Andakt

av

Søskenkjærlighet

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:34-35)

«Søskenkjærlighet på godt og vondt» har jeg sagt noen ganger for å forklare forholdet guttene mine har til hverandre. De kan være så snille med hverandre at jeg blir helt taus, men de kan også være ganske frekke mot hverandre. Det er vel ganske gjenkjennelig for dem som har mer enn ett barn, er det ikke?

Men en ting er sikkert, når det stormer rundt den ene, så står den andre opp og beskytter. Det er ingen som skal få røre broren hvis det er noe som kan gjøres for å hjelpe. Om de krangler innimellom, så tar de for det meste godt vare på hverandre.

Jeg har tenkt på Andy noen ganger de siste månedene (navn og smådetaljer endret). Jeg fikk den ære av Gud å dele mange gode stunder sammen med han for noen år siden. Vi møtte aldri hverandre da han er amerikansk indianer, men vi delte gleder og sorger, prøvelser og seiere og mye annet. Og det var noe som gjorde meg skikkelig sorgfull etter som jeg ble bedre kjent med ham… han var alene med sin smerte og sine prøvelser.

Her var en mann som hadde opplevd at kona, som hadde tjent i menigheten over mange år, plutselig en dag bare pakket sekken og forlot han og barna. Hun flyttet ikke bare ut, men hun flyttet også inn til en kjent alkoholiker og begynte å drikke og feste selv. Og hva opplever Andy? At de som han har rundt seg trekker seg bort. At han blir snakket ned om. At ingen tar tid til å komme for å høre hvordan han har det. Han sliter. Han sørger. Han forstår ikke. Og mennesker, hans søsken i Herren, snur ryggen til ham.

Det tok ganske mange mailer fram og tilbake mellom oss før han ville fortelle meg hva han drev med. Jeg fant ut at jeg maser ikke, han har sikkert en god grunn for å ikke si det. Plutselig kommer det en dag om jeg lurte og jeg svarer at jeg gjør jo det. Det går litt tid og så kommer det: Jeg er pastor… Hva så? Gjør ingen forskjell det, skriver jeg tilbake og får svaret at han har ikke ville si det fordi han har opplevd så ofte at når han sier hva han gjør trekker folk seg unna og blir stille. Og han ville så gjerne ha kontakt med meg fordi han følte at jeg så ham og at jeg brydde meg om ham, han trengte det akkurat nå. Jeg sier at det er samme for meg hva han driver med, han er et menneske som trenger omsorg, støtte og kjærlighet akkurat slik som meg. Jeg bryr meg ikke om hva du driver med, du er broren min, skrev jeg. Vi har kontakt i mange måneder til tiden er inne for at vi skal gå hver vår vei.

En mann som tjener Gud etter beste evne og følger opp barna på skole og i aktiviteter, en mann som trofast er forkynner, organisator, sjelesørger og forbeder for sin forsamling, som har plantet flere nye menigheter, som reiser mange mil hver helg for å hjelpe de nyfrelste, opplever sitt livs krise og hva skjer, søsknene snur ryggen til ham.

Er det den kjærlighet Jesus mente vi skulle ha til hverandre?

Dette er ikke unikt. Jeg har hørt, og selv opplevd, utrolig mye rart de siste årene, og jeg blir sorgfull. Når livet blir vanskelig for noen av våre søsken, så er ikke tiden inne for å dolke dem i ryggen eller å bli stille. Da er tiden inne for støtte og oppmuntring, da er tiden inne for å dele smerte, sorg og fortvilelse, da er tiden inne for å hjelpe dem å bevare håpet om en bedre morgendag. Da er tiden inne for praktisk og følbar omsorg.

Hva kan DU gjøre i dag for å vise ett av dine søsken i Herren at du elsker dem?

av

Venter du på himmelen?

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. (Heb. 12:1-3)

Nå er det mange barn som venter på 1.desember og at de endelig kan åpne kalenderen, og endel har begynt å snakke om julaften allerede (heldigvis sjeldent her i huset!). Blant voksne er det de som venter på at livet skal bli lettere, at dagene skal bli lysere, at noen skal bli friske, at man igjen skal se enklere dager og mye annet. Vi mennesker venter på mye.

En ting vi ikke er flinke nok til å se med iver og lengsel etter er himmelen. Tenk hvilken herlig dag det skal bli! Eller rettere sagt, hvilken herlig evighet vi som tror har i vente! Vi skal vente med lengsel på den dag Herren kommer for å hente sine. Ikke bare fordi vi da skal slippe alle byrdene og all den smerte som livet bringer med seg, men fordi vi skal se Gud som han er og få være i hans nærhet.

