av

Men dere ville ikke…

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. (Jes.30:15)

Opptatt av å få det til, legges hodet i bløt og alle krefter settes inn. Det skal gå dette også, men det krever så mye. Hvordan klare alle oppgavene, hvordan klare å bevare roen, hvordan klare å være ett forbilde, hvordan klare å være kjærlig men fast, samtidig som man skal være pliktoppfyllende og til oppmuntring. Hvordan få gjort alt både på arbeid, i huset og så aktivitetene til neste ukes samling som må planlegges og forberedes. Det går bare ikke… frustrasjonen stiger etter som flere og flere ting ser ut til å gå galt, etter som humøret synker, etter som utfordringene kommer på rekke og rad. Det går bare ikke.

Det er vel ikke det mest uvanlige å oppleve av livet og hverdagens oppgaver og krav vokser oss over hodet. Hadde det bare vært det praktiske, hadde det vært en ting. Men det stilles krav og forventninger til oss i og på så mange måter og områder. Og vi klarer ikke å alltid være på topp, det går bare ikke.

Her om dagen hadde jeg en av de dagene. Det skjedde mye utenom det vanlige og det var ting jeg måtte som jeg til og med på en vanlig, god dag hadde hatt problemer med å gjennomføre. Jeg var ganske oppgitt, jeg hadde lyst å kaste inn håndkleet. Og det ble ikke bedre da jeg prøvde å kalle inn forsterkninger og ingen kunne hjelpe. Hva nå?

Jeg gikk der jeg oftest går. Gud hjelp, dette her er alt for mye, jeg klarer ikke dette. Jeg trenger din styrke, din nåde, din hjelp, jeg trenger deg og at du hjelper meg. Sukkene steg opp jamt og trutt utover ettermiddagen, og etter som tiden og tingene passerte takket jeg Gud. Takk Gud, dette gikk over all forventning! Takk Gud, dette hadde jeg ikke ventet, så kjekt det ble! Takk Gud, du er trofast. Hvis noen hadde spurt meg i dag om jeg fikk hjelp, hadde jeg svart: «Ja. Han vanlige hjalp meg. I stillhet og tillit skal din styrke være.»

Det er ikke noe stort hokus pokus. Det er å velge å stole på at Gud er trofast og god, at han vil gripe inn og at han vil hjelpe slik han har lovet. Jeg måtte velge å slippe styret og gå i tillit til at dette vil Gud hjelpe meg å klare, og han gjorde.

Gud står rede med visdom og styrke, nåde og kjærlighet, nye tanker og løsninger. Hva enn du trenger, Gud ser det og vet det, han er rede til å hjelpe, noe dagens vers tydelig sier. Det tragiske er at den gang tok de ikke imot Herrens nådefulle tilbud, de ville ikke. Hva med deg?

Er det ting du sliter med for tiden og som du må slippe tak i og slippe Gud inn i? Vil du ta imot Herrens hjelp og frelse?

av

en kraft til frelse

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom.1:16-17)

Enkelte er så opptatt av å tekkes mennesker og ikke bringe anstøt, at de lager en «soft&light-utgave» av evangeliet. Det er mye nåde og kjærlighet, men det er ingen synd, omvendelse og helliggjørelse. Dette kan i det korte løp gi noe som synes som en positiv effekt. Siden mennesker fasineres av ett lykkebudskap der de bare skal få det bedre og i overflod, mens de selv må gjøre lite og ingenting, vil de komme og de vil fylle benkeradene våres.

Hva vi glemmer er at hvis vi åpner døra for mennesker med en light-utgave av evangeliet, er at den samme døren vil smelle veldig hardt tilbake i vårt eget fjes. Kanskje har vi fått mennesker til å komme, men de kommer for egen vinning. De kommer fordi vi lover gull og grønne skoger, vi lover at Gud skal fikse alt i deres liv og de skal bare ta imot.

Hvis vi pakker alt inn i fluffy nåde og falsk kjærlighet, vil evangeliet fort bli uinteressant, flatt og kjedelig. Vi vanner det så mye ut at det blir smakløst og platt og evangeliet mister sin kraft til å frelse og bevare.

En frelse bygget på soft-utgaven av evangeliet vil være basert på at Gud skal behage meg, den er ikke grunnfestet i at jeg trenger Gud fordi uten ham er jeg fortapt.

Skammer du deg over evangeliets klarhet slik at du moderer det litt for å ikke skape anstøt, eller våger du å si det som Guds Ord sier det?

av

Hvem behage?

Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter. (1.Tess.2:4) -se også Gal.1:10

Det er ikke ukjent at enkelte predikanter pakker Guds ord inn i bomull for å ikke støte noen. «Vi må være litt rund i kantene så ingen tar anstøt» har blitt uttalt flere ganger. Og vi er ikke bedre i vår egen hverdag, vi prøver å være litt forsiktige og gå rundt grøten slik at evangeliet blir lettere for andre å akseptere.

Ved å gjøre dette forkynner vi ikke den hele og fulle sannhet, vi vanner ut evangeliet. Evangeliet er en kraft til frelse når det forkynnes i sin helhet, men hva skjer med det når vi vrir og tvister det til slik  at alle skal kjenne seg igjen og samtidig aldri føle seg støtt av noe? Er det da Guds frelsende evangelium vi forkynner?

