av

Dagen før dagen

Endelig er snart dagen her! Den som både de to små og den store har ventet på. Vi har snakket og forberedt oss i heimen og på skolen er det laget staselig pynt og øvd på sanger og rop. Det er ekstra stort for den minste som skal gå i livets første skoletog, det er utrolig spennende og stas! Mor vet at det er en sliten men glad gutt hun får lov å hente etter det hele er ferdig. Mor vet at guttene vet hvor de skal kikke etter kjente ansikt og at den ene klassen har fått beskjed om at med en gang læreren ser en forelder er det 17.mai-rop av fulle lunger. Jeg gleder meg, men kanskje av litt andre årsaker enn barna mine?

Jeg har kjent tårene i øynene mang en gang når vi har snakket om hvorfor vi feirer 17.mai. Og ja, de har 17.mai i alle verdens land, men det er bare Norge som feirer slik vi gjør, fordi vi markerer vår grunnlov. Og ikke bare nok med det, vi er det eneste land i verden der barn, aktiviteter og fellesskap feires på en så massiv og folkelig måte. Vi glemmer hvor spesielt dette er for andre, fordi det er så vanlig og normalt for oss. Men jeg har tenkt endel på storheten i det hele, tenkt på hvor heldige vi er og lurt på om vi vet å sette pris på den frihet, det samhold og den tradisjon og arv vi har med oss?

Samtidig som jeg har tenkt på hvor sentral kristentroen og kristendommen var i utformingen av den norske grunnloven, har jeg tenkt på hvor alvorlig tar vi «Guds grunnlov»? Det er ikke noe som heter det egentlig, men jeg sikter til hva Jesus sa da den skriftlærde kom og spurte::

En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark. 12:28-31)

Vi skal være glade og takknemlige for at vi får bo her i Norge, det er ett av verdens beste land. For de fleste av oss er det ikke ett valg vi har tatt selv, det er ett av livets lykketreff at vi er født og bor her.

Samtidig har jeg tenkt på alvoret i at å være borger i ett land gjør at vi har spesielle rettigheter, men vi skal ikke glemme at det også er plikter som følger med. Vi trenger å vende tilbake til hvor fokuset ikke er bare på rettigheter, på hva jeg har krav på og kan få, men også på hva er mine plikter og hvordan kan jeg best tjene andre og samfunnet jeg er en del av.

Som vi har rettigheter og plikter som borgere av vårt flotte land, har vi også det som borgere i Guds rike. Er vi opptatt av begge deler, eller er rettighetssiden den vi fokuserer mest på?

Til alle som leser: Gratulere så masse med dagen i morgen!

Neste innlegg kommer mandag 21. så fremt formen holder. Jeg skal kose meg sammen med barna på den store dagen i morgen, og også fredag som er skole- og SFO fri! Ta vare på deg selv og alle du har kjær.

av

Beveget til handling

Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? (Jak.2:15-16)

Rundt oss er det masse mennesker som sliter og har det vondt. Det er mennesker som er syke og plages med store smerter eller begrensninger. Det er mennesker som sliter økonomisk og måned etter måned ikke får endene til å møtes. Det er mennesker som har opplevd traumer og kriser som har satt sitt spor i sjela, og bare en vanlig tur til postkassa kan være for mye. Det er barn som opplever at mamma og pappa ikke kan ivareta dem godt nok. Det er mennesker som lever i undertrykkkelse og mishandling, men som ikke våger å bryte ut av det alene. Det er mange mennesker som sliter, det er mange som har det vondt…

Ser vi dem?

Og hvis vi ser dem, gjør vi noe for å lette deres byrder?

Mange ganger er det slik at godhet krever handling for å kunne oppfattes og oppleves av den som har det vondt eller sliter. Det er ikke alltid nok med ett smil og hei, det er ikke alltid nok med ett ord fra Bibelen, det trengs mer. Det trengs praktisk handling, det trengs tid, det trengs omsorg og det trengs at det gjøres om igjen og om igjen og om igjen og om igjen og…

Når du ser den sorg, nød og smerte som omgir deg. Blir du kun berørt i hjertet og tenker «stakkars dem» eller blir du både berørt og beveget til handling?

av

De skjulte heltene

Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun tok til seg det Paulus sa.  Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt, og hun ba oss: «Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun overtalte oss til det.

 Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre. (Ap.gj.16:14-15+40)

Det er mange mennesker rundt oss som i trofasthet tjener Gud og mennesker år ut og år inn uten å få noe heder og ære, rosende omtale eller store ord. De er de skjulte heltene som gjør at andre kan vokse og blomstre i liv og tjeneste. De bærer andre fram til storhet, de hjelper de som falt tilbake på beina igjen, de leverer middag til nabokona uke ut og uke inn, de gir til misjon, de hjelper barn og barnebarn, de ber og de gråter, de tjener og serverer, de står på fra tidlig morgen til sen kveld.

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for de skjulte, de stille, de usynlige og de som er svakere stilt. Ett enkelt eksempel er at når jeg ber for pastorer jeg blir minnet om, ber jeg ofte mer for den som står bak dem. Når jeg ser noen som står på og får virke i framgang, tenker jeg på den som er bak. Jeg vet det er mange forkynner- og pastorfruer som har ofret mer enn vi kan forestille oss. De har stelt hjemme og oppdradd barn, de har vært familiens støtte og lim, de har trofast tjent i bakgrunnen. Og for mange er det få gode ord og klemmer som kommer i retur…

Kjenner du noen skjulte helter som kunne trengt en klapp på skuldra eller en oppmerksomhet som sier at «du er sett og verdsatt»?