Vi skal ha himmelen i minnet og vi skal ha tanker og hjertet vendt mot det evige. Vi er ikke fastboende her på jord, vi er bare innom for en kort tid. Og mens vi lever her, er det viktig at vi ikke lar oss fange inn av alle bekymringene og gledene som det jordiske bringer med seg. Vi skal ha blikket rettet på Jesus, vi skal ha et hjerte som lengter etter Herrens komme og vi skal med iver arbeide på egen frelse slik at vi blir bevart helt til den siste dag.

Det kan være lett å glemme hva vi har i vente der framme når livet er fullt av smerte, prøvelser og stormer. Vi blir oppslukt av å komme gjennom den ene dagen etter den andre og i stede for å gi byrdene over til Jesus hver gang de melder seg, så strever vi ofte for å overleve dagene i egen kraft. Noen glemmer de at de har en evighet i Guds nærhet i vente fordi livet er fyllt med så mye godt. Det er gleder i fleng og alt kjennes godt ut. Men hva vi opplever i livets gode og lyse dager er kun en bitte liten forsmak på hva som venter oss.

Uansett om du har gode eller dårlige dager i livet, hold fast ved troen og lev overgitt Gud. Har du gode dager, så husk å ikke la velstand og lykke fange deg inn og fra deg bort fra avhengigheten til Gud. Har du dåårlige dager, så husk at det er en som forstår. Jesus vet at det er ikke bare enkelt, og han er alltid villig og rede til å hjelpe deg. Husk hva vi som tror har i vente. En dag vil de som har holdt ut og bevart troen få erfare at Gud ønsker oss velkommen hjem! For en herlig dag det skal bli!

Venter du på den dagen? Eller glemmer du litt fort at vi ikke lever bare her og nå men også for evigheten?

av

Det finnes ingen snille barn

… for alle har syndet og mangler Guds herlighet. (Rom. 3:23)

Jeg var nok ganske enkel og grei å gjøre med da jeg vokste opp. Jeg var ikke perfekt og gjorde mine feil, men jeg var pliktoppfyllendes på skolen, gjorde i hovedsak hva jeg skulle og har i alle år blitt sett på som «grei og snill». Jeg gjorde sjeldent vondt med vilje, og selv om jeg nasket litt her og der opp igjennom årene, var det en sjeldenhet og alltid i små mål. Jeg var hva som av enkelte blir betegnet som en smule prektig, og jeg var i hovedsak «snill pike».

En dag kalte Gud på meg og jeg kjente at hele innsiden vred seg da jeg svarte nei på spørsmålet om jeg var kristen som mor mi var blitt. Jeg vet nå at det var Guds Ånd som reagerte inni meg, men det visste jeg ikke da. Der og da bestemte jeg meg: Jeg er kristen, men jeg vet ikke hva det er. Jeg hadde aldri helt den store skyldfølelsen over alt det gale jeg hadde gjort, for jeg var jo grei og snill. Jeg så aldri det store gapet mellom meg og Gud, for jeg svarte ja med en gang han kalte. Jeg har, ved Guds nåde, fått større åpenbaring over dette med årene, men det er en ting som tidvis har vært vanskelig for meg å forstå.

Jeg har ikke forstått hvor ille stelt det var med meg før de siste årene. Før det forstod jeg at jeg trengte Jesus og at det var hans forsoningsverk og nåden som istandsatte meg til å ta imot frelsen og leve i fellesskap med Gud. Men samtidig så jeg ikke hvor dårlig stelt det egentlig var med meg, for jeg hadde jo alltid hørt at jeg var snill, grei, pliktoppfyllendes og andre «positive» ord. Og dette skapte et problem for meg. Jeg forstod ikke hvor dypt sunket i gjørma jeg var, jeg forstod ikke hvor langt fra Gud jeg i meg selv var, jeg forstod ikke at jeg var i ytterste nød og i særdeles dypt behov av frelsen. Jeg trengte liksom ikke nåden og Jesus like mye som enkelte andre…

Men det er så feil som det kan bli, for ingen av oss er snille og gode når vi måler oss mot Gud. Når vi tenker på at Gud er hellig og høyt opphøyet, han tåler ikke synd og han er over alt og alle. Gud er så hellig at intet urent kan komme nær han, og bare den minste hvite løgn fører oss så langt fra Gud som vi kan komme og gjør at vi fortjener evig atskillelse fra Hans godhet, nåde og kjærlighet. Dette har jeg sett mer og mer de siste årene. Jo mer jeg har lært Gud å kjenne, jo mer jeg ser, erfarer og forstår av hvor hellig og opphøyd han er, jo mer ser jeg hvor liten, begredelig og langt borte jeg er. Jeg er i ytterste nød og trenger Guds hjelp, jeg trenger frelse, jeg trenger nåde, jeg trenger Jesus.

