Rekker det å kun tro på Jesus?

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Joh. 1:12)

Jeg har alltid bedt min Fadervår om kvelden… jeg har alltid prøvd å gjøre godt… jeg har alltid prøvd å være rettferdig… jeg er ikke dårligere enn andre…

Men tror du på Jesus da?

Det er ikke de gode, de snille, de som prøvde så godt de kunne som kommer til himmelen, det er de tilgitte.

De som har tatt imot Jesus som frelser og Herre, de som har innsett at framfor Gud har de ingenting å komme med og at det Jesus gjorde er nok, de som har godtatt at en annen tok deres plass og sonet straffen så de kunne gå fri, de er det som kommer til himmelen.

Troen på Jesus rekker. Den rekker til å bli frelst. Den rekker til å bli bevart i troen. Den rekker til å nå himmelen. Troen på Jesus er nok.

Det er en vei å gå videre etter man er frelst, men det er ikke en vei av egne gode gjerninger for å «betale Gud tilbake» for hans nåde. Hadde Gud krevd betaling i form av at vi måtte ta oss sammen og klare bedre hadde det ikke vært nåde. Nåde er at det er fritt, uten vedheng, ufortjent.

Troen på Jesus holder til å bli frelst.
Troen på Jesus holder til å forme deg.
Troen på Jesus holder til å bevare deg.

Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem.

Er det gråstein hvis Gud sier det er gull verdt?

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh. 15:12)

Før jul i fjor fikk jeg en telefon som fikk meg til å undre. Det var en veldig hyggelig telefon og jeg fikk innblikk i ting jeg kanskje ante men ikke visste sikkert.

For noen år siden var det noen mennesker som plutselig kom min vei. Jeg fikk hjerte for dem og kjente Gud sa jeg skulle bry meg, jeg skulle vise omsorg og jeg skulle støtte dem. Det varte to-tre år før de var borte. I løpet av den tiden var det flere gode stunder men også mange vonde og såre. Jeg ble tråkket på tærne, fikk løfter som ikke ble holdt, ble ringt i tide og utide, brukte timer etter timer på å lytte, jeg tapte penger og ting og annet. Det var litt godt, mye tungt og endel vondt. Men jeg var der, og var der, og var der. Det var de som sa jeg bare skulle gi opp, for det var håpløst. Men jeg var der ikke fordi jeg valgte det, jeg var der fordi Gud sa det, og da blir man.

Årene etter våre veier skiltes har jeg ikke hørt så mye. Det er tider jeg har kjent nød for disse og har bedt. Men ord fra hvor enn de nå enn var kom ikke. Jeg lurte tidvis på om det var liv i kroppene fortsatt, men fant ut at jeg måtte slå meg til ro med at det var det nok siden jeg ble minnet om å be.

Så kom telefonen, etter flere tause år, med takk for utrettelig omsorg og jeg driver med litt forkynnelse og hjelpearbeid nå…

Mennesker rundt meg mente jeg skulle gi opp, for ikke bare brukte jeg krefter jeg egentlig ikke hadde, jeg ble såret, tråkket på og mer. Mennesker mente det var håpløst, men er noen håpløse for Gud? De mente at Gud ikke kunne ha sagt, men jeg visste Gud hadde sagt og jeg valgte lydighet selv om det kostet. Mennesker kalte det gråstein mens Gud så på det som gull.

Det er tider vi har med mennesker og oppgaver og ikke ser at noe positivt skjer, men har Gud kalt oss til å være i de situasjonene bør vi stå der helhjerta og trofaste, også når det koster. Vi ser kanskje ikke virkningen av det hele, men Gud vet at det er en tid til det beste for alle involverte. Kanskje får vi ikke se resultatet selv, men Gud ser vår trofasthet og han vet resultatet.

Denne gangen fikk jeg en liten kikk bak teppet og se at hva som i hovedsak opplevdes som et tøft og krevende fellesskap faktisk var gull verdt. Hvis Gud utfordrer deg til å stå i noe, så ikke stemple det som gråstein, umulig eller bortkastet tid, krefter og år- Gud ville aldri sette oss inn i ting som ikke bringer han ære, andre hjelp og er til vårt eget beste i det lange løp. Gud kaster ikke bort tiden vår, han jobber bare annerledes med mennesker og ting enn vi ser og forstår.