Vi skal ikke springe rundt å sende folk til helvete, men vi skal våge å si det som det er. Synd skiller menneskene fra Gud og Jesus er den eneste veien til Gud. Det er ved å akseptere det verk Jesus gjorde du kan bli frelst og komme til himmelen.

Mange vil si det er ett hardt og brutalt budskap og at vi stenger mange mennesker ute ved å si det slik. Skal ikke kristne elske alle da? Jo vi skal, men det betyr ikke at vi skal akseptere alle slags meninger, holdninger og livsstiler. Hva vi skal leve  og forkynne utfra, er sannheten i Guds Ord, og det sier at det er bare Jesus som kan frelse.

Når du forteller andre om Gud, våger du å si det som Guds ord forteller det? Eller er du mer opptatt av å ikke støte (=behage) mennesker og dermed både pakker evangeliet inn i bomull og kutter kanter for at det skal fremstå som mer spiselig?

av

Hvor fester vi blikket?

… og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss,  med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus… (Heb.12:1b-2a)

I enkelte kristne miljøer er det ett enormt fokus på djevelen og alt han kanskje kunne finne på å gjøre. Jeg har møtt troende som for hver minste ting av plage eller vondt står djevelen imot. Og ja, vi skal stå djevelen imot, men det kan bli en over-åndeliggjøring av naturlige og hverdagslige utfordringer som tar blikket vårt bort fra Jesus.

Ei jeg hadde mye kontakt med stod alt imot i Jesu Navn, og hun ble så sliten og lurte på hvorfor det alltid var tungt og vanskelig. Hvis hovedfokuset vårt er på djevelen, så selvfølgelig er det tungt.  Det er ikke slik at all magetrøbbel, hodeverk og søvnløse netter er djevelen som er ute etter å ta oss. Det kan like gjerne (og oftere) være at man ikke har spist riktig, spist for fet mat sent på kvelden, for mye kaffe, ikke har fått nok luft og bevegelse, ikke har avsluttet oppgaver som vi tar med oss i senga og andre naturlige ting…

Hvis vi overåndeliggjør hver minste ting får vi helt feil fokus. Vi lever enten under djevelens grep fordi det er der vi hele tiden kikker, eller vi lever på rosa skyer og mener vi skal sveve over alt og aldri har det tøft- vi har kuttet kontakten med virkeligheten.

Hvis vi retter blikket på Jesus vil vi finne fred og styrke til å ta de kampene som måtte kommer. Vi vil vite når det er angrep og når det er naturlig årsaker bak vansker. Hvis det er angrep, ikke tro du kan klare det selv og at det er nok å si «jeg står deg imot djevel». Det er ikke dine ord som beseirer han, men Guds kraft. Jesus i deg er seierherren.

Hvem  og hva vi har blikket festet på vil bestemme hvordan våre dager og vår styrke er.
Hvor er ditt blikk festet?

av

Den gode hyrde

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. (Luk. 15:4-5)

Det må ha vært rundt 3 år siden nå, men jeg husker fortsatt den ubehagelige følelsen jeg kjente. Jeg hadde skrevet ett stykke som jeg visste ville få andre til å riste på hodet og lure på hva som var galt med meg. Og ikke bare kjente jeg at dette var riktig, men også at det skulle publiseres på 3 steder. To var norske sider jeg skrev aktivt på, den tredje en amerikansk side, alle med en god del faste lesere.

«Skal jeg virkelig sende ut dette» tenkte jeg og kjempet mot egen stolthet. Jeg likte ikke tanken på å bli sett på som rar, jeg ville jo andre skulle synes vel om meg. Men jeg visste at det var ett ord fra Gud til noen i det jeg hadde skrevet. Jeg valgte å svelge stoltheten og trykket send, selv om det var en kamp  for hver plass jeg gjorde det.

På den amerikanske siden tok det en dag før det kom en tilbakemelding fra ei som virkelig hadde blitt truffet i hjertet av budskapet, på de norske var det mer velmenende ord og tilbakemeldinger (sikkert for at noen hvertfall skulle ha sagt noe til den stakkarsen som hadde skrevet dette). Jeg følte meg dum i lange tider med tanken på hva jeg hadde sendt ut og publisert. Men Gud utfordret meg også, hva er du villig til å gjøre for at jeg skal få berøre ett av mine barn som er litt bortkommen? Ville jeg velge stolthet eller lydighet?

For ett års tid siden kom jeg tilfeldig innom en blogg, og der ser jeg at det innlegget som gav meg urolig mage var publisert. Jeg får noen ord med eieren av bloggen og han sier at det var ord Gud brukte for å hjelpe han med under en vanskelig tid, og derfor delte han det med andre. Jeg ble både målløs og ydmyk, jeg visste jo at budskapet var fra Gud, men at det hadde gjort så inntrykk…

Gud møter oss på mange forskjellige måter, og vi vet aldri helt hva vi gjør eller sier som kan være DET forløsende, oppmuntrende, trøstende, styrkende og/eller legende ord fra Herren som andre trenger. Vi må lære å i større grad være lydige overfor Den Hellige Ånds ledelse, og vi må våge å være lydige selv når det koster oss noe eller vi ikke forstår hvorfor.

Hva er du villig til å gjør og/eller gi opp for at Gud kan få møte andre med sitt ord, sin kjærlighet og legedom? Er det noe du ikke vil? Og i tilfelle, hvorfor?