Daglig brød

“I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” (Joh.1.1)
“Jesus sa til dem: “Jeg er livets brød. Den som kommer til Meg , skal aldri sulte. Og den som tror på Meg, skal aldri noensinne tørste.” (Joh.6.35)

Kjenner du Guds løfter til deg? Vet du hva Guds Ord sier om hvordan du kan leve ett liv som behager Gud? Vet du hvem Gud er og  hvordan handler Han med sitt folk, mot sine?

Det er du som må søke inn i ordet og ta det til deg. Du kan ikke leve på hva andre mennesker fórer deg med, du må selv ta til deg næring fra Ordet på daglig basis. Gjør du det vil du se at ditt indre menneske styrkes og troen blir sterkere grunnfestet etter som du blir bedre kjent i Bibelen.

Det nye liv på innsiden beskrives også som “den indre mennesket”. Denne delen av oss trenger også daglig tilgang på mat og drikke akkurat slik vårt fysiske legeme trenger det. Vi vet at spiser vi ikke jevnt og trutt, vil kroppen bli svakere, immunforsvar svekkes og vi fungerer ikke som vi skal. Ett usunt kosthold vil også forringe kroppen, slik mangel på mosjon også gjør. Mange er mye flinkere til å passe på sitt fysiske legeme som er forgjengelig og en gang vil dø, enn sitt udødelige, evige indre menneske- ånden og sjelen

Guds rikes kosthold er trefoldig, både melk, fast føde og margfulle retter. Vi trenger å ta til oss av alt og ikke bare godbitene. Gjennom daglig lesing av Ordet- og bønn- bygger vi opp det indre mennesket til å bli sterkere og sunnere. Ja, vi trenger å minne oss selv på løftene og Guds trofasthet, men vi må også ta til oss hele ordet. Vi trenger å stadig bli bedre kjent med Gud og å bruke tid sammen med Ham. De ting vi ikke skjønner lar vi ligge og stoler på at Ånden vil lære oss og åpenbare mer og mer for oss etterhvert. Vi må også tåle de ord som stikker og svir litt når vi møter egen ufullkommenhet i døren. Vi trengerå ta til oss av hele Guds ord. Som jeg startet med denne uken:

“Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning.” (2.Tim.3.16-17)

(første gang postet mars 2010 på med Gud i hverdagen)

Guds Navn – Herren er fred

YAHWEH-SHALOM – «The Lord Our Peace» – Herren er {min} fred

Gideon vokser opp i en tid der folket er undertrykket og plaget av fiender på mange kanter. I tillegg har han følelsen av å ikke være god nok og av å være liten. Han sier selv at han er ubetydelig og hva kan han gjøre? Gud kaller Gideon til å stå opp og gå så sterk som han er og om han blir kalt til å gå i fronten er det Gud som skulle gjøre verket. Gud har gitt et løfte til Israelsfolket om at de skal være hans folk og han skal være deres Gud og Gud går ikke fra sine løfter. Gideon tar kallet fra Gud på alvor, men han er fortsatt redd og spør om bekreftelse på kallet og at det er Gud. Han gjør i stand et offer og tar med til hvor Herrens engel venter. Herrens engel rører offeret med spissen av staven og det går opp i flammer. Det er da det virkelig går opp for Gideon hvem han har møtt.

Men Herren sa til ham: «Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø.» Så bygde Gideon et alter for Herren der og kalte det « Herren er fred». (Dom. 6:23-24a)

I dag lever vi i en tid der verden er i stadig forandring og det er mye usikkerhet. Selv om vi i Norge er relativt beskyttet er det mye vondt  og mange utfordringer her også. I vårt land ser vi en tilsynelatende tilbakegang for evangeliet og en tydeligere motstand mot det sanne evangelium. Det er også mange mennesker og familier som opplever store utfordringer og motgang.

I dette er Gud tilstede og ønsker å være vår fred. Han vil gi oss en indre fred som vi ikke kan forklare med ord og som tar oss trygt og støtt gjennom enhver storm vi måtte møte. Jesus sa selv at dette er en annen type fred enn den fred verden kan gi oss. Når vi opplever at hjertet finner ro selv i de tyngste motbakker er det Gud selv som er med oss og fyller oss med seg, det er som en liten forsmak på og påminnelse om hvordan himmelen må være. Gud er fred og han ønsker å bringe deg fred.

Om det oppleves umulig ut og du føler deg liten og ubetydelig så husk at Gud krever ikke annet enn at du går i den styrken du har, han vil gjøre resten. Om du har mye styrke eller bare noen dråper igjen, la dine sukk stige opp for Herren og legg dine byrder over på ham, Gud er tilstede i din hverdag og han ønsker å være Jehova Shalom for deg, Herren din fred.