Kunne du tenke deg å være en av de skjulte heltene som i stillhet og ydmykhet hjelper andre på beina, hjelpe andre til å stå sterkt i tjenesten og/eller til å hjelpe andre til å skinne?

av

Fredfull midt i stormen

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.
La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh.14:1+27)

Legen kikker alvorlig på meg og sier med rolig men bestemt stemme: «Du vet han kan dø av det?» Hun ser ubekvem ut der hun sitter, jeg vet ikke om det er mest fordi det er ett alvorlig budskap eller fordi den ene av guttene mine sitter ved siden av meg, sikkert begge deler. Og jeg kikker henne i øynene og sier «jada, det er jeg klar over» med ett tonefall som om jeg skulle fortelle at jeg visste vaskemaskinen var ferdig. Jeg ble paff da jeg hørt ordene over leppene mine, ikke fordi de uttalte en sannhet jeg visste, men fordi det ble sagt så lett og enkelt.

Guttene mine er det kjæreste jeg har, og jeg vet at siden de begge har sine ting med helsa, er det forhåndsregler som må tas og sykdom kan gi alvorlige konsekvenser. Jeg visste at verst tenkelige utfall er døden, men den lettheten jeg hadde da legen sa det, forundret meg bak der. Men jeg vet hvorfor det ble slik…

Gud er trofast og jeg hadde i alle de år guttene hadde levd bært dem i bønn. Jeg visste og vet at de vil oppleve vonde ting og at det vil være vanskelige tider, men jeg vet at de og jeg er en familie som lever under Guds beskyttelse. Gud har tillat en ganske stor dose prøvelser inn i våre liv og samtidig vet jeg at selv om jeg ikke alltid ser det, plantes det evige verdier og gudfryktig karakter inn i både dem og meg. Vi lærer at Gud er større enn alle slags problemer, og vi lærer at Han er trofast i alle ting og tider.

Jeg hadde en «fred som overgikk forstanden» da jeg satt på legekontoret og fikk beskjeden. Det var med hjertet jeg svarte, og ikke hodet. I hjertet var jeg fullt overbevist om at Gud holder sine løfter og at noe slikt ikke vil skje. Jeg svarte utfra min tro på Gud.

Kampene er kommet når jeg har sittet gjennom timeslange anfall på nettene med telefonen innen rekkevidde, når jeg har holdt ett barn som hiver etter pusten og forandrer farge. Da har det vært heftig bombardement med tvilstanker og «har Gud virkelig sagt?».» JA! Gud har virkelig sagt at Han er vår beskytter og at våre liv er dyrebare for ham». Men jeg skal ikke lyve, i de stundene har jeg følt meg liten og hjelpesløs og jeg har ikke hatt krefter til å reise meg i motangrep. For meg var det viktigste å hjelpe og «bære» gutten min gjennom det vonde, og jeg ropte til Gud om hjelp. Jeg mintes den freden jeg hadde hatt tidligere og jeg sa «jeg vet du er trofast Gud, at dine løfter står fast. Hjelp meg å være sterk for min lille».

Stormfulle tider i livet er både vanskelige, tøffe og tunge, vi trenger ikke late som noe annet. Men uansett hva vi møter kan vi være viss på at Gud er trofast og at alle hans løfter vil bli oppfyllt.

Hva er det som styrer deg når det stormer? Hodet og fornuften eller hjertet og troen?

Info: Det blåser godt for tiden og bølgene kastes på/over oss hele tiden, så jeg tar en liten pause fra bloggen (hvertfall ut uka). Tilbake når form og omstendigheter tillater det.

av

å gråte for andre

De som sår med tårer, skal høste med jubel.
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn,
med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.
(Salme 126:5-6)

Har du noen gang opplevd at du hører ett annet menneskes historie og tårene bare triller mens du sukker til Gud om at han må gripe inn? Eller har du opplevd at du ser nyhetene og tårene bare triller fordi du berøres av den sorg og nød du ser? Eller at du kikker rundt deg og du forferdes over all den synd du ser rundt deg på en slik måte at du tårevåt roper ut til Gud om å gripe inn? Det er ikke noe rart med det i det hele tatt.

Dine tårer er dyrebare for Herren, og vit at Han forstår den bønn de bærer med seg. Dine tårer er ett dypt uttrykk for noe du kjenner i hjertet, samtidig som det er Den Hellige Ånd som virker i deg og gjennom deg. Du bærer fram bønner som ord ikke kan romme, men som tårene uttrykker.

Tårer felt i felles sorg og nød med andre er utrolig dyrebare for Herren. Ikke bare er de ett utrykk for din medlidenhet, medfølelse og kjærlighet overfor ett annet menneskes sorg og nød, de er også bønnens såkorn som såes ut. Dine tårer er bønner som vil bli besvart.

Selvmedlidenhetens tårer over egne vanskeligheter kan være med å lette ett press i vår psyke og kropp, men bønnens tårer bringer oss inn i det aller helligste hvor vårt og Herrens hjerte for de rundt oss smelter sammen, vi er på hellig grunn og bærer fram dyprfølte forbønner for andre mennesker- og det ofte  uten å ha uttalt ett eneste ord. Våre bønne-tårer samles opp av Herren og de vil få sine svar i den rette tid.

Herre, gi oss bønne-tårer for de mennesker vi har rundt oss.