ventetid

av

Spring ikke foran Gud

De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. (Sal. 22:6)

I 1. Sam. 13 leser vi at det er krig mot filisterne. Dette er på den tiden Saul er konge og folket er samlet ved Gilgal. Saul har fått beskjed av profeten Samuel om å vente til et gitt tidspunkt da profeten selv vil komme. Når denne tiden er inne er ikke Samuel kommet og folket begynner å spre seg og gå fra Saul. Saul begynner å fylles med redsel og frustrasjon og det er sikkert mange andre tanker som flyr gjennom hodet hans. Hva skal jeg gjøre nå? Samuel kom ikke som lovet, folket sprer seg, jeg må samle dem. Jeg kan klare dette, jeg er tross alt konge og Guds utvalgt, hvorfor vente lenger? Jeg tar saken i egne hender, jeg skal ordne opp i dette.

Har du opplevd å være i tider der det føles ut som om Gud er for sent ute? Du har hatt en sterk tro og formening om når ting skulle endre seg og så blir det ikke slik. Mange sliter med tanker om hvor er Gud, hvorfor har Gud sviktet meg, hvorfor har det ikke skjedd noe? Enkelte begynner å anklage Gud for å være troløs, andre begynner å tvile på Guds nåde og sannhet, andre igjen reiser seg opp i stolthet og overmot og skal klare selv.

Saul ser ut til å ha kjempet med alle disse tingene. Tvil fordi hadde ikke Samuel lovet å komme? Han bryr seg sikkert ikke nok om meg og folkets situasjon siden han ikke er kommet. Vantro fordi han ikke ventet i tillit til det løftet som var gitt, selv om det strakk litt ut i tid. Samuel var en Guds mann som var trofast og ærlig, men Saul trodde verken Samuel eller hans løfte. Stolthet og overmot fordi Saul selv tar på seg profetens oppgave. Han opphøyer seg selv samtidig som han påstår at det var for å be om Herrens velvilje før kampem og for å holde folket samlet. Men er egentlig ikke Saul mer redd for å miste ansikt? Er det ikke heller det at han føler han må handle? Er det ikke manglende tillit og overgivelse til Guds vei?

Hadde Saul ventet hadde hans kongeriket den dagen blitt stadfestet av Herren, men siden han handlet i overmot, tvil og vantro, førte hans handling til at kongeriket vil bli tatt fra ham.

Hvis du er i en situasjon der du føler at du har ventet lenger enn langt og at det virkelig er på kanten til alt for sent, bestem deg for å stå opp og tro Guds ord og løfter. Ikke begynn å tvil, ikke begynn å skulle fikse all verdens selv, vent på Gud. Og når du har ventet i hva som føles som en evighet, så vent mer. Husk at Gud er trofast og sann og han vil holde sine løfter til deg.

av

Tålmodighet

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. (Rom. 8:24-25)

Vi har fått mange utrolige løfter om hva Gud vil gjøre for oss. Om at hvert bånd vi er bundet av skal brytes, om at hver synd vi ligger under for skal vi bli fri fra, at det sønderknuste skal gjenopprettes, at vi skal få kraft og visdom til å virke i tjeneste, at vi skal se Guds velsignelse fylle våre hjerter og liv med overflod.

Men de fleste av disse ser vi ikke umiddelbart. De kommer en etter en over tid, og derfor er vår tålmodighet viktig. Har vi tålmodighet til å vente til Guds rette tid er der? Eller gir vi opp fordi vi ikke ser noe når vi syntes vi synes det burde skje?

Du hører kanskje ondskapsfulle løgner fra djevelen om at du aldri vil bli fri, at du aldri vil bli helbredet, at du aldri vil se de visjoner Gud gav deg bli levende, men det er løgn. Hva Gud har sagt, vil skje. Kanskje er det andre mennesker som fortsetter å tvile på deg og hva Gud har lagt ned i deg, kanskje sier de at de ikke ser hva du sier, men ikke la det trykke deg ned og holde deg tilbake, Gud er virksom i ditt liv, og det vil bli synlig etter hvert.

Gud har lovet å gjøre alle de tingene jeg nevnte, og flere til, i våre liv, og han vil gjøre det. Men vi kan ikke dikterer Gud på når det enkelte problem eller utfordring skal løses. Gud har sitt eget tidsskjema for sin plan og det hele har sin hensikt. At vi ikke ser eller forstår, må vi lære oss å leve med og heller ikke bry oss så mye om. Gud har oversikten og han vet best, det burde være mer enn godt nok for oss.

Gi ikke opp selv om tiden drøyer, Gud har oversikten og han er trofast og rettferdig, han vil oppfylle alle sine løfter til deg. Gud vil fullføre hva han har startet (Fil.1:6)

av

Vandringen mellom nødropet og forløsningen

Går vel to i følge uten å ha en avtale? (Amos 3:3)

Av en eller annen grunn har vi en tendens til å sette oss ned og ikke gjøre så mye mens vi venter på at et løfte skal bli innfridd og at et Guds mirakel skal utfri oss fra våre vansker. Kanskje er det fordi vi er sliten og tomme etter å ha kjempet og prøvd så lenge i egen kraft at vi ikke orker å gå videre? «Gud, jeg orker ikke mer, nå sitter jeg bare her og venter til du kommer på banen.» Det kan høres veldig ydmykt og gudfryktig ut, men det er i mange tilfeller det motsatte… La meg forklare:

I går så vi på et vers der Israelsfolket fikk beskjed om å vente i stillhet og tillit. Også flere andre ganger fikk folket beskjed av Herren om å stille seg opp og se at Han berget dem. Men det var spesielle tider min venn, det var tider der fiendens hær lå tett nær og de holdt på å tape kampen. I disse stundene måtte Herrens hjelp komme fort, hvis ikke ville jo folket bli tatt til fange.

