Kom Herre Jesus, kom

Vi er inne i ei tid der ensomhet og problemer vokser seg større og sterkere for mange, noe vi har sett tydelig i mediebildet de siste par ukene. Det har vært modige mennesker som står fram og forteller om en hverdag og et liv de fleste distanserer seg fra. Noen om ensomhet og savn etter fellesskap, andre om fattigdom og manglende økonomisk evne til å gi barna gaver til jul. En høytid vi feirer til minne om at Gud gav oss alt gjennom Jesus, er preget av ensomhet og fattigdom for mange tusener i et av verdens beste og rikeste land. Tragisk, ikke sant?

I USA har det de siste årene rast en spesiell debatt da flere store kjeder nekter sine ansatte å ønske kundene god jul, samtidig som de konsekvent reklamerer med god høytid. Det er ikke lov å si ”Merry Christmas” fordi det innebærer å si Christ (Kristus) og det er jo ekskluderende mot alle de som ikke tror eller tror noe annet. Lignende diskusjoner foregår i Norge og Sverige bl.a. når det gjelder den tradisjonelle skolegudstjenesten før jul. Jesus fjernes fra en høytid som er til minne om hans egen fødsel. Tragisk, eller hva?

I ukene før jul vil det stjeles varer for over 300 millioner i norske butikker og mye av dette vil havne ferdig innpakket under juletre. Hvor gikk vi feil? Det er ikke galt å bruke penger vi har på gaver til mennesker vi bryr oss om, men vi må også tenke litt lenger. Bør vi bruke så mye at de som er økonomisk mindre heldig stilte føler seg totalt utenfor og mislykka? Bør vi bruke så mye på noen som har det meste og lite eller ingenting på de som mangler det nødvendige? Når ble det viktigere med stadig mer, flottere og dyrere enn en enkel markering av det gledesbudskapet om fred, forsoning og fellesskap som julen bringer?

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største forbrukstid. I dag er advent fylt opp med et jag, storshopping og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus ble født var det mange som ventet ivrig på en frelser, men få av disse var klare for å ta imot ham. De var mer opptatte av det ytre enn det indre. Denne julen vil også være slik, mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Det er viktigere at vi er forberedt i hjertet på å ta imot Jesus enn at vi har alt det ytre på stell. Selv om det er frelserens komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han vil komme igjen. De som er forberedt og har olje på lampa vil si ”Kom Herre Jesus, kom” og slippe Jesus til i sine liv. Disse vil få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt og også Jesu annet komme fordi de sier ”vi har ikke rom og tid så du får gå videre”. Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av all stæsjen som må være på plass?

Tidligere publisert i «Innsyn» des 2012 og på bloggen «med Gud i hverdagen» 09.12.12.

Et varmt gjensyn

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. (Luk. 15:20)

Her om dagen minnet Gud meg om fortellingen om den bortkomne sønn og sa at jeg skulle hilse mine gutter velkommen hjem på den måten. Ikke det at jeg hver dag skulle gjøre det, men innimellom skulle jeg.

Jeg glemte det helt den første dagen jeg hadde mulighet da jeg hørte det gikk i døra og ser at ei jakke slippes på golvet i stede for å henges opp. Det første som glipper ut av munnen min er: «Heng opp jakka!». Det var ikke en særlig varm velkomst kan man trygt si… Gud minner meg på om hva han sa og jeg sukker oppgitt over hvor fort jeg glemmer. Dagen etter kikker jeg titt og ofte ut av vinduet når det nærmer seg at guttene skal være hjemme fra skolen, og heldigvis ser jeg en kjent jakka forsvinne rundt hjørnet. Det går i døra og jeg setter ned hva jeg holder på med på kjøkkenet og forter meg ut i ganga. «Vi er hjemme» kommer det fra en blid gutt og jeg smiler og sier entusiastisk: «Dere er hjemme! Go’guttene mine er hjemme igjen!» og jeg klemmer dem inntil meg og kysser dem flere ganger på hodet mens jeg klemmer mer og sier at jeg er glad for å se dem. Smilene er store og latteren sitter løst, det er overraskelse og glede om hverandre. «Hvorfor gjorde du det?» er spørsmålet som får svaret: «Fordi jeg er glad i dere!»

De to dagene ble ganske ulike, den dagen jeg begynte å mase ble litt vrang, den dagen jeg gledet meg over gjensynet ble fylt med mer smil og glede. 

Kanskje er vi ikke flinke nok til å gi våre kjære den varme hjemkomsten de fortjener? Hva gjør det om det bare er noen timer siden vi så hverandre sist? Vi liker alle å bli ønsket varmt velkommen, vi liker alle å føle oss ønsket og elsket. Og å gi en varm hjemkomst er en enkel måte å gjøre det på. Gjør vi slikt som dette en gang inni mellom, vil det bli husket, det vil sette spor. 

Er det noen du kjenner som kunne trengt en varm velkomst? Kanskje din kjære eller dine barn? Kanskje noen foreldre eller et søsken? kanskje en venn?