medmennesker

av

Den barmhjertige flyktningen

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» (Luk. 10:25-29)

Det er en ganske vanlig 4-manns bolig i utkanten av en større by, med felles inngang til leilighetene og boder på rad i kjelleren. På utsiden henger 4 postkasser og selv om alle er grønne, er de ulike. Den ene med sirlige bokstaver på et flott utformet «gullskilt», den andre med med blokkbokstaver på metall, den tredje har navn trykket på plastteip som er limt på og den fjerde er vanskelig å lese fordi bokstavene som ble skrevet på med sprittusj er falmet og slitt. Forskjellen på postkassene reflekterer til en viss grad menneskene som bor der, men bare utsiden deres…

Den tredje postkassen har vært fullere enn normalt de siste ukene. Naboene vet hvorfor det er mange brev og kort, de vet hvorfor det kommer blomster annehver dag, og de vet hvorfor de ofte hører hikst og gråt i sene nattetimer. Marit er trist og man ser hun gråter hele tiden, men hvem hadde ikke gjort det etter å ha mistet ektemann og eneste barn i en trafikkulykke? Marit skulle også vært med på helgeturen, men ble hjemme fordi hun ikke var helt i form…

Persen med gullskiltet har kikket i gulvet nesten hver gang han har møtt på Marit, for hva kan han si til henne? De lever i forskjellige verdener, han er eiendomsmekler og hun baker, han har venner med platinakort og årlige eksotiske reiser, hun har hytta til familien en gang i måneden og reiser på harrytur til Sverige. Hva kan han si, hva kan han stille opp med? Han sa i allefall at de skulle huske på henne i bønnegruppen han går i. Det må han foresten huske neste gang…

Kari og Hans med metallskiltet har sagt sine kondolerer og gitt en blomst. De sa de hadde tenkt å komme i begravelsen, men dessverre gikk det ikke. Hvor letta de begge ble da de kunne sette opp et møte på formiddagen den dagen, plutselig så de hadde en unnskyldning for å ikke gå. De har startet eget frma, det krever så mye, og det forstår jo Marit… eller? Uansett, de gav jo blomster, og de sier hei når de møtes. Kanskje de skulle skrive en lapp med behov for forbønn og levere neste gang de skulle i kirken?

Postkassen med de falmede bokstavene tilhører Medina. Hun snakker ikke så mye norsk, men hva hun ikke kan uttale, prøver hun å forklare med store hånd- og armbevegelser. Medina har to barn, men de er ikke i Norge. Selv er hun sky og holder seg ofte borte fra ukjente. Hun har fortsatt mareritt om mennene som stormet huset en mørk natt og drepte mannen, voldtok henne og raserte og brente ned hjemmet deres. Medina måtte forlate barna hos familie i en avsidesliggende landsby og flykte, hun visste at hadde de drept mannen for hans tro, var ikke hun heller trygg. Medina banker hver dag på døra til Marit, noen ganger med en tallerken mat, andre ganger har hun posten i hånda. To ganger i uka kommer hun og spør: Du ha noe butikken? Jeg ta med? Hun hadde ikke vært i kirken under begravelsen, men hun fulgte bakerst i følget da de gikk til gravstedet, og hun stod stille i bakgrunnen og ventet tålmodig mens andre hilste og klemte. Da de fleste var gått, gled hun stille fram til Marit og gav henne en lang klem mens hun sa, jeg be for deg, jeg hjelpe deg. Hun hadde holdt løftet hun gav.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk. 10: 36-37)

av

Ekte medfølelse

For hvem har medfølelse med deg, Jerusalem, hvem synes synd på deg? Hvem stanser og spør hvordan du har det? (Jer. 15:5)

De sitter der med hver sin kaffekopp. Praten går stille og rolig selv om den ene av kvinnene ser ut til å ta det hele litt tyngre. Den andre kikker i øynene hennes og hører etter mens det fortelles om tøffe dager med sykdom, nedgang i stillingsprosent, ekstra utgifter på bilen og bad som trenger en overhaling etter lekkasjen to måneder tidligere. Hun som forteller vet egentlig at det ikke er hjelp å få, men hun trenger å lette hjertet og benytter muligheten som ble tilbydd. Og når de reiser seg, gir hverandre en klem og skal gå, kommer ordene hun visste ville komme: «Jeg skal be for deg, så ses vi sikkert igjen om noen uker.»

Veldig mange har i tunge tider blitt møtt med halvt lyttende ører og den utvaska frasen «jeg skal be for deg». Jeg sier utvaska fordi det er en setning mange kristne gjemmer seg bak når de ikke er interessert i å hjelpe. Det høres pent og hellig ut å si at man skal be for noen, men hvor mange går egentlig inn i virkelig forbønn for de mennesker de sier det til? En «Gud hjelp dem» er ikke bønn, det er en setning vi sier for å dempe egen samvittighet ved å kunne si til oss selv at jeg har hvertfall bedd.

