av

å holde sin plass i rekken

De presser ikke hverandre bort, hver mann holder sin plass, mellom kastespyd styrter de fram og lar seg ikke stanse. (Joel 2:8)

Skriftstedet beskriver krigere som er på frammarsj, og det er litt slik i kristenlivet også. Vi er krigere og vi er i krig, ikke mot mennesker og jordiske riker, men mot åndehærer og åndsmakter i himmelrommet. For at en arme skal være sterk, er det viktig at hver enkelt soldat holder seg på sin plass. Det ville ikke vært mye slagstyrke om det var krangling i rekkene og oppmerksomheten var rettet mot det trivielle. En sterk hær er fokusert og den enkelte holder seg på sin plass, en sterk hær beskytter hverandres rygg og står samlet, en sterk hær kjemper for en felles sak mot en felles fiende.

Er det slik blant oss kristne? Er vi en felles hær som står sammen og holder vår plass, er vi opptatt av det felles målet eller er det de trivielle tingene som sidemannens utrustning og hvor han kommer fra vi bruker tid på?

Vi har alle en spesiell plass å fylle i Guds rike og i denne verden, men mange vil heller ha den plass noen andre er gitt i stede for å holde seg på sin plass og bli best mulig der. Hvis Gud har gitt deg gaven til å være gjestfri, er det der du skal tjene, ikke gå å «lengte» etter muligheten til å lede lovsangen. Har Gud kalt deg til å gi bibelundervisning i små grupper, er det ikke taler for en stor forsamling du skal jobbe på.

Vi vil alle trives, vokse og styrkes best og mest hvis vi er der vi er satt til å være. Prøver vi å ta andres roller, vil vi ikke bare mislykkes, vi vil også skape uorden i rekkene og gjør fellesskapet svakere og lettere utsatt for angrep pga vårt manglende fokus og  feilplasserte bruk av krefter.

Hva er din plass i livet? Hvordan kan du bli bedre der du er satt til å være?

av

å gjøre hverandre bedre

Den ene hjelper den andre, til hverandre sier de: «Vær sterk! Treskjæreren styrker gullsmeden, og blikkenslageren styrker smeden ved ambolten. Han sier om loddingen: «Den er god», og styrker den med nagler så den står fast. (Jes.41:6-7)

Hver enkelt av oss har sine områder i livet der vi er flinkere enn vi er til andre ting. Alle har vi våre sterkere sider, selv om vi innimellom ikke ser dem selv. Det er utrolig viktig at vi lar hverandre være gode og flinke, og i stede for «ikke kom å tro du er noe» heller oppmuntrer hverandre til å være sterke og bli bedre.

Janteloven står sterkt i vårt land, og denne bør vi ta fullstendig knekken på da den er ubibelsk. Hver enkelt er verdifull og har en blanding av gaver, evner, talenter, personlighet og annet som gjør den enkelte til en verdifull og umistelig ressurs. Vi bør aldri se på hverandre som motstander i livet, men som hverandres medvandrere og oppmuntrere. I stede for å rakke ned på andre (for å føle oss bedre selv, egoisme eller hva?) bør vi hjelpe hverandre til å alltid bli dyktigere, flinkere, sterkere og enda bedre enn vi er her og nå.

av

Ikke hindre andre i å hjelpe

Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få. (Ap.gj.20:35)

Jeg har blitt minnet om noen episoder i livet i dag, om tider og dager der jeg måtte svelge hardere enn hardt for å få ned stoltheten. Den ene gjelder en tannlegeregning jeg hadde for noen år siden som for meg var høy. Ett par måneder tidligere hadde en kjær kjenning sagt at jeg skulle bare si når det ble, så skulle jeg få pengene.

Dagen kom der jeg gikk hjem med regninga i hånda og med viten i hodet om hva han hadde sagt, men jeg ville ikke. Jeg ville ikke ydmyke meg, jeg ville ikke svelge stoltheten og jeg prøvde meg: Men Gud, du kan jo ordne det på en annen måte. Du kan fikse pengene uten at jeg må spør. Jeg hadde bare ikke lyst i det hele tatt, for det ville være totalknekk i stoltheten og direkte ydmykende. Tålmodig som Gud er lot han meg mase ett par dager før det kort og kontant kom: Jeg har allerede ordnet det!