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh. 14:27)

Det var kjærlighet

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav Sin sønn den eneste…» (Joh. 3:16a)

Før jeg deler en hendelse vi opplevde for litt over ett par år siden, tenk over spørsmålet:
Hvorfor kom Jesus til verden?

Det var rett over klokka to på ettermiddagen da telefonen ringte. Da jeg svarte visste jeg ikke at virkeligheten ville forandre seg dramatisk i løpet av de neste sekundene. Stemmen sier: Det er xxx fra … Gutten din er ikke her og vi finner han ikke. Vi har vært ute og lett og også kikket litt rundt forbi. Han er borte.

Det er ikke overdrivelse å si at hjertet mitt både sank dypt ned og hoppet opp i halsen på en og samme tid. Gutten min er borte! Ingen vet hvor gutten min er. Det raste med fortvilelse og frustrasjon på innsiden.  Jeg roper til Gud for gutten min, at han må beskyttes og at han må ha ro i hjertet. Jeg merker langt bak der at Gud hvisker at han har det bra og er i orden, men det er langt bak der. Utenpå meg ligger frustrasjonen og redselen. Jeg forter meg å ta en telefon for å sjekke om gutten plutselig var blitt hentet av far, noe han ikke var,  og så hiver jeg meg i bilen. Selvsagt er det rødt lys jeg må stoppe for og jeg er utålmodig mens jeg venter. Har ikke lyst å vente, men må… Jeg roper til Gud igjen,beskytt han, gi han ro, gi meg ro, hjelp meg. Følelsene mine er i alle kanter, for den stakkars gutten min, min høyt elskede og dyrebare sønn er alene i verden et sted. Han er et sted uten mennesker han er trygg på og akkurat nå er det ingen trygge voksne som vet hvor han er. Det er grusomme minutter som snegler seg avsted. Aldri har de få minuttene i bilen føltes så lange ut, aldri har jeg mer ønsket å ta gutten i armene og si det er i orden, mamma er her, du er trygg.

Når jeg svinger inn på parkeringen kaster jeg blikket over plassen samtidig som jeg finner en parkering. Der, DER! Der er han! Gutten min! Jeg forter meg ut av bilen og bort til han i full fart. For meg hadde min kjære gutt vært savnet og borte, og nå var han igjen hjemme og trygg. Jeg kjente steinlasset på hjertet lette da jeg tok han i armene og gav han en klem.

Den kvelden ble jeg tenkende over hvor grusomme de minuttene han hadde vært «savnet» var, og jeg vet at Gud gav meg tanken om hvordan han kjenner det når han ser så mange av sine barn være savnet. Min gutt var bare savnet rett under en halv time, Gud opplever at mange av hans barn er savnet i årevis og noen kommer aldri hjem  igjen. Gud ser den enkeltes smerte og lider med dem. Han ser tårene og de rører ved hans hjerte. Gud ser at det er mye som er vanskelig og vondt, og han ønsker så inderlig å hjelpe, være barmhjertig og beskytte oss.  Gud elsker den enkelte med en evig kjærlighet som er langt større, dypere og mer fullkommen enn den kjærligheten jeg har for mine barn.

Hvorfor kom Jesus til verden? Det var kjærlighet. Fordi Gud elsker oss så innmari mye gav han sin eneste, tenk- sin eneste, mest dyrebare og elskede sønn, for oss.

Hva hører du?

«Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. (Joh. 11:23-24)

Jesus sier her til Marta at hennes døde bror Lasarus skal stå opp igjen.Vi vet at Jesus mente i nærmeste framtid, men dette klarer ikke Marta å høre. Hun tror på den siste dags oppstandelse, men å tro på at hennes bror nettopp den dagen skal bli levende går langt over hodet og forbi hva hun kan forestille seg. De ord Jesus sier sprenger hennes forståelse og erfaringer i så stor grad at hun ikke egentlig «hører» hva Jesus sier til henne. Det er hennes erfaringer og forståelse som farger hva hun hører og oppfatter, og siden denne er begrenset, mister hun betydningen av hva som sies.

«Verdens beste søster» står det på et hånkle jeg har. Det var en gang bak der det kom som gave fra minste lillebror med fru. En koselig oppmuntring i en tøff hverdag. Eller? «Du er den beste søsteren jeg har» stod det i en sms jeg fikk fra eldste lillebror i fjor en gang. Jeg burde kjenne meg stolt og takknemlig for å få slike gode ord, burde jeg ikke?

Før jeg sier så mye mer, hva tenker du når noen sier noe pent til deg? Når du får skryt og oppmuntring, når noen sier takk, at det du gjorde og sa var akkurat hva de trengte, når noen sier du er spesiell og god eller at de sier jeg er glad i deg og takknemlig for deg. Hva hører du egentlig? Hører du de ordene de sier, eller hører du dine egne (og/eller djevelens) tanker om at det er bare tomme ord og løgn?