Jesus gikk rundt blant mennesker som hadde problemer, som slet i familiene, som led under sykdommer og plager. Men hvordan han reagerte og handlet var veldig annerledes enn mange opplever i dag. Jesus kunne ha samlet sine disipler rundt seg og sagt:
Se, se alle de menneskene. De lider, de ligger under for synd, de er harde i hjertene, de sårer hverandre og seg selv. Se, hvordan de lider. Vi må sette opp en komitè som kan jobbe med denne saken. Vi må se på ulike muligheter til å hjelpe, og vurdere om noen av dem er lønnsomme. Peter og Johannes, dere har ansvar denne gangen.

Men det er ikke slik Jesus var eller er. Når Jesus så mennesker som led, ble han fylt med medlidenhet. Medlidenhet er noe helt annet enn å bare synes synd på noen eller å ha sympati med dem, medfølelse er omsorg/empati som fører til handling. Jeg tror Jesus hadde blitt sint hadde han sett hvordan det er endel steder i dag, det er mange som (sier de) vil be, men få som vil handle.

Ekte medfølelse driver til handling.
Har du medlidenhet med mennesker rundt deg eller synes du bare synd på andre?

Kort info: Innlegg for de neste tre uker ligger klare, jeg kommer til å være lite tilstede disse ukene da det kun er få dager til vi flytter ut. Hold gjerne guttene og meg i bønn da det fortsatt er ting som må på plass, men vi vet Gud er trofast og har kontrollen! 🙂 På forhånd takk. Guds fred og velsignelse ~ Cecilie ~

av

Slutt å lek Hellig Ånd

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Joh. 18:8)

Å omgås mennesker over lang tid er en utfordring de færreste takler uten å gjøre feil. Vel, vi gjør vel alle feil i forhold til andre mennesker? Men det er en gruppe mennesker vi tråkker oftere på tærne enn andre,og det er våre nærmeste. Det er ikke vanskelig å komme på ganger der jeg har gått for langt i å skulle formane, irettesette og lære opp mine nærmeste. Jeg har sett på det som min oppgave å «hjelpe» dem videre, problemet har bare vært at jeg har håndtert det ganske så feil.

Jeg har noen ganger vært irritert fordi det er den samme feilen som blir begått enda en gang, og det er lett for at «du gjør alltid sånn» ramler ut av munnen. Det er andre ganger der jeg mener at jeg vet best og den andre er bare trangsynt eller ikke gidder å høre ferdig. Det er tider der jeg ser brister i den andres oppførsel, og synes jo det er min plikt å opplyse om det og gi hjelp på veien videre. Det er så lett å henge seg opp i de ting man ikke liker hos andre, det som irriterer og frustrerer…

Så tar man på seg oppgaven om å hjelpe den andre på plass…

Men mange ganger blir jo bare ting verre ved at vi fokuserer på det og er opptatt av det. Ikke bare blir den andre såret og irritert, men jeg blir mer kritisk og negativt innstilt. En negativ spiral utvikler seg fort, og det går fra vondt til verre.

Jeg har flere brister selv, men hvis andre skal påpeke det titt og ofte og holde det mot meg, er det ikke støttende og oppmuntrende og det driver meg hvertfall ikke til å forandre meg… Da setter jeg meg på bakbeina og går i forsvar, da lukker jeg meg inne for å ikke bli såret. Jeg vet dette om meg selv, hvorfor kan jeg ikke huske det om andre også? Hvorfor kan jeg ikke huske at det er Gud som må tale til meg, det er Gud som må virke i meg, både til å ville og virke etter hans gode vilje (Fil.2:13), og at det er Gud som må tale til og virke i andre også? Det er ikke jeg som er Hellig Ånd og skal overbevise dem om rett og galt, og det er ikke jeg som kan gi dem kraft til å forandre seg. Bare Gud kan.

Jeg har ofte blitt minnet om at jeg må slutte å leke hellig ånd overfor andre og heller innta min rette plass, som støtte og oppmuntrer, som forbeder og medvandrer. Jeg må slutte å blande meg, jeg må be og jeg må la Gud få gjøre sitt verk.

