av

Hva betyr all god gjerning?

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

Dette verset blir egentlig ganske ofte misbrukt. Det siteres egentlig ganske riktig, men det siteres ikke i sin helhet- og det blir veldig feil. Det er ikke uvanlig at det brukes slik: Gud makter og vil gi dere sin gave i rikt mål så du alltid skal ha mer enn nok punktum. Er dette hva det egentlig står?

At Gud skal sørge for meg så jeg alltid har mer enn nok? Nok til at jeg kan bruke mer enn jeg trenger på meg selv og på mine nærmeste, mer enn jeg trenger så jeg kan unne meg litt luksus og kjøpe de tjenester jeg synes er kjipe selv (som rengjøring oa), mer enn nok for at jeg skal ha det godt og føle at alt er bra?

Verset sier at Gud vil gi oss mer enn nok så vi skal ha til all god gjerning. Det står at våre behov skal dekkes (behov, ikke lyster) og at vi deretter fortsatt skal ha mer igjen til gode gjerninger. Men hva er gode gjerninger? Er ikke det å unne seg en ferie en god gjerning da? Jeg føler meg jo bedre og gladere og da er jeg jo snillere og hyggeligere mot andre også, er ikke det bra da?

Det er egentlig veldig lett å finne ut om noe er en god gjerning eller ikke. Du tar en ting du lurer på og stiller tre spørsmål:

  1. Vil dette glede og behage Gud?
  2. Vil dette glede og hjelpe andre?
  3. Vil dette glede og forme meg?

Jeg vet at spørsmålene kan vris for å rettferdiggjøre selviske motiv, men det står på den enkeltes samvittighet. Bruker vi disse spørsmålene utfra et hjerte som ønsker å ære Gud, vil de fleste svar stå tydelig for oss. Er det ja på alt burde det ikke være tvil om at det er godt, svarer du nei på ett av dem bør du ta en grundigere vurdering av om det er godt (oftest vil det ikke være godt, bare et skinn av godhet).

Gud gir oss mer enn nok for at vi skal ha noe å hjelpe andre med, ikke for å ha mulighet til luksus i eget liv. Vi skal bygge Guds rike, ikke vårt eget rike.

av

På søken etter trøst

Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem. (Matt. 14:14)

Den tunge skya bare kom sigende ned over meg og plutselig satt jeg der og kjente meg tung og trist. Jeg kjente tårene presse på og jeg visste ikke helt hvorfor. Hvorfor var jeg plutselig så nedstemt, trist og lei meg? Det hadde ikke skjedd noe som skulle tilsi det, ei heller hadde noen sagt noe stygt eller dumt. Skya kom bare plutselig.

Jeg kjenner lysten til å søke mennesker etter trøst. Tenk om noen kunne sende et oppmuntrende ord? Tenk om noen kanskje hadde skrevet noe som jeg ville blitt oppløftet eller trøstet av? Kanskje noen bare sånn rent tilfeldig ville huske på meg akkurat nå? Det er flere tanker, men felles for dem er at de var rettet mot mennesker og at mennesker skulle bidra med noe som kunne få meg til å føle meg bedre.

Jeg tar meg i det og rister på hodet. Gud, det er deg jeg trenger. Jeg ber og finner ikke svar på tristheten, jeg ber mer og ingenting letter. Jeg forstår like lite. Jeg vet at det er en plass jeg må gå, til Guds ord, men det er liksom mye lettere å ønske magiske ord fra mennesker. Har du vært der? Du vet at du trenger Gud, men likevel håper du mennesker skal komme til hjelp og unnsetning?

Jeg tar meg i det enda en gang og trekker meg bort fra de steder mennesker finnes og setter meg med bibelen. Jeg leser videre fra hvor jeg er og leser om at døperen Johannes blir halshugget, at Jesus får beskjed og at han trekker seg unna for å være alene. Så opplever han hva dagens vers sa. Mange mennesker visste om hvor han skulle og de var der da han kom. Jesus er selv sliten og sikkert trist og lei, han trenger tid alene med Far. Men han fylles med en inderlig medlidenhet når han ser menneskene og ders behov og han hjelper. Han setter sitt eget til sides og «gjør min Fars vilje»- han betjener de mennesker Gud har sendt ham til, han lever ut sine egne ord: «Det er de syke som trenger lege, ikke de friske». Det var ordene Gud brukte til meg den kvelden.

