle ha sagt noe til den stakkarsen som hadde skrevet dette). Jeg følte meg dum i lange tider med tanken på hva jeg hadde sendt ut og publisert. Men Gud utfordret meg også, hva er du villig til å gjøre for at jeg skal få berøre ett av mine barn som er litt bortkommen? Ville jeg velge stolthet eller lydighet?

For ett års tid siden kom jeg tilfeldig innom en blogg, og der ser jeg at det innlegget som gav meg urolig mage var publisert. Jeg får noen ord med eieren av bloggen og han sier at det var ord Gud brukte for å hjelpe han med under en vanskelig tid, og derfor delte han det med andre. Jeg ble både målløs og ydmyk, jeg visste jo at budskapet var fra Gud, men at det hadde gjort så inntrykk…

Gud møter oss på mange forskjellige måter, og vi vet aldri helt hva vi gjør eller sier som kan være DET forløsende, oppmuntrende, trøstende, styrkende og/eller legende ord fra Herren som andre trenger. Vi må lære å i større grad være lydige overfor Den Hellige Ånds ledelse, og vi må våge å være lydige selv når det koster oss noe eller vi ikke forstår hvorfor.

Hva er du villig til å gjør og/eller gi opp for at Gud kan få møte andre med sitt ord, sin kjærlighet og legedom? Er det noe du ikke vil? Og i tilfelle, hvorfor?