Er det noen du må slutte å leke hellig ånd overfor?

av

Glem ikke Herrens velgjerninger mot deg

Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ (Matt. 18:33)

Vi glemmer for lett hvor vi var og hvem vi var før Jesus møtte oss med nåde og kjærlighet. Vi glemmer hvor svake vi egentlig var og hvor ufortjent vi ble møtt med nåde og hjelp. Vi glemmer… og når vi glemmer har vi lett for å bli harde overfor andre. Som i historien som Jesus fortalte Peter da han spurte hvor mange ganger han skulle tilgi en bror (Matt 18). Jesus fortalte om en tjener som skyldte kongen 10 tusen talenter. Mannen hadde ikke pengene og kongen befalte at han sammen med kone, barn og alle eiendeler skulle selges for å innfri gjelden. Mannen ber på sine knær om nåde, kongen får inderlig medynk overfor mannen og ettergir gjelden. Denne mannen går ut fri og møter der på en annen tjener som skylder ham 500 denarer. Nå er han ikke nådig men tar strupetak på den andre tjeneren og krever pengene sine tilbake, når denne ikke kan betale får han ham kastet i fengsel. Andre tjenere ser dette og blir bedrøvet, og de forteller kongen om hva de har sett. «Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.» (Matt. 18:32-34)

Den tjener som ble vist nåde hadde liten innsikt i egen uskikkethet og kongens store barmhjertighet. Han glemte utrolig fort at han selv var i behov av nåde og utviste en stolthet, oppblåsthet og overlegenhet som gir oss flau smak i munnen. Den første tjeneren forstod ikke sin egen skyld og skam, han klarte ikke se at han var så ille ute at nåde alen ville berge ham. Så han var hard mot den som hadde enda mindre skyldebrev enn seg selv. Han glemte hvor han selv stod bare noen minutter tidligere…

Helt kort 5 punkter som Gud viste meg at jeg, at vi, må ta tak i. Etter hvert punkt anbefaler jeg at du trekker pusten, lukker øynene og spør Gud: Er det noe du vil vise meg her? Det første er at vi har glemt hvem vi var. Vi har glemt at vi var syndere, uverdige, fattige, begredelige, skitne, egoistiske og dåraktige mennesker som var i stort behov av Herrens nåde og hjelp. Glemmer vi hvem vi var, verdsetter vi ikke den nåde og kjærlighet Gud har vist og viser oss. (fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Glemmer vi hvem vi var før Gud dro oss til seg,
vil vi stå i fare for å bli oppblåste, selviske og stolte.

Glemmer vi hvor dypt i behov av hjelp vi var,
glemmer vi å verdsette og takke Gud for alt han har gjort for og gjennom oss.

Glemmer vi hvor viktig det var for oss å bli møtt med nåde og kjærlighet av Gud,
vil vi også glemme å møte andre mennesker med den nåde og barmhjertighet vi selv ble ufortjent møtt med.

Hvordan er det med deg, er du en barmhjertig kristen?

av

å leve det man har erfart

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!  Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.  For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst.  Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle.  Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. (2.Kor.1:3-7)

Jeg har alltid syntes det er lettere og mer treffende sagt på engelsk: «God doesn’t comfort us only for us to become comfortable, but for us to become comforters.» (Gud trøster oss ikke bare for at vi skal få det behagelig/komfortabelt, men for at vi skal bli trøstere/mennesker som trøster andre)

Gud møter oss i det vonde og tunge på mange ulike måter. Vi kan oppleve å få en fred som overgår forstanden og som istandsetter oss til å stå faste og oppreiste i stormvær. Vi kan oppleve at psykiske problemer, uvaner os synder som har holdt oss ned i lenker, plutselig brister og vi er fri. Vi kan oppleve å få oppmuntringer og ord fra himmelen som skaper håp, forløsning og utfrielse. Vi kan oppleve å bli trøstet midt oppi det vonde av Gud og/eller mennesker som sier: «Jeg forstår, jeg vet, og jeg er her.»

Uansett hva vi opplever og uansett hvordan vi møtes i det tunge og vonde, er det erfaringer vi tar med oss videre. Og disse erfaringene er ikke kun for oss personlig. Det er ikke bare for at vi skal renses og istandsettes, ikke bare for at Gud skal kunne vise sin storhet og trofasthet mot oss, ikke bare for at vi skal ha noe godt å tenke tilbake på, men også fordi vi gjennom å personlig ha blitt hjulpet og trstet, blir istandsatt til å hjelpe og trøste andre. Som det står ett annet sted: For intet har dere fått det og for intet skal dere gi det videre. Gjennom at vi opplever hjelp, trøst og omsorg i vonde, tunge og vanskelige tider, får vi viktig og nødvendig styrke, håp og oppmuntring som hjelper oss videre, men samtidig læres vi opp og istandsettes vi til å senere kunne hjelpe andre til å stå faste i troen når de møter motgang.

Hva vi har lært, skal vi lære videre,
hva vi har fått, skal vi gi videre.
Vi skal leve det liv vi har erfart
og ikke bare snakke om det.