Det var det, ikke noe pengedryss fra himmelen eller uventa konvolutt i postkassen, jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg var stoltere og staere enn ett esel og at jo, Gud hadde allerede ordnet det. Jeg måtte ta mot til meg og gi beskjed: Nå har jeg regninga her… du å fælt, men pengene var der dagen derpå og regninga betalt.

Stoltheten min måtte knekkes og svelges og jeg måtte være villig til å ydmyke meg. Jeg måtte være villig til å ta imot hjelp selv, selv om det er SÅ mye lettere å hjelpe andre enn å motta selv. Jeg vet at Jesus sa det er saligere å gi enn å få, og jeg føler det slik selv, men så har Gud minnet meg om tanken: Hvem er jeg som vil hindre andre fra å oppleve nettopp hvor velsignet det er å få gi? Det er ikke innenfor mine rettigheter, det er heller min plikt å motta med glede og takknemlighet det Gud minner andre om å gi meg eller hjelpe meg med. Noen ganger er det min tur til å gi, andre ganger til å motta, sånn er det bare.

av

Kontroll av selvangivelsen

For hvor skatten deres er, der vil også hjertet deres være. (Luk.12:34)

Fant ut at dette verset bragte en passende påminnelse denne dagen. Klokka er litt før 7 på morgenen når dette postes, og allerede er det mange håpefulle som har prøvd å logge seg inn på Altinn for å sjekke årets selvangivelse. De fleste håper nok på å lese at de til sommeren får mer enn smårusk igjen på skatten, mens andre vil sjekke hvor ille det egentlig er…

Selvangivelsen ankomst er en tid som bør tas en smule med alvor. Mange gidder ikke bruke den tid der tar å sjekke at tall og opplysninger er riktige- noe som kan føre til at man betaler mer i skatt enn nødvendig, og i verre tilfeller, får straffeskatt fordi man ikke har oppgitt viktige opplysninger (og jo, det er den enkeltes ansvar).

Enda færre enn de som sjekker tallene i selvangivelsen er de som tar en selvangivelse og oppsummering av hjertet sitt. Vi er ikke alltid like flinke til å sette oss ned å ta en årsoppsummering av hjertets holdninger og tankenes innhold. Blir jeg like fort sur og irritert? Er jeg litt mer tålmodig? Har jeg omsorg og tid å gi? Har jeg overskudd eller presser jeg meg selv for mye hele tiden? Er mennesker eller penger/ting viktigst? Har jeg oversikt og kontroll (så langt det lar seg gjøre) eller lar jeg bare humla suse og tar alt som det kommer?

Alle bør investere tid til å sjekke selvangivelsen, men faktisk er det en kontroll som er enda viktigere; hjerte-sjekken.

av

Ord til trøst

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal.119:50)

Søndags formiddag satt jeg ute på verandaen og leste Bibelen. Jeg leste litt fordi jeg trenge ord fra Gud å dele, men mest fordi jeg selv trengte styrke og trøst. Det er ett eller annet «i lufta» som jeg ikke får tak i for tiden, det skjer noe som er utenfor min forstand og fatteevne. Jeg skulle ønske jeg visste hva, men jeg kjenner bare det er tungt, trist og ensomt.

Da er det godt å søke inn i Herrens ord. Det er ikke alltid jeg får «blinkende skriftsteder» og de store aha!, men bare det at sjelen fylles med Herrens ord er til trøst og styrke. I de stundene er det ofte noen favoritter som slås opp, og denne gangen var det Jakobs brev, som i tiår har vært en kjær favoritt hos meg. Der i første kapittel (1:17) ble jeg minnet om at hos Gud er det ingen skiftende skygge. Selv i en kaotisk og stadig skiftende verden og hverdag; Gud er alltid den samme. Alltid god og barmhjertig, alltid klar med trøst og styrke, alltid nådig og barmhjertig. Det ble en påminnelse som bragte trøst og styrke.