Faren ved å oppfatte seg selv som «snill og grei» er at vi ikke innser hvor ille stelt det egentlig er med oss. Det er ingen av oss som i egen kraft kan rettferdiggjøre oss selv innfor Gud, vi har alle syndet og vi kommer alle til kort.

Noen har kanskje ikke problem med å innse at de trenger Jesus fordi deres «syndemål» er mer enn fullt og de har bommet med det ene og andre i livet, mens andre (i likhet med meg) kanskje ikke helt forstår at det er like ille stilt med dem innfor Gud som det er med den første gruppen. Uansett hvor snill og grei du oppfatter deg selv som, du vil aldri kunne rettferdiggjøre deg selv innfor Gud, vi trenger alle Jesus fordi vi alle har syndet og mangler Herrens herlighet. I denne sammenheng finnes det ikke noe slikt som «snille og greie barn», kun syndere i ytterste nød og i dypt behov av en forsoningsmann og frelser.

Så en liten påminnelse til dere som har omsorg for barn: Det er ikke galt at barna får høre at de er snille og greie, men vi må heller ikke glemme å lære dem opp i Guds ord og gi dem en forståelse av at Gud er hellig og at vi alle kommer til kort og trenger hans hjelp og nåde.

av

Faren ved frelsesbønn

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh. 1:12-13)

Det foregår en ting i mange menigheter rundt omkring det vide land som jeg er mer og mer skeptisk til, og det er å innby til frelse og ‘påtvinge’ mennesker en enkel formulert frelsesbønn.

Det er ulike metoder som brukes for å få mennesker til å med fornuften innse at det er ikke så dumt å gjenta de få linjene det mennesket som står foran dem sier:
* Du vil vel til himmelen?
* Ingen ved sine fulle fem vil jo til helvete…
* Du må bare si disse ordene så blir du frelst.
* Jesus er herlig! Du vil aldri angre og ting vil bli så bra!

Vi har ofte fokus på å få mennesker til å forstå med hodet at frelsen ikke er en så dum ting å akseptere, men nettopp her er problemet: Vi spiller på fornuft og følelser og leder disse i en retning som gjør at mennesker sier hva vi sier de må si. Og dette er feil. Totalt feil.

Frelse er ikke en handling basert på fornuft, følelser eller frykt, det er et verk i vårt indre utført av Gud selv. Det er ikke å med hodet forstå at jeg trenger hjelp for å kunne være med Gud, det er å bli født på ny ovenfra. Det er ikke å innrømme at jeg er ikke bare snill, det er å innse at jeg aldri vil bli god og snill nok og at jeg gjennom Jesu forsoningsverk kan oppleve å bli en ny skapning.

Frelse er et Guds verk, men vi har gjort det for menneskelig gjennom å ikke la Gud selv jobbe fram syndenød og frelsesbehov i menneskers hjerter og sinn. Vi må la Guds Ånd få slippe til for å overbevise mennesker om synd, om rettferdighet, om dom og om frelse. Vi må la mennesker få kjempe seg igjennom til frelse, hvis det er det de trenger.

Vi må slutte å si: Bare si disse linjene så blir du frelst. Det er løgn. Noen ord sagt i øyeblikket får ingen frelst, bare Gud kan gjøre det verket inni mennesker. Og er frelsen skjedd, vil det mennesket som har tatt  imot Jesus som Frelser og Herre erfare at det er skjedd noe. Plutselig er ikke alt det gale like lystfylt lenger, plutselig begynner de å se ting på nye måter, de får nye ønsker og lengsler, de forandres fra innsiden og ut. De er blitt nye skapninger.