Det var nesten som om han sa: Jeg forstår du har det tungt nå, men er du villig til å betjene og hjelpe andre i egen smerte? Vil du etterligne Jesus eller vil du sette deg selv først?

Ikke akkurat de trøstens ord jeg følte for å få, men en viktig tankevekker og påminnelse var det like vel. Så da var det bare opp til meg å velge hva jeg ville. Synes synd på meg selv eller betjene de mennesker Gud la meg på hjertet?

av

en kjærlighetshandling

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Jesus sier at måten vi behandler hverandre på skal være en refleksjon av den måten han elsker oss på. Men ofte opplever vi at dette ikke er tilfelle blant oss. Det er diskusjoner, krangling og navnkasting på mange områder. Det er ikke sjeldent at noen blir sendt til helvete fordi de har et annet syn på et teologisk spørsmål enn andre og det er heller ikke uvanlig at man blir fratatt både tro og Guds velsignelse. Viser dette at vi elsker hverandre? Hva tror mennesker «utenfor» om oss når vi behandler hverandre på denne måten?

Ved å handle og tale utfra kjærlighet slik Jesus befaler oss, er det ikke meg og mitt som er i fokus. Da ser jeg lenger meg selv og prøver å nå, forstå og hjelpe et annet menneske. Jeg strekker meg forbi min egen lille verden og prøver å være til oppmuntring, hjelp og støtte for en annen.

Skal vi elske hverandre kan vi ikke være fokusert på mine problemer og mine utfordringer, heller kan ikke mine meninger og min forståelse være hva som styrer. Jesus er et fantastisk forbilde i så henseende. Selv i de tider han var trett og kjente på sorg, strakte han seg ut for å hjelpe mennesker som led og søkte trøst. Og slik ønsker Gud vi også skal leve, ikke for oss selv og vårt eget, men for at Far skal få nå og berøre mennesker med sin nåde, kjærlighet og hjelp gjennom oss.

av

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.

av

Respektfull uenighet

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. (Fil. 2:3)

Hvor mange har ikke gått inn i en diskusjon med holdningen «jeg har rett» og «jeg har rett til å bli hørt»? Vi mener vi har svaret på det hele og det er vår oppgave å få andre til å bli enige. Det begynner med av vi snakker fram og tilbake og vi merker at uenighetene og den andres «motvilje mot mitt argument» gjør at vi blir mer hissige og skarpere i ordene. Det hele eskalerer fort og situasjonen kommer ut av kontroll og ingen går derfra med godt hjerte. Det kan ha blitt sagt ting man senere angrer på og det kan ende med at vennskap går tapt. Kanskje vant man diskusjonen, men man tapte noe viktigere, vennskap.

Utgangspunktet for slike situasjoner er at vi mener vi vet best og at andre bare ikke har forstått det. Vi hever oss selv over en annen og ser det som vår oppgave å opplyse dem og føre dem inn på den rette vei. Men er dette riktig sett i et bibelsk perspektiv? Kan ikke kristne diskutere på en ordentlig måte uten å være eller bli enige? Er uenighet virkelig så farlig?

Kanskje burde vi heller gå inn i en diskusjon med ønske om å forstå den andre i stede for å bli forstått selv? Er ikke det en del av det å sette andre høyere enn seg selv? Ved å legge til grunn at vi er uenige men jeg ønsker å forstå hvorfor du tenker slik, utviser vi en respekt for hverandres meninger og syn uten å heve oss over hverandre. Vi vil aldri være enige med alle, men vi kan (og skal) behandle andre med respekt. Det er vår oppgave å sette andre høyere enn oss selv, ikke å sette oss selv over andre.

Diskuterer du på en måte som bringer Gud ære eller er du mest opptatt av å hevde din rett og ha rett?