Tanker som
– de mener det ikke,
– de bare sier det for å være høflige,
– det er ikke så godt ment som det er sagt,
– de bare føler seg forpliktet til å si slikt.

Løgner som
– jeg vet det ikke er sant for  jeg fortjener det ikke,
– jeg duger ikke til stort så det er ikke sant,
– jeg klarer ikke slikt jeg og andre liknendes løgner?

Jeg har hørt mange av de tankene og løgnene og det er fortsatt et av mine kampområder. Selvbilde og følelse av verdi er ikke det sterkeste her i gården og jeg kjenner også at kampen kommer i sammenheng med de store begrensningene sykdom legger på meg og mitt liv. «Jeg duger ikke og kan nesten ingen ting» er ikke uvanlig at popper opp i hodet mitt, «jeg fortjener ikke så gode ord og så mye godt» er andre tanker og følelser.

Jeg valgte de to eksemplene i toppen fordi de så tydelig beskriver hva jeg mener.
«Du er den beste søster i verden/jeg kunne hatt» sa ordene, men i hodet mitt flyger tanken «men jeg er den eneste søstera du har så det er da ikke så rart» fort forbi. «Jeg er stolt av deg og at du står» er noe annet de har sagt, mens jeg hører «det er bare ord, det er jo ingen ting å være stolt over, jeg er udugelig.»

Jeg hører ofte ikke hva andre mennesker sier til meg og om meg, hvordan er det med deg?

Hvis vi ikke klarer å virkelig høre og tro andre menneskers gode ord og kjærlige aksept, klarer vi da å virkelig høre dette fra Gud?

DE(n) gjør ALDRI noe

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!» (Joh. 7:24)

Har du kjent på irritasjon over DE(N) som aldri stiller opp og tar et tak?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har. Det er frustrerende å være den forelderen som vil stille opp men ikke kan. Jeg prøver å være på treninger og hjemmekamper, jeg har med andres barn hvis det passer seg, jeg stiller alltid på foreldremøte (selv om det krever 2 dagers hvile), jeg er på foreldrekonferanser og også på de fellessamlingene med klassene jeg kan. Jeg er en aktiv forelder så langt helsa tillater meg. Men jeg plages ofte med sårlig samvittighet for at jeg ikke kan gjøre mer, jeg skulle gjerne gjort mer…

Da er det lett å sitte på sidelinja å dømme de som ser friske og raske ut, men som aldri stiller opp. De som slipper poden av på trening og finner på noe annet, de som alltid «bare kanskje» kommer på foreldremøte og derfor ikke kan ha med kake og/eller kaffe (siden det bare er kanskje) og lignende. Kjenner du deg igjen, det gjelder om det er i forhold til barn, jobb eller andre aktiviteter, hvor lett det er å frustrere og irritere seg over andres «manglende deltakelse og involvering»?

Hva vet egentlig jeg om dem som ikke stiller opp som gir meg rett til å forhåndsdømme?

Egentlig ingen ting. Det er faktisk slik at de fleste er deltakende på ett eller annet nivå, men kanskje er det ikke like synlig for andre i alle sammenhenger. Hva vet jeg om deres andre barns behov, om skiftjobbing, vanskelige familieforhold, krevende eksteskap, egen (skjult) sykdom eller ektefelles, manglende førerkort/bil, andre forpliktelser og verv? Oftest alt for lite til at jeg kan gi en rettferdig dom.

Vi er raske til å dømme uten egentlig å vite. Bibelen ikke bare oppfordrer oss, den sier vi SKAL dømme rettferdig. For å kunne det må jeg vite mer enn hva overflaten viser.

Jeg måtte ta en ny runde med meg selv på dette for litt siden da det er vanskelig å få foreldrekontakt til den ene gutten sitt fotball-lag. Jeg vet at endel foreldre ikke kan fordi de har mer enn nok med hva som er bak fasaden, de har en tøff og/eller travel hverdag og familiesituasjon som gjør at de her og nå ikke kan stille (selv om de som meg vil). Men hvordan tenker jeg om de som jeg ikke vet mer om enn fasaden har vist? Kan jeg vise raushet i mine meninger om dem også, eller dømmer jeg dem som unnasluntrere og lite deltakende foreldre uten å vite nok? Jeg takker Gud som minnet meg om dette igjen-gjennom en plutselig livsnær, åpen og ærlig samtale- for hvis ikke hadde jeg ramlet i å dømme urettferdig igjen.

Er det noen mennesker du har stemplet som «unnasluntrere» i det siste som kanskje ikke er det? Vet du nok om de enkeltes situasjon til å kunne felle en rettferdig dom eller danner du deg bare en mening etter hva du synes fasaden sier?

