Guds nåde

av

Det tar et helt liv

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Gud har planlagt å bruke hele tiden vi er på jord til å forme oss og danne oss. Hvis vi vurderer vår vandring med Gud etter enkelte dager vil vi alltid komme feil ut. Bruker vi de gode dagene som målestokk står vi i fare for å bli stolte og ovenpå, vi tror bedre om oss enn vi burde. Bruker vi de dårlige dagene som målestokk, vil vi stå i fare for å bli frustrerte og motløse.

Vårt fokus bør ikke være rettet på hva vi får til eller hva vi ikke får til, men på Gud. Jesus sa det er fullbrakt og alt hva vi trenger er tilgjengelig for oss. Men det er også delen med at vandringen med Gud er en livslang affære som tar oss gjennom daler og over fjelltopper. Livet leves stund for stund, men det må vurderes i helhet.

Har vi Guds nåde for øye vil vi merke at det etterhvert ikke er så viktig hva vi har vært igjennom eller hva vi er oppi, for vi ser fram mot det håp som ligger foran oss. Vi strekker etter å bevege oss videre fra hvor vi står i dag og inn i enda flere av Guds løfter for oss. Å vandre med Gud er å la Gud få plass i våre liv, ikke å streve etter å bli bedre og klare i egen kraft. Har vi vårt blikk festet på Jesus, vil vi plutselig oppdage at uten at vi merket noe til det så har Gud tatt oss lenger enn vi trodde var mulig.

av

Gud vil gi igjen for de tapte år

Jeg gir dere igjen for årene da den svermende, den hoppende, den gnagende og den tyggende gresshoppen åt, min store hær som jeg sendte mot dere. (Joel 2:25)

Det er enkelte som sitter med en sorg i hjertet som de synes er litt vanskelig å forklare for andre med ord. De er så utrolig takknemlige for alt hva de opplever med Gud og at det er mulig å ha et nært og personlig fellesskap med ham. De opplever at Gud drar dem nærmere seg selv og åpenbarer mer av hvem han er for dem. Oppi alt dette opplever de å få en større glede og dypere fred enn de noen gang tidligere har erfart. De får også være der for andre og hjelpe dem på deres vandring på en helt ny og mer omfattende måte enn tidligere. De er så takknemlige til Gud for å få oppleve alt dette!

Men så er det sorgen… Tenk på alle de årene som ble kastet bort? Tenk på alt det de kunne ha gjort for Gud i løpet de årene i stede for å være så opptatte av familie, jobb og hverdag? Tenk hvor mye lengre de kunne kommet i vandringen med Gud hvis de bare hadde overgitt alt tidligere? For et sløseri… for et tap…

Og de ser etter muligheter til å gjøre opp for den tapte tiden. Kanskje de kan be og lese mer iherdig? Kanskje hvis de nekter seg selv nesten alle goder og bare hjelper andre? Kanskje… Vet du hva? Du kan aldri gjøre opp for de tapte år og tapte mulighetene, aldri.

Men Gud både kan og vil. Gud er forunderlig på det viset. Vi har sløst bort en haug av år og muligheter og Gud sier HAN vil gi oss igjen for alt som gikk tapt under de årene. Så god, nådig og barmhjertig er Gud. Så ivrig er han etter å overøse deg med sin kjærlighet og sine velsignelser. Vi kan aldri gjøre opp for hva som gikk tapt da vi var selvopptatte, uvitende, i opposisjon eller på avstand, men Gud sier han vil gi oss igjen for hva som ble spist opp og forsvant ut av hendene på oss under den tiden.

Om du kjemper med sorgen over alt som gikk tapt må du nok innse at du aldri kan gjøre det godt igjen, men husk hva jeg akkurat delte: Om du ikke kan, så ikke bare kan Gud, men han også vil, gi igjen for hva som gikk tapt. Er ikke det fantastisk?

av

Gud gir oss ikke opp

Nå vil jeg helbrede ham og lede ham og gi ham trøst. (Jes. 57:18)

Linja over er utrolig fantastisk! Den inneholder tre store og gode løfter fra Gud. Gud lover at han 1) vil helbrede et frafall som er skjedd, 2) han vil lede mennesket som er helbredet og 3) han lover å gi trøst! Er ikke det tre gode løfter?

Verset kommer i sammenheng med et frafall der mennesker gikk bort fra Gud og søkte sine egne veier. De fulgte sine egne hjerter og lyster og ikke Herrens bud og regler, ei heller ville de la seg formane og rettlede. Men selv om de gikk bort fra Gud så er Gud nådig og barmhjertig. Hans kjærlighet er så stor at han ønsker ikke å straffe for evig, hans ønske er å tilgi og gjenopprette.

Har du vandret litt bort fra Gud i det siste? Har det vært ting i livet Gud har pekt på og sagt du må legge ned, men så ville du ikke? Har hjertet vært fylt med sinne mot Gud fordi livet ble tøft? Har du ubevisst kommet på avstand fordi livets gode, eller onde, dager holdt deg for opptatt? Er du usikker på om du kan vende tilbake? Om Gud virkelig vil tilgi?

Gud venter på deg, han gir deg aldri opp! Hans nåde er stor nok og hans kjærlighet er evig! Vent ikke, vend om og løp hjem og rett inn i Fars armer. Gud lover å helbrede ditt frafall, å lede deg på veien og å trøste deg! Hva venter du på? Gud venter på deg med lengsel i hjertet og åpne armer.

av

En Fars inderlige hjertesukk

Jeg sa: Jeg vil sette deg blant sønner og gi deg et herlig land, den prektigste arv blant folkeslagene. Jeg tenkte dere ville kalle meg far og ikke vende dere bort fra meg. (Jer. 3:19)

Et vers som fanget min oppmerksomhet og nesten fikk meg i tårer, er dagens vers. Midt i vanlig hverdagskaos og oppgaver, midt i barn og slitenhet, kommer plutselig ordene ut av teksten: Jeg tenkte dere ville kalle meg far.

Det er så jeg kjenner håpet, nøden og fortvilelsen som er i ordene eksplodere og begynne å brenne i  hjertet. Hva må Gud ha tenkt og følt da han gjennom profeten fikk disse ordene skrevet ned? Hvor stor og dyp, altomfattende og altoppslukende må ikke  hans kjærlighet være når det ligger så mye savn og håp i noen får ord? Det var som om jeg hørte Gud dele sitt hjerte og si:

Jeg gjorde så mye godt for dere, jeg sørget for dere og hjalp dere, jeg viste dere nåde og tilgav, jeg tok dere tilbake og var barmhjertig mot dere, jeg gjorde alt dette fordi jeg elsker dere med en brennende og evig kjærlighet, jeg gjorde dette fordi jeg ønsker å vandre i fellesskap med dere, jeg gjorde det fordi jeg tenkte at da ville dere kalle meg far.

Folket som disse ordene ble skrevet til, vendte seg bort fra Gud. Selv om Gud hadde gjort ufattelig mye godt mot dem, gav de ham ikke i gjengjeld den nærhet, kjærlighet og fortrolighet som han lengtet så inderlig sterkt etter.

Hvordan er det med oss? Når Gud er nådig og god mot oss, tar vi det som en selvfølge eller får det takknemligheten over å kunne kalle Gud min Far til å eksplodere i hjertet? Hvordan svarer vi på  Guds rop etter et nært og fortrolig fellesskap med oss?

av

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.