Og her ligger en av årsakene til at det ikke alltid skjer så mye i livet til de som har sagt frelsesbønnen, nettopp det at de ikke er blitt nye skapninger. De forstod nok med fornuften at himmelen er bedre enn helvete, men de er ikke blitt overbevist i sitt indre om hvorfor de trenger frelse. De har ikke sett  at de er falne skapninger i en alldeles begredelig tilstand og at Gud er hellig og høyt opphøyet over alt og alle. De forstod med fornuften, men de trodde ikke, og tok ikke imot, med hjertet. Mange av dem som kaller seg kristne, og flere av dem  har en eller annen gang sagt en frelsesbønn, er faktisk ikke frelste mennesker. De er ikke nye skapninger. Det finnes for mange geiter kledd ut som sauer i våre forsamlinger, og det er ikke lett å lære en geit å oppføre seg som en sau…

Vi må slutte å lure mennesker med menneskeskapte formularer og heller overlate til Guds Ånd å drive mennesker til omvendelse. Vi skal og må forkynne hele Guds ord og vi skal gi mennesker mulighet til å ta imot, men vi skal ikke gjøre frelsen lettere enn det er gjennom å si at det er bare å si noen få bestemte ord. Ord i seg selv frelser ikke mennesker, det skjer når vi innser vår syndige tilstand, aksepterer Jesu forsoningsverk og tar imot den frelsesgave som av ren og skjær nåde rekkes oss.

av

om å holde ord

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde. (Matt. 5:37)

Forrige innlegg jeg skrev var «pauseknappen er aktivert» hvor jeg beklaget at jeg ikke hadde opplyst tidligere om at jeg trengte en liten pause. Det kom varmende kommentarer og ord om at pauser er greit og at jeg ikke hadde noe å beklage.

Ja, pauser er greit. Vi møter alle tider i livet der vi trenger pause fra våre oppgaver og annet. Dette merker jeg titt og ofte da jeg har mindre kontroll over hverdagen pga ME’n. De ting jeg kunne i går, kan jeg ikke alltid i dag. Det som gikk for fem minutter siden, går ikke alltid nå. Slik er hverdagen min og det må jeg ta hensyn til. I starten av bloggens levetid slet jeg litt med å si at jeg tar pause, men der er jeg ikke lenger nå. Bak der visste jeg  ikke om pause var riktig da jeg kjente Gud kalte meg til å skrive (hver)daglige innlegg. Jeg har innsett at det ikke skal gå på bekostning av helsa og guttene, men jeg trengte litt tid til å sortere tankene for å finne ut om jeg bare var sliten pga mange oppgaver og ‘naturlige helsesvigninger’ eller om det var et ‘åndelig trykk’ mot det å poste fast på bloggen.

Beklagelsen jeg gav er på sin plass. Beskjeden om pausen skulle vært ute den første dagen, som var mandag, og ikke fredag da den kom. Hvorfor? Ikke fordi jeg tror så mange satt og ventet på innleggene, selv om jeg håper de har vært savnet ;), men fordi det har med hva jeg har sagt og lovet. Oppe på høyre side står det at «Ett ord for dagen» er en blogg hvor det postes nye innlegg alle hverdager, og nettopp derfor er beklagelsen på sin plass. Kanskje har ikke du tenkt over det, men når jeg har skrevet det slik er det på en måte ett løfte fra meg til leserne om at dette kan du vente deg. Jeg har gitt mitt ord (i skreven form) på at det skal postes alle hverdager og det har jeg ansvar for å følge opp, kan jeg ikke skal det derfor informeres om.

Er jeg pirkete nå synes du?

Jeg vet noen synes det, og jeg vet enkelte mener at det er ikke så nøye. Og kanskje er det ikke nøye for de fleste av dere, men det er det for meg. For meg henger det hele sammen med å leve et liv som ærer Gud. I den sammenheng er det viktig at mine ja er ja og mine nei er nei. Mennesker skal kunne stole på de ord og løfter jeg gir, uansett om de er gitt ansikt til ansikt eller i skreven form. Dét er viktig for meg, og jeg vet det er viktig for Gud også. Vi har lett for å kimse av det og si at det var så lite, det gjaldt bare en uvesentlighet, men er det egentlig uvesentligheter i denne sammenhengen?

Hva med deg? Tenker du over at det faktisk er utrolig  viktig for din karakter og din utvikling og modning som menneske at du holder dine ord?

Jeg er tilbake og satser på ett innlegg hver hverdag, kanskje med litt flere skrivefeil og merkelige setninger og formuleringer plassert rundtforbi enn hva som er vanlig. Har jeg krefter svarer jeg på kommentarer, men prioriterer i første omgang skrivingen. Men vit at alle kommentarer leses og settes stor pris på. Ønsker deg og de du har kjær ei god og velsignet uke. Guds fred!