I vår hverdag er det sjeldent at det er de miraklene som trengs her og nå vi roper til Gud om. Vi føler det kanskje slik, men ofte er det ting som har tid til å skje litt senere. Vi vil selvsagt oppleve øyeblikkelig utfrielse, for det kjennes mye bedre ut, men mange ganger skjer det ikke slik. Selv om vi venter så fortsetter livet å gå videre, og det vil Gud vi også skal. Gud vil at vi skal fortsette i hverdagen samtidig som vi har en visshet om at han har hørt vårt rop og han vil komme oss til hjelp og redning. Det er mange ganger som om Gud sier: «Jeg vil hjelpe deg, mitt barn. Kom nå, gå sammen med meg mot forløsningens dag.»

Jairus var en mann som var i fortvilelse og nød, hans datter var dødssyk og han gjør hva han kan for å få hjelp til henne. (Mark. 5 og Luk. 8) Han bryr seg ikke om omgivelsenes reaksjoner, han kommer fram for Jesus og kaster seg ned for hans føtter mens han bønnfaller om hjelp. «Kom og legg hendene på min datter så hun kan bli frisk». Og Jesus går sammen med Jairus. På vei til Jairus sitt hus presser en stor folkemengde seg på. Blant annet er det en kvinne som har hatt blødninger i 12 år i mengden. Vi vet hun presser seg fram til Jesus og vi vet Jesus stopper opp og bruker tid på dette.

Men vent nå litt, har du tenkt på hvordan Jairus kanskje følte det? Han er i dyp fortvilelse og selv om vi ikke vet hva Jesus sa til ham, vet vi at Jesus har sagt han vil gå med Jairus og at datteren skal bli frisk. Jairus har gitt sitt nødrop og Jesus har lovet utfrielse. Jairus kan kanskje ha sett på dette som en unødvendig stopp på veien, kanskje følte han at hans problem var viktigere enn denne kvinnens problem, kanskje vokser fortvilelsen seg større fordi han vet at for hvert minutt som går kommer datteren nærmere døden. Kjenner du til den fortvilelsen? Har du følt at det kommer unødvendige hindringer i din vei?

Det at Jesus har gått med Jairus viser oss 2 spesielle ting:
1. Jesus vil helbrede Jairus’ datter. Gud hørte Jairus sitt nødrop og han vil utfri
2. Jesus og Jairus er blitt enige om å gå veien sammen, men ved at Jesus stopper opp og tar tid, viser han tydelig hvem det er som er den førende part i dette.

Når vi venter på vår forløsning så er vi på vandring med Jesus. Jesus har lovet å gå veien sammen med oss fram mot forløsningens punkt, men samtidig vil han vi skal være klar over at det er han som bestemmer og at hvis han vil stoppe opp underveis, så er det hans rett. Gud vil ikke tillate at vi tar kontrollen, den tilhører ham ene og alene. Vi får ikke Gud med på å gå hvor vi vil, vi velger å følge Gud dit han går- og kanskje blir det noen stopp på veien.

I morgen skal vi se videre på denne historien, men i dag vil jeg du skal tenke over ett par ting:
1. Tror du Jesus stoppet «bare» for å hjelpe en kvinne i nød, eller tror du at Jesus også ville lære Jairus noe spesielt?
2. Hva tenker du når du opplever det samme i ditt liv, begynner du å tvile på løftet som er gitt deg, eller ser du at Gud kanskje vil lære deg noe spesielt under vandringen mot mirakelet?

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.

av

mens vi venter…

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal.6:9)

Det er dager og tider der vi har mer lyst til å gi opp ennå fortsette. Vi har f.eks. holdt på med en oppgave eller tjeneste lenge, men ser ikke noe særlig til resultat. Sjeldent er det en oppmuntring å få eller en takk for hva man gjør, det kommer aldri ett tilbud om litt hjelp eller ører som er villige til å lytte. De gode tilbakemeldingene er få, mens de negative om alt som er galt eller kunne vært annerledes er det flere av. Det er lett å bli matt å kjenne at frustrasjonen bygger seg opp… Er det noe vits i å fortsette?

Det er lett for andre å si at det er Gud du tjener og at du ikke skal tenke på å se synlige resultater eller på å få litt anerkjennelse av andre, men det er noe annet når man er den som står midt oppi disse tidene og følelsene. Det er vondt og sårt, man er trett og sliten, og man kjenner på frustrasjon og motløshet. Fordi vi er skapt til å være del av ett fellesskap, er vi også i behov av andres kjærlighet, omsorg, oppmuntring og anerkjennelse. Men skulle vi ikke få det når vi føler vi trenger det, er det likevel vårt ansvar å fortsette å gjøre det gode. Har ikke Gud tydelig talt til deg om å avslutte hva du holder på med av oppgaver og tjenester, så bli værende. Klyng deg til Herren selv, la Han få trøste og oppmuntre deg, la Hans styrke fylle deg- en dag vil du se resultatet bli synlige, gi bare ikke opp.

Herre, du min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern…  For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel.
(Sal.18:2-3, 32-33)