Løfter for problematiske tider (bibelvers)

Litt omrokkering tidligere i uka gjorde at dette ikke ble postet rett etter de tilhørende innleggene. Jeg har valgt å ta det med nå da det er viktig å søke inni Guds ord etter hjelp, trøst og styrke. Ønsker alle lesere ei god og velsignet helg.Må styrke og glede bli dere rikelig til del.

Vi har over tre innlegg (nr. 1, nr. 2 & nr. 3 + relatert innlegg) sett på hvordan Gud bruker problematiske tider til å forme, styrke og rense oss. Det er som jeg har sagt, løfter for enhver utfordring. Når vi står midt oppi problemer er det viktig at vi har Guds ord og løfter i hjertet da den Hellige Ånd vil minne om dette å gjennom dette kan vi finne styrke og håp. Men så er det også slik at hvis vi virkelig er oppi tunge tider, så er det ikke alltid like lett å sette seg ned å finne disse løftene i Guds Ord. Så her er noen «få» vers som er passende i tunge tider. Når vi er oppi tunge tider og leser vers som dette er det viktig at vi aktiviserer troen og velger å tro Guds Ord som sannhet. Gud har lovet å være med oss og hjelpe oss, han vil alltid kraftig støtte (og ikke støte) sine.

Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2. Mos. 14:13-14)

Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke… Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet! (5. Mos. 31:6+8)

Dine bommer skal være av jern og bronse. Som dine dager er, skal din styrke være. (5. Mos. 33:25)

Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker ly. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern, min tilflukt, min frelser som frir meg fra vold. (2. Sam. 22:2-3)

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre. (2. Sam. 22:7)

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal. 126:5-6)

Se, til fred ble det bitre, det som var så bittert for meg. Du har reddet min sjel fra ødeleggelsens grav. For du har kastet alle mine synder bak din rygg. (Jes. 38:17)

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne.For jeg er med deg, sier Herren. Jeg skal berge deg. (Jer. 1:19)

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere… (Jer. 29:11-14a)

Fra det fjerne viste Herren seg for meg: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. Enda en gang vil jeg bygge deg så du blir bygd opp igjen. (Jer. 31:3-4a)

Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for. (Matt. 7:7-8)

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh. 14:27)

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet,  utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.  Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. (2. Kor. 1:3-5)

Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. (2. Kor. 4:7)

En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1.Pet.5:10)

Slutt å lek Hellig Ånd

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Joh. 18:8)

Å omgås mennesker over lang tid er en utfordring de færreste takler uten å gjøre feil. Vel, vi gjør vel alle feil i forhold til andre mennesker? Men det er en gruppe mennesker vi tråkker oftere på tærne enn andre,og det er våre nærmeste. Det er ikke vanskelig å komme på ganger der jeg har gått for langt i å skulle formane, irettesette og lære opp mine nærmeste. Jeg har sett på det som min oppgave å «hjelpe» dem videre, problemet har bare vært at jeg har håndtert det ganske så feil.

Jeg har noen ganger vært irritert fordi det er den samme feilen som blir begått enda en gang, og det er lett for at «du gjør alltid sånn» ramler ut av munnen. Det er andre ganger der jeg mener at jeg vet best og den andre er bare trangsynt eller ikke gidder å høre ferdig. Det er tider der jeg ser brister i den andres oppførsel, og synes jo det er min plikt å opplyse om det og gi hjelp på veien videre. Det er så lett å henge seg opp i de ting man ikke liker hos andre, det som irriterer og frustrerer…

Så tar man på seg oppgaven om å hjelpe den andre på plass…

Men mange ganger blir jo bare ting verre ved at vi fokuserer på det og er opptatt av det. Ikke bare blir den andre såret og irritert, men jeg blir mer kritisk og negativt innstilt. En negativ spiral utvikler seg fort, og det går fra vondt til verre.

Jeg har flere brister selv, men hvis andre skal påpeke det titt og ofte og holde det mot meg, er det ikke støttende og oppmuntrende og det driver meg hvertfall ikke til å forandre meg… Da setter jeg meg på bakbeina og går i forsvar, da lukker jeg meg inne for å ikke bli såret. Jeg vet dette om meg selv, hvorfor kan jeg ikke huske det om andre også? Hvorfor kan jeg ikke huske at det er Gud som må tale til meg, det er Gud som må virke i meg, både til å ville og virke etter hans gode vilje (Fil.2:13), og at det er Gud som må tale til og virke i andre også? Det er ikke jeg som er Hellig Ånd og skal overbevise dem om rett og galt, og det er ikke jeg som kan gi dem kraft til å forandre seg. Bare Gud kan.

Jeg har ofte blitt minnet om at jeg må slutte å leke hellig ånd overfor andre og heller innta min rette plass, som støtte og oppmuntrer, som forbeder og medvandrer. Jeg må slutte å blande meg, jeg må be og jeg må la Gud få gjøre sitt verk.

Er det noen du må slutte å leke hellig ånd overfor?